Arthur Arntzens humor var dyp forankret i nordnorsk fortellertradisjon slik den for eksempel kommer til uttrykk i samlingen Vett og Uvett, den nordnorske humor-bibelen. Det er noen elementer som går igjen i denne tradisjonen, som uærbødighet overfor øvrigheten, overdrivelser og det å ”trekke ut” humoren og latteren fra hverdagslige hendelser.
Dette var utgangspunkt mitt da jeg som NRK-medarbeider i Finnmark i første halvdel av 1980-tallet lagde et radioprogram om nordnorsk humor. Og det var i den forbindelse jeg ble kjent med Arthur Arntzen. Da hadde Arntzen opptrådt med sin Oluf-skikkelse i mange år, og det var derfor ganske selvfølgelig at jeg tok kontakt med ham.
I dag husker jeg ikke hva vi kom fram om deltakelsen hans i programmet, men utfallet av samtalen ble at jeg lette rundt i det rotete kjellerarkivet til NRK-Tromsø. Der fant jeg en del lydband som delvis var falt av båndrullene og som nærmest lå strødd på kjellergolvet i støv og papirsøppel. Og fra rotet dukket det opp lydband med Arntzen fra tida før han skapte Olof, et opptak fra en av de berømte Honningsvåg-revyene i Finnmark. Da jeg hørte på opptaket, forstod jeg at Arntzen var like morsom i den tida han ikke var Oluf, men bare seg selv. Det var i grunnen en uventet oppdagelse.
Jeg mener at opptaket fra Honningsvåg også var det vi ble enige om skulle brukes i programmet, et en-times-program som ble sendt i reprise hvert fall en gang og flere ganger i en nedredigert versjon på en halv time, uten at jeg selv ble tatt med på redigeringen som foregikk i Oslo.
Etter at jeg sluttet i NRK og begynte i NTB hendte det at radioprogrammet ble tema når jeg intervjuet folk nordfra. Det var de som spurte om jeg kunne skaffe dem kopi av programmet, og som ville betale for det. Til det svarte jeg at de måtte kontakte NRK. For noen år siden tok jeg kontakt med NRK og spurte om det fantes kopier, men det gjorde det ikke.
Arntzens Oluf-skikkelse og humor er som sagt dypt forankret i nord-norsk fortellertradisjon der samlingen Vett og Uvett er svært viktig. Den mangfoldige Tromsø-filosofen, Peter Wessel Zappfe, var sentral i få disse historiene utgitt i bokform, historier som opprinnelig stammet fra lærer Ole Heide Aas i Harstad. Zappfe skrev selv flere historier som ble med da samlingen ble utgitt av Zappfe og Einar Kristoffer Aas, sønn til Ole Heide Aas. Zappfe var for øvrig med i det radioprogrammet jeg lagde for NRK.
En annen svært sentral i den nordnorske humortradisjonen er Asbjørn Dybwad fra Tromsø som i flere år demonstrerte sin fabelaktige fortellerkunst i NRKs Søndagsposten. Dybwad hadde en helt egenartet evne til å ta utgangspunkt i hverdagshendelser i sine historier, der han overdrev og forstørret elementer i hverdagslivet slik at de fikk et grotesk og absurd preg på en ustyrlig morsom måte. Hvis det er en norsk humorist som har gjort humor til kunst, er det Dybwad, men han kom ikke med i NRK-programmet fordi han noen år i forveien var gått bort. Arthur Arntzen har i flere sammenhenger fortalt om sitt forhold til Dybwad og hans fortellerkunst.
Oluf-skikkelsen ble ikke bare mottatt med sympati og kjære velkomstord i sin tid. På 1990-tallet ble det en voldsom debatt i Tromsø etter at kulturjournalist Odd Sønvisen i avisa Nordlys skrev at Oluf var en stygg karikatur som gjorde narr av nordlendingene med sine svarte tenner og hang til hjemmebrenning og bannskap, en figur som nordlendingene ikke burde være bekjent av og langt fra å dyrke.
Sønvisen, for øvrig en god kollega av meg i min tid i Nordlys og i NRK-Troms, hadde opplagt sine poeng i sin analyse av Oluf-fenomenet. Men han så bort fra et viktig element i skikkelsen, nemlig Oluf’s latterliggjøring av øvrighetspersoner. Oluf er humor ”nedenfra” og rettet oppover i samfunnssystemet, noe som sikkert er en viktig del av forklaringen på den populariteten han fikk. Men Sønvisens kritikk av Oluf-skikkelsen var helligbrøde og førte til at han fikk drapstrusler i postkassen og at folk spytta etter ham på gata.
I årene etter NRK-programmet traff jeg Arthur Arntzen en del ganger. Han var en vennlig og, det jeg vil kalle en snill mann med egenskaper som jeg også mener er mer utbredt hos nordlendingene enn andre, nemlig at når man treffer slike folk, så får man straks en følelse at man treffer et menneske som man har kjent hele livet. Han var med andre ord en inkluderende person. Uten å huske sammenhengen traff jeg Arthur en gang på hotellet i Kirkenes der vi om kvelden gikk i baren for å prate og se på folk. Det var musikk og dans i baren, og Arthur danset og pratet med alle damene i baren, unge og gamle. Det er det ikke mange som gjør, tenkte jeg, i hvert ikke hvis man er kjendis, som han til de grader var i Nord-Norge.
Da Kystpartiet i sin tid sparket sin leder og partistifter, Steinar Bastesen, ble lederskapet i partiet et akutt spørsmål. Jeg ringte derfor Arthur og spurte om ikke han som en kystens mann kunne stille som lederkandidat.
«Nei,» sa han, «for det første er jeg opp i årene og er sliten av å være i offentlighetens lys, og for det andre er jeg Venstre-mann og har vært representant for Venstre i kommunestyret i Tromsø.»
Hadde han tatt imot ”tilbudet”, kunne kanskje Kystpartiet ha blitt berget. For det er få i Nord-Norge som har vært så godt likt og hatt så mye sympati i landsdelen som Arthur Arntzen og ”Oluf”.