Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Hvalfangeren og stortingspolitikeren Steinar Bastesen døde forleden da han falt i sjøen da han skulle se etter båten sin ved kaia i Brønnøysund. Han ble 78 år gammel.

Det virker som en slags skjebnebestemmelse at det var sjøen som skulle ta denne mannen som i hele sitt yrkesliv hadde levd på og av havet. Bastesen satt på Stortinget i to perioder, fra 1997 til 2005, først som representant for Tverrpolitisk folkevalgte, og så som representant for det partiet han hadde gitt navn, Kystpartiet.

Det var ikke som stortingspolitiker Bastesen gjorde sin store bedrift, men som leder for kvalfangerne i Nordland i den kampen organisasjonen førte mot miljø-organisasjonen Greenpeace. Denne politiske «krigen førte Bastesen med kløkt og forstand mot sterke politiske krefter, protestindustrien som han kalte dem. Det smarte var at han tok i bruk disse organisasjonenes egne virkemidler for å nå fram i mediene og til politikere som stelte med dette saksområdet. Han hadde kontakter med folk i den amerikanske kongressen, og han fikk allierte blant annet hos inuitter på Grønland og i Canada og hvalfangstkolleger på Island. Det han fikk til på dette området, er et særegent kapittel i nyere norsk politisk historie.

Vervet som stortingsrepresentant var en politisk oppfølging av kampen mot Greenpeace. På Stortinget måtte han spre engasjementet sitt til flere politiske saker, og da ble den politiske brodden sløvere enn da han sloss mot «galningene» i miljøbevegelsen.

Kystpartiet ble etter hvert herjet av interne stridigheter, og Bastesen måtte se seg selv kastet ut av det partiet han hadde grunnlagt, men han ble tatt inn igjen som æresmedlem for noen år siden av et parti som da lå på «sotteseng» og som i dag så å si er oppløst.

For en del år siden ble det skrevet en biografi om Bastesen. Jeg skrev en anmeldelse av boka som gir et godt inntrykk av hva han stod for og hva det var han kjempet for og imot og hvordan han førte denne kampen. Jeg kan ikke finne på et bedre minneord enn å gjengi anmeldelsen av boka «Utsikt fra kvaltønna».

Steinar Bastesens kamp mot miljøpøbelen

Av Arnt Folgerø. 

Det var mot alle odds at Steinar Bastesen og hans kolleger i Nordland Småkvalfangerlag i første halvdel av 1980-tallet tok opp kampen mot miljøvernmastodonten Greenpeace samt amerikanske og norske myndigheter for å kunne fortsette sin fangst på vågekval. I 1982 gjorde Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) et vedtak som innebar fredning av vågekvalen fra 1985-86. Og den daværende norske regjeringen under Kåre Willoch var i utgangspunktet innstilt på å følge opp vedtaket i IWC, etter at Greenpeace satte i verk boikottaksjoner mot norske fiskeprodukter i USA, og etter at USA truet Norge med begrensinger eller stans i import av norsk oppdrettslaks. Alt lå til rette for at den norske vågekvalfangsten skulle få sitt nådeskudd, men Bastesen og småkvalfangerne nektet å bøye seg, og de fikk etter hvert også regjeringen til Gro Harlem Brundtland på sin side.

– Det var i utgangspunktet nesten idiotisk at en liten organisasjon som Nordland Småkvalfangerlag ga seg i nærkamp med en så rik og mektig motstander. Vi ante ikke hva vi ga oss ut på, skriver Bastesen i boka ”Utsikt fra kvaltønna”, der han beskriver striden mot det han kaller protestindustrien, i all hovedsak dyrevern- og miljøvernmastodonten Greenpeace. Det var en kamp som Greenpeace, ifølge Bastesen, førte med løgner, desinformasjon og voldelige aksjoner, en strategi som gjorde at politikere i USA og mange andre land slukte budskapet til organisasjonen rått. Og framstillingen av kvalfangerne som blodtørstige mordere skapte sympati i opinionen og milliarder av kroner i kassene til ”pengemaskinen” Greenpeace.

Da Norge fra 1993 igjen åpnet for kommersiell fangst av vågekval, betrakter Bastesen og kvalfangerne det som en stor seier. Men kvalkrigen, eller 30-årskrigen på havet som Bastesen kaller den, var ikke over med det.

– De store slagene er kanskje overstått, men vi har nok ikke sett de siste gerilja-aksjonene, skriver Bastesen, og sikter blant annet til den tidligere kvalfangstskuta ”Onsøyværingen” som ble senket 8. oktober 2011 av dyrevernorganisasjonen Agenda 21.
Voldelig overgrep

Greenpeace satte i gang kampanjen mot norsk vågekvalfangst fordi de trengte et nytt dyr som de kunne bruke for å få sympati og økonomisk støtte i til virksomheten sin. Da organisasjonen startet kvalkampanjen, var det forrige sympativekkende dyret, selen, ”brukt opp”, selen var for det meste tørket ut som inntektskilde. Greenpeace hadde stort sett greid å knekke selfangsten, og det hjalp ikke lenger å sende verdens medieredaksjoner bilder av blodige og ihjelslåtte selunger for å få sympati og økonomisk støtte fra den vestlige verdens urbane samfunnsklasser.

