Den 19. juli 1870 erklærte Frankrike krig mot Prøysen, som i realiteten ble en krig mot et samlet Tyskland. Frankrike gikk på et grundig nederlag. Den 10. mai 1871 signerte partene en fredsavtale i Frankfurt, der Frankrike måtte avstå landområder og godta et erstatningskrav på 5 milliarder gullfranc. Kravet ble fullt oppgjort i 1873.
I 1874 ble det på fransk side nedsatt en kommisjon som fikk i oppdrag å evaluere krigen og fremsette forslag til å styrke det franske forsvaret. Det var allerede viden kjent at det prøyssisk-tyske artilleriet på behagelig trygg avstand hadde tilført de franske hærstyrkene store tap. Av den årsak ble det påpekt et behov for nytt artilleri, med kapasitet til langtrekkende kontraild, samt beleiringsild. Til å dekke dette behovet anbefalte kommisjonen en kanon i kaliberet 150/160mm.
Oberst og oppfinner Charles Ragon de Bange (1833-1914) var en av datidens skarpeste hoder hva angår den tekniske delen knyttet til artilleri. Fra 1873 ble Bange ansatt som sjef ved statens presisjonsverksted i Paris, hvor han ledet arbeidet med å oppdatere landets artilleri. Da det ble klart at myndighetene ønsket å fornye artilleriet, i tråd med kommisjonens anbefalinger, startet Bange arbeidet med å tegne produksjonstegningen til en kanon i kaliberet 155mm.
I 1876 stilte Bange opp med sin prototype for testskyting, senere best kjent under navnet 155mm de Bange. To andre prototyper ble også testet, derav en prototype til den kjente våpenprodusenten Schneider, men Bange vant konkurransen. Det er ikke usannsynlig at rekkevidde avgjorde. Med datidens svartkrutt skjøt Banges kanon ut et 40 kg tungt prosjektil til 9.8 km. Det var utvilsomt imponerende. (Til sammenligning skjøt den tyske krupp-kanonen 15cm Ring Kanone C/72, et prosjektil på 27.7 kg ut til max 8 km).
Schneider fikk i oppdrag å hjelpe til med å serieprodusere vinneren. Året etter startet produksjonen, og alt i alt ble det produsert 1400 kanoner, pluss like mange vognlavetter. Mange år senere, i 1913/14, utførte Schneider en vesentlig forbedring på 155mm de Bange, ved å utvikle en ny lavett, der kanonen ble lagt i en bevegelig vugge, med hydraulisk rekylbrems, og mekanisk sideretting. Moderniseringen kalles Schneider-de Bange hybriden, og den dannet nytt grunnlag for videre utvikling av 155mm kanoner/haubitser.
155mm de Bange, er en baklader med hengslet sluttstykke, som skrus av/på med en hendel. Sluttstykkets form og tetting var en forbedring utført av Bange. Denne forbedringen ble senere tatt i bruk av andre våpenprodusenter, og er i prinsippet fortsatt i bruk. Et riflet stålløp på 4.185 meter ble skrudd fast i bakstykket, og påkrympede stålmantler ble lagt på til forsterkninger. Løpet tålte opptil 10.000 skudd før det var utslitt. Nedsiden var at kanonen måtte plasseres i datidens gammeldagse vognlavett, for noen annen løsning på dette fantes ikke. Det medførte at hele vogna med kanonen rekyllerte ved skudd.
Til å bremse ned rekylen ble det plassert skrå kileklosser bak vognhjulene. Senere ut i produksjonen ble det gjort noen endringer på lavetten og hjulene ble større. Disse hjulene kunne påføres labber som bidro til å bremse rekylen. Når kanonen trillet tilbake på plass måtte den finjusteres på nytt og lading tok derfor ca. ett minutt. Løpet kunne senkes og heves mekanisk med en sveiv på hver side av lavetten, men kanonen hadde ikke mekanisk sideretting, så dette måtte gjøres manuelt ved hjelp av vippestenger helt bak på vogna. Kanonen veide 5.7 tonn m/vogn og et stort minus var at kanonen var veldig uhåndterlig. Fra 1905 ble den ansett som utdatert og i stor grad plassert som stasjonært skyts i fortifiseringer. Mange ble også parkert på lager og glemt.
