Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Vi vet at det finnes mange innvandrere, også med muslimsk bakgrunn, som har integrert seg godt i det norske samfunnet. Jeg kjenner flere. Men om vi ikke også kan snakke åpent om det som ikke fungerer, og hva vi skal gjøre med det – vil frustrasjonen i befolkningen fortsette å øke.
I en samtale med Helene, pedagogisk leder i en barnehage på Vestlandet, får jeg blant annet høre om enkelte erfaringer med ikke-vestlige fedre.
En far leverer sønnen i barnehagen. Gutten starter dagen med å kaste sko og tøy rundt i garderoben. Helene ber ham rydde opp etter seg, men da griper faren bryskt inn, og sier at hun ikke har lov til å irettesette hans sønn! Æreskultur? Ja.
Mona, en mellomleder i en bydel i Oslo, fortalte meg for flere år siden om muslimske kvinner som gråtende, på hennes kontor, forteller at de ikke får lov av mannen å jobbe utenfor hjemmet.
Det har lenge vært tilnærmet umulig å diskutere disse problemene. Som regel blir det en diskusjon om hvilke ord vi kan bruke – i stedet for selve temaet.
Dette ser nå ut til å snu, men hvordan havnet vi her, egentlig?
De tre paradigmene
Et paradigme er en måte å tenke om ulike tema på. Det er rammer for å utforske og definere det vi prøver å forstå.
De tre paradigmene som presenteres her, har preget deler av samfunnsvitenskapen og humanistiske fag – og samfunnet forøvrig – i minst 50 år. De forklarer ikke integreringsutfordringene i seg selv, men har påvirket hvordan vi forstår dem – og unngår å diskutere dem direkte.
Kulturrelativismen
I 1987 gir den politiske filosofen Allan Bloom ut boka The Closing of the American Mind. Der beskriver han hvordan høyere utdanning preges av en overdreven åpenhet for alle kulturer – såkalt kulturrelativisme.
Ifølge kulturrelativismen er ingen kulturer bedre enn andre – bare forskjellige. Men denne tenkningen gjør at de unge slutter å tenke kritisk, både om sin egen og andres kultur, hevder Bloom. Det blir viktigere å være tolerant enn sannhetssøkende.
Vi som en gang var unge, og ble opplært i denne tenkningen, er nå blitt eldre. Og det er kanskje årsaken til at flere av oss ikke alltid stiller kritiske spørsmål når det er nødvendig – og preges mer av toleranse enn sannhetssøken.
Postmodernismen
Det andre paradigmet er postmodernismen, som hevder at det ikke finnes én objektiv sannhet, og at kunnskap alltid oppstår innenfor en kontekst.
Postmodernismen hevder at søken etter «sannhet» ofte er et forsøk på å få makt og kontroll over andre.
Og her finnes et åpenbart paradoks innenfor postmodernismen: Når en postmodernist hevder at søken etter sannhet er et forsøk på å skaffe seg makt over andre, så hevder jo denne personen selv at noe er sant. Er det da et forsøk på å få makt over andre?
Uansett – mange akademikere synes postmodernismen er interessant, meg selv inkludert. Men også her kan det bli for mye.
Et kjent eksempel er den franske debatten på 1970-tallet, der noen intellektuelle – ofte regnet som en del av den postmoderne tradisjonen – kritiserte lovverk som forbød seksuelle relasjoner mellom voksne og mindreårige (se her, og her).
De hevdet at slike lover var uttrykk for statens makt over individet, og at barn kunne bestemme dette selv (sic).
Så hvordan har postmodernismen påvirket innvandringsdebatten?
Jo – ved å fokusere på hvem som snakker (den som vil ha makt), i stedet for hva som blir sagt. Den lærer oss å mistenke motivene til den som snakker, fremfor å forstå innholdet. Sosiale mediers algoritmer forsterker denne intensjonsangsten enormt.