Den tidligere lederen av Greenpeace i Norge, Bjørn Økern, skriver i sin bok ”Makt uten ansvar” at Greenpeace utnyttet selungefangsten i en kampanje for å tjene penger og vokse seg stor. Økern ble leder i 1990, men ble sparket i 1992 fordi han uttrykte forståelse for at norske kvalfangere høstet av naturen på en forsvarlig måte. I boka si beskriver han hvordan kampanjene til Greenpeace mot fangst av sel og andre pelsdyr har påført urbefolkningsgrupper økonomisk og sosial nød og gjort dem til sosialkasus og selvmordskandidater. Organisasjonens kampanjer har i stor grad vært rettet mot grupper med svake økonomiske ressurser, som de regner med ikke kan ta igjen. Og Greenpeace unngår bevisst aksjoner som kan gjøre dem upopulære i brede lag av den befolkningen de er avhengige av for å få økonomisk støtte. ”Et klart og voldelig overgrep. Greenpeace representerer i renkultur makt uten ansvar,” slår Økern fast med tanke på slike urbefolkningsgrupper.

Ble forferdet

Økern så Greenpeace fra innsiden, og det var et syn som forferdet ham — helt i tråd med det inntrykket Bastesen fikk fra utsiden gjennom sine mange år i det han kaller krigen med organisasjonen. Da Økern skrev boka si på begynnelsen av 1990-tallet, hadde Greenpeace om lag 5 millioner støttemedlemmer og kontorer i 24 land. Til sammen var det ett tusen ansatte, og organisasjonen hadde omkring en milliard kroner årlig i inntekter fra støttemedlemmenes kontingenter, private donasjoner og salg av Greenpeace-effekter. Ledelsen i Greenpeace oppfattet seg selv som en elitegruppe som forsto mer av verden enn andre, som hadde de rette løsningene og som var av en edlere sort enn andre mennesker. ”Ved sterk polarisering av motsetninger opprettholdes bildet av Greenpeace som Det Gode og alle andre som Det Onde”, skriver Økern. Hans beskrivelse av organisasjonen kan hos mange vekke assosiasjoner til den strategien venstresiden bruker når de demoniserer sine politiske motstandere.

Bak den kyniske penge-ervervingen og spekulasjonen i den naturemosjonelle forvirringen som er mye utbredt særlig hos byfolk, ligger det et syn på naturen som i beste fall kan kalles absurd. Den tidligere lederen for Greenpeace, Patrick Moore, hevder at kvalene er kommet fra verdensrommet for å lære menneskene blant annet om romfart, om vi bare greier å kommunisere med dem. I dyreføleriets verden synger kvalen ”som Pavarotti og tenker som Einstein. Den bærer opprinnelsens mystikk og har kunnskaper og ferdigheter som går langt utover menneskets fantasi og fatte-evne,” skriver Økern. Men det spørs om ikke menneskeliggjøringen av kvalen blant Greenpeace-folk har et stykke igjen før de når en tidligere kvalfangstkommisjonær fra USA, som i et intervju sa at hennes høyeste ønsker var å ha samleie med en spermasettkval, forteller Bastesen. Til orientering kan det opplyses at en spermasettkval blir opptil 20 meter lang og kan veie 50 tonn.

Begriper det ikke

”Gang på gang har disse fagmiljøene (ved universiteter og forskningsinstitutter) avslørt hvordan såkalte fagpersoner innenfor protestindustrien har presentert bløff, usannheter og direkte visvas (—) om kvalfangsten. Likevel er det utrolig hvordan de profesjonelle protestantene gang på gang får atskillig mer mediedekning enn de seriøse fagmiljøene og tilsynelatende like mye oppmerksomhet hos myndighetene både i Norge og andre vestlige land. Jeg kommer aldri til å begripe det,” skriver Basten. Men svaret finner han i sin egen beskrivelse, for den viser hvordan penger og kynisk spekulasjon i natursynet til store deler av de urbane middelklasser i Vesten og i den manglende naturkunnskapen i disse befolkningslagene, skaffer protestindustrien innflytelse hos den politiske makten, en makt som i stor grad også forvaltes av de samme befolkningselementene.

