Hilde Sandvik kjenner igjen blikket. Det intense, glødet hun så som tolvåring i bedehuset på Vestlandet, ser hun nå igjen – hos unge menn i samtiden.

Men det er ikke nødvendigvis Jesus som kaller. Det er en dyp, eksistensiell lengsel etter mening, orden og tilgivelse i et samfunn der friheten har blitt grenseløs – og krevende.

I samtale med Ole Asbjørn Ness forteller Sandvik om sin egen oppvekst i et pietistisk miljø, hvor skam, skyld og behovet for å være «sann» gjennomsyret alt. Hun var ikke påtvunget noe – men hun påla seg selv religiøs disiplin, kveldsbønner og en indre kamp mot synd. Når hun nå ser unge menn flokke til religionens fellesskap, kjenner hun igjen de samme kreftene. «Det ulmer tilbake en form for religiøsitet. Ikke tro, men religiøsitet i makten,» sier hun.

For Sandvik handler ikke dette bare om personlig tro, men om hvordan tro blir til politikk. I podkaster som Wolfgang Wee og i samtaler mellom Asle Toje og prester i Messiaskirken, hører hun hvordan personlig åndelighet glir over i politiske føringer.

Det starter i det nære, men ender i ideologier med tydelige normative rammer – ofte for kjønn, seksualitet og samfunnsorden. Det som i utgangspunktet er en individuell erfaring, blir til et kollektivt krav.

Sandvik mener at den sekulære, progressive kulturen har utviklet en slags moral uten nåde. Den minner om religion, men mangler syndsforlatelsen. «Den forteller deg at du er synder, men du kan ikke engang gjøre opp for deg.» Hun peker på at særlig unge menn kan oppleve dette som ekskluderende, og at mange søker til konservative religiøse miljøer fordi de tilbyr noe annet: klare roller, tilgivelse og fellesskap.

Hun avviser at problemet er for mye frihet, men mener vi må innse at det har vokst frem et slags tomrom.

– De vil kanskje si at all denne friheten har gjort folk redde. Jeg mener ikke det handler om for mye frihet. Jeg mener det handler om at vi har skapt muggsopp på badet, men er i ferd med å rive hele huset.

For Sandvik handler det ikke om å demonisere tro eller troende. Hun er selv verken ateist eller overbevist – hun ber innimellom, sier hun. Men det som bekymrer henne, er at mange i det sekulære sentrum ikke forstår hva som er i ferd med å skje.

– Jeg kjenner lusa på gangen. Noe er i ferd med å skje, og det skjer uten at det sekulære sentrum helt fanger det opp, sier hun.

Derfor etterlyser hun et sekulært oppgjør – ikke med religion, men med egen fornektelse. Hun mener vi må våge å innrømme at det liberale prosjektet også har sine skyggesider: at det kan fremmedgjøre, isolere og mangle rom for omvendelse og tilhørighet.

Det betyr ikke at man skal kapitulere for det postliberale eller vende tilbake til 50-tallet. Tvert imot. Det krever et nytt moderne gjennombrudd, sier Sandvik. Et sekulært oppgjør med seg selv – og en fornyelse av troen på frihet, ansvar og menneskeverd.