Når alt blir «din sannhet» og «min sannhet», har vi ikke lenger en felles plattform for å diskutere problemer og løsninger. Språket vinner over konkrete erfaringer. Den som bruker de rette ordene – mangfold, hat, islamofobi, får definere virkeligheten – uansett hva den æreskulturelle faren i Helenes barnehage trenger for å integreres i det norske samfunnet.
Sosialkonstruktivismen
I sosialkonstruktivismen tenker man at virkeligheten ikke bare «er», men skapes og gis mening i kontakten mellom mennesker. At dette er viktige perspektiver i arbeidet med å forstå verden, er vel åpenbart for de fleste.
Men som med de andre to paradigmene kan også sosialkonstruktivistiske briller bli i feteste laget, litt som sveisebriller:
Nyttige når noe skal sveises, men litt upraktiske om de brukes døgnet rundt.
Sosialkonstruktivismen er for eksempel ikke så opptatt av å forstå kjønn som noe man er, men heller som noe man «gjør» – i relasjon til andre, påvirket av kulturelle normer (se f.eks. Butler (1990). Gender Trouble).
Denne tenkningen har også bidratt til at det i dag, i enkelte miljøer diskuteres om en mann kanskje egentlig – faktisk – er en kvinne.
Sosialkonstruktivismen og innvandringsdebatten
Sosialkonstruktivismen gjør det vanskeligere å snakke om norsk kultur som noe forpliktende – med verdier og forventninger – fordi hvis alt betraktes som sosialt konstruert, svekkes også opplevelsen av felles holdepunkter.
Men skal vi lykkes med integrering, trenger vi mer enn individuell tilpasning. Vi trenger også noe som er felles – rammer, normer, verdier – som er oppfattet, anerkjent og integrert, av alle. Uten felles forventninger til hverandre, blir integrering umulig.
Hva nå?
Det norske samfunnet, med politikerne i spissen – har utvilsomt sviktet i integreringen. Dette har skapt frustrasjon i befolkningen. En økende frustrasjon.
Det triste er at vi beveger oss så hurtig fra det ene ytterpunktet – manglende forventninger og kritisk tenkning – til det andre – remigrasjon(!), som med norsk kultur i tankene virker en smule voldsomt.
Og kanskje det er for å vise «handlekraft» at Arbeiderpartiets Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng nå reiser til Danmark for bli «inspirert», og «se på om vi kan ta fra folk statsborgerskapet dersom de begår alvorlig gjengkriminalitet».
Det blir spennende å se hva de bestemmer seg for, hvis de finner ut «om de kan».
La oss i mellomtiden se på noen med innvandrerbakgrunn og et erfaringsgrunnlag som har gitt dem usedvanlige verktøy – for å lykkes med integrering.
Norwegian Youth Center
Jeg ble kjent med Norwegian Youth Center (NYC) for et år siden, og har blant annet deltatt i samtaler med ungdom fra kriminelle miljøer, som er en av flere prosesser de driver med. Mandag 16. februar deltar jeg på et arrangement i regi av NYC og kinosjef Heidi Palm Sandberg i Drammen kino, som har åpnet for et tett samarbeid med NYC.
Victor, en av initiativtakerne, forteller om hvordan organisasjonen ble til. De har ennå ikke faste lokaler, men har etablert seg som en unik kraft for ungdomsarbeid i Drammen, med piloter både i Oslo og Lillestrøm.
På et tidspunkt sier han:
«Og så bestemte vi oss for at vi vil gi noe tilbake til samfunnet – for alle de gale valgene vi har tatt i livet vårt».
Denne setningen oppsummerer kjernen i NYC. Ikke alle, men flere i NYC er tidligere kriminelle, med innvandrerbakgrunn, som bruker erfaringene sine til å hjelpe ungdom generelt, og unge som står i fare for å havne i samme spor – spesielt.
Det er ulike årsaker til at de tok «gale valg», men de er ressurssterke unge voksne – som nekter å gi opp ungdommene de prøver å hjelpe.
NYC driver oppsøkende arbeid, følger opp, stiller krav, og snakker et tydelig og konkret språk som ungdom forstår. Ja, på norsk. Og måten de gjør det på, står i sterk kontrast til snillisme med gode intensjoner, som lenge har erstattet tydelige rammer.