Dette ligner til forveksling på den strategien vestlige middelklassegrupper benytter for å få gjennom sin vilje i asyl- og bistandspolitikken. Mens protestorganisasjoner som Greenpeace bruker bilder av hvitpelsede selunger badet i sitt eget blod og av barnas kvalkjæledegge Keiko, anvender bistandsindustrien bilder av diarésyke afrikanske barn med inflaterte mager for å få gjennomslag for sine interesser og sin politikk. Men det Bastesen kaller protestindustrien er en økonomisk og politisk dverg i forhold til bistands- og asylindustrien, som i Norge fullstendig gjennomsyrer det politiske og administrative statsapparatet og samfunnet forøvrig. Det strider også helt mot de politiske konjunkturene at det skal stå fram en eller flere personer, eller en organisasjon, som tar opp kampen mot asyl- og bistandsindustrien, slik Bastesen & co gikk til “krig” mot protestindustrien. Bastesen kan være den siste som effektivt tok opp kampen mot den bedøvende politiske korrektheten som råder her til lands, og som kunne innkassere noe som kan kalles en seier.

Trodde på fornuften

Bastesen ble mer eller mindre tilfeldig kastet inn i denne krigen mot Greenpeace da han ble leder av Nordland Småkvalfangarlag i 1984. Det store sjokket kom da regjeringen på egen hånd innførte midlertidig stans i den kommersielle vågekvalfangsten i 1987 for å skaffe seg bedre kunnskap om bestanden av den nordatlantiske vågekvalen. Som kvalfangstleder måtte Bastesen i full fart sette seg inn i situasjonen, kartlegge organisasjonens egne små ressurser og planlegge hva de skulle gjøre.

– Vi måtte ta i bruk protestindustriens egne virkemidler. Det vil si arbeide på to fronter. Vi måtte prøve å skape like mye publisitet, med tanke på publikum, som protestorganisasjonene, og vi måtte bli like flinke som dem til å øve press på politikerne, skriver Bastesen. Gjennom deltakelse i årsmøtene i IWC og andre konferansen utviklet han et verdensomspennende kontaktnett som ble ”allierte i krigen”.

”Heldigvis visste vi ikke i starten for et utmattende maratonløp dette skulle bli. Hadde vi visst det, hadde vi kanskje tatt skrekken og funnet oss i å bli radert vekk fra fiske- og fangstkartet. Vi trodde imidlertid at både norske og andre lands myndigheter var fornuftige, at det bare var snakk om å legge fakta på bordet så ville alt ordne seg og bli normalt igjen. Så feil kan man ta. Hvor mange trusler, sabotasjeaksjoner og andre rent fysiske påkjenninger vi måtte leve med. Det var ikke tvil om at vi var i krig,” heter det i boka.

I likhet med Greenpeace tok Bastesen i bruk mediene for å få oppmerksomhet om kvalfangernes sak. Og han høstet seire, både ved å bruke mediene og ved å true med å bruke dem. Et godt eksempel på det første er da kvalfangerne med sine skuter høsten 1986 blokkerte Vestfjorden for det amerikanske hangarskipet Nimitz, noe som medførte store medieoppslag.

Spionskipet ”Marjata”

Norske kvalfangere ble i etterkrigstiden brukt av norske og amerikansk etterretning for å skaffe opplysninger om militær og atomær virksomhet i Sovjetunionen. Noen var f.eks. på Novja Semlja og tok jordprøver på begynnelsen av 1960-tallet etter at Sovjet hadde sprengt historiens kraftigste atombombe på denne øygruppa. Kvalfangerne visste også om det norske spionskipet ”Marjata” som kontinuerlig drev med signaletterretning for Norge og USA i Barentshavet. I en samtale med fiskeriminister Bjarne Mørk-Eidem i 1988 sa Bastesen at han ville gå til pressa med opplysninger om ”Marjata” hvis ikke regjeringen satte i gang vågekvalfangsten igjen. Bastesen ble like etter denne samtalen hanket inn av Forsvaret for å forklare seg, og han skriver at det ble huskestue i regjeringen. Han vet ikke hvor stort utslag dette gjorde på den norske kvalfangstpolitikken, men påpeker at statsminister Harlem Brundtland beholdt styringen med saken og sto imot embetsverket i Utenriksdepartementet som ønsket stans i fangsten.

Bastesen mener at kvalfangerne har vunnet ”krigen” mot protestindustrien, men det kan kalles en Pyrrhos-seier. Etter at de store slagene er over, er også markedet for vågekvalkjøtt er blitt dårligere, noe som blant annet skyldes at vågekvalen utrolig nok er med på FN-organisasjonen CITES liste over truede havdyreslag. Bastesens bok handler om hvordan norsk vågekval ble internasjonal storpolitikk med handels-, miljø- og endog forsvarspolitiske implikasjoner. Her ligger stoff til mange avhandlinger i historie. ”Det blir spennende å se hva som kommer fram når norske fiskerihistorie skal skrives,” sier tidligere fiskeriminister Bjarne Mørk-Eidem i et etterord i Bastesens bok.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Minneord om Ottar Brox: Det hyggeligste mennesket jeg har møtt