Dette er en kommentar.

Tirsdag kveld sto to slukørede NRK-redaktører på egen kanal og svarte på spørsmål om dokumentaren «Ingen elsker Bamsegutt».

Det de gjentok mange ganger var at de «feilvurderte» da de besluttet å ikke opplyse om sedelighetsdommen mot Jan-Egil Granfoss fra 1991. Men verken Marius Lillelien eller Per Arne Kalbakk forklarte hvorfor de feilvurderte.

Det gjorde heller ikke kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen da hun på en pressekonferanse onsdag fortalte at hun «ikke hadde det fulle bildet» da hun ble informert om dommen tre uker før publisering og godtok at den ikke ble nevnt,

Jeg tror jeg har noe av svaret.

Lørdag ettermiddag, etter at Aron Jahnsen i NabovarselNorge.no hadde lagt ut på Facebook opplysningene om at «Bamsegutt» var dømt for overgrep mot barn, ringte og snakket jeg med programleder Tore Strømøy og deretter NRKs etikkredaktør Per Arne Kalbakk.

Dette var før NRK hadde uttalt seg offentlig om dommen, og før de hadde trukker serien (søndag). I samtalene, som da skjedde på «bakgrunn», var begge imøtekommende og fortalte om prosessen. Blant annet at det var fire uker tidligere de var blitt klar over dommen, og at det var politiet i Stavanger som hadde opplyst om det i forbindelse med andre henvendelser om saken til Granfoss.

Begge var resignerte da jeg snakket med dem, og de forsto nok hvor dette bar hen for serien og NRK.

Men det som ble formidlet, og der de henstilte pressen om å være forsiktig, var hvordan Granfoss nå ville bli fremstilt. Slik det ble formidlet fra de to, ble det lagt fokus på at dommen fra 1991 var gjort «betinget» og at det var «en lek som hadde gått litt langt». Det ble sagt, som riktig er, at det i dommen sto at Granfoss var preget av en vanskelig oppvekst og hade problemer med «grensesetting».

I korte trekk var mitt inntrykk at de tonet ned alvoret i saken, samt at den var gammel. Det inntrykket jeg satt igjen med etter samtalene, og jeg har ikke sett selve serien, var at Granfoss er en litt tilbakestående mann som ikke helt forstår konsekvensene av det han gjør. Men han er ikke en kalkulert overgriper, og ingen «pedofil».

Dette inntrykket de to NRK-profilene skapte, gjorde også at iNyheter i den saken vi skrev om det på lørdag kveld, og der vi var først ute av mediene med at NRK hadde utelatt en dom, var en nokså forsiktig vinkling. Vi hadde tak i avisomtaler av dommen fra 1991, men ikke selve dommen. Hensynet til Granfoss på det tidspunkt, veide mot å ta med flere detaljer.

Men vi opplyste om at det forelå en sedelighetsdom, som NRK hadde utelatt.

Marius Lillelien sa på NRK Debatten tirsdag at de hadde «satset på» at dommen ikke kom til å bli kjent selv om serien ble kjørt. Så innrømmet han at det var en feilvurdering. Fredrik Solvang presset både ham og Kalbakk på hvordan de kunne gjøre en slik grov feilvurdering, men ingen av dem ga noe svar på det.

Jeg tror svaret er noe de involverte i NRK simpelthen ikke kan få seg til å innrømme, særlig nå som flere av ofrene faktisk har uttalt seg, og omtalt hendelsene Granfoss sto tiltalt for, som traumatisk.

Og det er at NRK opprinnelig ikke vurderte overgrepene fra Granfoss som særlig alvorlige, inkludert for ofrene.

Granfoss har hele tiden bedyret sin uskyld og at han var utsatt for en «hevnsaksjon» fra barna. Det ble også jeg fortalt under samtalene med Strømøy og Kalbakk.

De NRK-ansatte har trolig overbevist seg om at Granfoss er et typisk offer, og så også i denne saken. Slik har den kognitive dissonansen slått inn: «Han er kanskje urettmessig dømt og egentlig bare misforstått og selv et offer. Problemet er grensesetting, det var en lek som gikk for langt.»

Dermed har nok NRK heller ikke trodd at de seks ofrene i saken fra 1991 kom til å bli traumatisert av å se serien om Granfoss, og slik sett ikke gjøre et offentlig anrop om det. Ofrene, da de var barn, har ikke tatt særlig skade av det. Det egentlige offeret i saken, slik NRK hadde overbevist seg om, var Granfoss – den dømte.

Vi ser dette også i bagatelliseringen av truslene som Granfoss har kommet med til offentlig ansatte. Her har det blitt betont at han «ikke mente det».

NRKs distriktssjef Lillelien benektet at det var en faktor i å la serien gå at dette var en dyr produksjon som NRK hadde jobbet med i lang tid. Men å kansellere den, lå naturligvis langt inne om han vil innrømme det eller ikke.

Så hvorfor kunne ikke bare NRK tatt med dommen? Granfoss sin advokat hevder at Granfoss selv ville at det skulle inkluderes. Men Granfoss hadde altså ikke selv opplyst NRK om dommen til tross for hans egen involvering med NRK-serien i over et år.

NRK har forklart seg med at det var hensynet til kona og sønnen til Granfoss, som ikke visste om dommen, som veide tungt. Ved å ikke nevne det i serien, kunne Granfoss fortsette å late som det ikke fantes en dom overfor sine nærmeste.

Men NRK må ha forstått at hele serien ville endre karakter dersom publikum visste at i tillegg til truslene, forelå det også en sedelighetsdom. For den dommen ville også sette barnevernets bekymring overfor Granfoss på 2000-tallet i et nytt lys.

Kort sagt ville hele fortellingen til NRK om Granfoss som et offer for et kaldt og kynisk byråkrati falt sammen om sedelighetsdommen kom på toppen av alt annet som tross alt skurret i fremstillingen.

NRK krysset fingrene og satset på at de kunne komme unna med en regelrett løgn.

Jeg tviler ikke etter samtalene med Strømøy og Kalbakk om at vi her har å gjøre med to sympatiske og empatiske mennesker. Det gjelder sikkert resten av NRK-redaksjonen som har jobbet med saken også.

Men at det er en presseetisk og journalistisk skandale, er det liten tvil om. Her har mye gått galt.

På NRK Debatten kom det også frem at beslutningen om å utelate dommen, var godkjent på aller høyeste hold, av kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen. I ettertid unnskylder hun seg med at hun «ikke hadde det fulle bildet».

Muligens legger hun opp til å la noen andre hoder rulle.

INYHETER TRENGER DIN STØTTE. TEGN ABONNEMENT ELLER STØTT OSS PÅ VIPPS 763291 BANK 1506.80.92768 ELLER PAYPAL

Fomle-Jonas eller Teflonjern-Erna?