Hva er de unges viktigste behov?
Ungdom med innvandrerbakgrunn er like forskjellig som andre ungdommer. De kommer fra ulike hjem, får ulik oppdragelse, eller mangel på det – og har derfor også ulike behov, på ulike tidspunkt i livet.
Det er lenge siden norske forskere begynte å påpeke alvorlige feil med norsk innvandringspolitikk – som myndighetene så langt har valgt å ignorere. For eksempel i 2003, i boka Gode Formål, Gale Følger (utgått fra forlaget), presenteres 14 artikler med et kritisk blikk på innvandringspolitikken.
En av forskerne har intervjuet gutter på Oslos østkant. En av dem forteller hva som skjer når han kødder på skolen: Læreren ser på ham med triste øyne, og sier: «Hvorfor gjør du sånn?». Denne snillismen har ødelagt meg, forteller gutten – som kommer fra et hjem med streng disiplin – så streng at den er ukjent i et vanlig, norsk hjem.
Tilbake til Victor og de andre i NYC. Hva gjør de? De har en lang rekke tiltak de driver med, og møter ungdommene slik de er.
Et eksempel er fra samarbeidet med Drammen kino, hvor de tilbyr gratis kino for opptil 200 ungdommer, flere fredager i måneden. Å møtes, og være sammen med venner, er tydeligvis like viktig som selve filmen, for rett som det er må noen hysjes på, fordi de prater med hverandre.
De har også etablert et ‘girls only’‑tilbud, en gang i måneden. Noen jenter i Drammen får nemlig ikke lov av foreldrene å gå ut en fredagskveld, og risikere å treffe gutter. Men kinoen for bare-jenter, den er ok.
Hvorfor er jentekvelden så vellykket?
NYC og kinosjefen velger en løsning som treffer flere viktige behov. Det første er åpenbart – behovet for trygghet for datteren – som kan ses hos ekstra strenge foreldre.
Det andre behovet er ungdommens:
Om man er hvit, sort, gul eller brun – et grunnleggende, psykologisk behov for barn og unge er å forstå den sosiale verden de befinner seg i. De vil vite hvordan den virker, og hvordan de kan finne sin plass der. De ønsker å redusere det ubehaget de kjenner når de står utenfor, og ikke er en del av det sosiale miljøet de trenger for å utvikle seg.
«Evolusjonen har gjort at sosiale ferdigheter ikke er en distraksjon for barn og unge, men det absolutt viktigste de kan lære seg», ifølge nevropsykologen Lieberman (s. 283).
Dette kan altså ikke skje om jentene sitter hjemme, og det forstår kinosjefen, Victor, og de andre i NYC, som selv har selv kjent på konsekvensene av å ikke være en del av et vanlig, sosialt samspill med andre – eller med samfunnet forøvrig.
En hovedsatsing for NYC er å skape mening gjennom arbeid. Et annet interessant trekk er at de holder religion utenfor sitt fokus. De tar hensyn til mat, ja – svin for muslimer funker dårlig, og ellers møter de ungdom som ungdom – ikke som representanter for en tro eller en bestemt kultur.
Hva trenger det norske samfunnet nå?
Vi trenger flere ting, og én av dem er å snakke sammen om hvordan det norske samfunnet skal se ut – ikke bare om 2-3 år, men om 20, 30, og 50 år.
Hvilke normer og verdier bør vi dele, for eksempel knyttet til rettsstat, ytringsfrihet, barns rettigheter og likestilling – for at samfunnet skal være et opplevd fellesskap? Hvordan bør vi praktisere tydelighet, kombinert med individuell tilpasning og kjønnsdeling, slik NYC praktiserer det – fordi det er pragmatisk og nødvendig, i en overgangsfase?
Vi må legge bort bla-bla, og begynne å snakke sammen på en konkret og tydelig måte. Ikke bare med, og om, de som skal integreres, men også om hva slags fellesskap de skal integreres inn i – og hvordan denne integreringen skal foregå.