Dette bildet endret seg imidlertid da første verdenskrig brøt ut. Det franske artilleriet var mye bedre rustet for krig i 1914 enn det var i 1870. Arsenalet inneholdt blant annet 4000 kanoner av typen Canon de 75mm modéle 1897, verdens første virkelig moderne halvautomatiske feltkanon. Men da fronten stivnet meldte det seg behov for mer langtrekkende artilleri. 155mm de Bange ble derfor hentet frem fra glemselen og satt inn ved fronten. Det ble tatt i bruk ny røyksvak ammunisjon til kanonen, som fra 1915 kunne levere en granat på 43.5 kg ut til 12.7 km. Kanoner ble stilt opp i batterier, som bet godt fra seg, for det var egentlig ingenting å utsette på selve kanonen, som forøvrig var utstyrt med enkle, men greit fungerende, siktemidler.
I 1916 og 1917 ble det tilsammen donert 80 stk 155mm de Bange kanoner til Russland. Kanonene ble tatt i bruk, men deres historie er diffus. Noen av dem skal imidlertid ha blitt brukt høsten 1917 til å bombardere regjeringsbygningene i Kreml. I mellomkrigstidens Frankrike ble kanonene plassert ut i fortifiseringer, blant annet langs den kjente Maginot-linjen. I 1940 ble det skipet 48 kanoner og 48.000 skudd til Narvik, så kanonen har faktisk befunnet seg på norsk jord. Videre fra Narvik ble kanonene sendt med tog til finsk side. I Finland fikk 44 kanoner navnet 155 K/77 mens 4 kanoner ble tatt i bruk som kystartilleri under navnet 155/27 BaMk.
Kanonene kom for sent til å bli brukt i Vinterkrigen, men ble senere brukt i Fortsettelseskrigen. Finlenderne skrøt av de gamle kanonene og gjorde seg nytte av dem til siste dag. Ingen kanoner skal ha gått tapt i strid, men flere ble ødelagt under tilbaketrekking. Da Tyskland okkuperte Frankrike sommeren 1940 tok tyskerne beslag i alt fransk artilleri og distribuerte det etter behov. En del 155mm de Bange ble plassert i tyske fortifiseringer, men den videre historie knyttet til disse kanonene er også av diffus karakter.

Le canon de 155mm long modéle 1877 De Bange, som er den offisielle franske betegnelsen, fikk god anledning til å bevise at kaliberet 155mm var et kapabelt kaliber i mellomklassen. Under WW1 kom det også flere, mer moderne 155mm til, utviklet og produsert av Schneider. Kort tid etter første verdenskrig begynte amerikanerne, som under krigen hadde lisensprodusert 155mm fra Schneider, å utvikle sin egen 155mm basert på erfaringene fra krigen. Den første eksperimentelle kanonen fikk navnet US 155mm Model 1920.
Kaliberet ble videreutviklet i de kommende tiårene. I 1941 var man kommet frem til haubitsen 155mm gun M1 (Long Tom) som fikk fronttjeneste etter D-dagen. M1 var et stort beist av en tauet 155mm haubitser, som skjøt ut en granat på 45 kg med rekkevidde på 23 km. Kanonen kom godt til nytte, men treffsikkerheten falt dramatisk etter ca. 1500 skudd. I årene etter WW2 ble skyts i 155mm utviklet videre, etterhvert også av tyskerne og britene. I 1987 ble 155mm formelt fastsatt som et standardkaliber i Nato-alliansen. Da var det gått 111 år siden prototypen til Bange så dagens lys.
Til slutt kan det tas med at Charles Ragon de Bange også utviklet kanoner i kaliber 80mm, 90mm,120mm, 220mm, 240mm og 270mm. Alle disse har mye til felles med designet til 155mm de Bange. I 1880 utviklet Bange enda en kanon i 155mm, denne med størst vekt på indirekte ild, en tidlig haubitstype. Samtlige av disse våpnene ble brukt i WW1. Som 26 år gammel løytnant deltok Bange i krigen Den andre italienske frigjøringskrig. I 1876 ble han tildelt utmerkelsen Ridder av Æreslegionen og i 1889 Kommandør av Æreslegionen. På den tiden var dette franske utmerkelser som hang høyt.
Kilder: Wikipedia, Landships, fortifsere.fr, m.fl.
