Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det er noe nesten tragikomisk over hvordan Norge håndterer strategiske naturressurser i 2026.

På pressekonferanser snakker politikerne om «nasjonal sikkerhet», «beredskap», «kritiske mineraler» og «motstandskraft». Vi får høre at verden er blitt farligere. At Kina og stormaktene kjemper om kontroll over råvarer, teknologi og energi. At Europa må sikre egne forsyningslinjer. At vi må beskytte samfunnskritiske ressurser.

Så åpner man avisene. Og der kan man lese at et nettverk med tilknytning til et stort kinesisk gruvemiljø, via australske selskaper, norske hylleselskaper og postboksløsninger, i stillhet har sikret seg kontroll over 60 norske minerallisenser fra Arendal til Namsos.

Da begynner folk å stille spørsmål. Ikke fordi alle utenlandske investeringer er farlige. Ikke fordi alle kinesiske aktører arbeider direkte for staten i Beijing. Men fordi dette avdekker noe langt større. Det avdekker hvor utrolig dårlig forberedt Norge er på den nye virkeligheten.

For mens resten av verden behandler kritiske mineraler som geopolitikk, ser Norge fortsatt ut til å behandle dem som et vanlig næringsprosjekt med et organisasjonsnummer i Brønnøysund.

I praksis ser systemet ut til å fungere omtrent slik: Registrer et norsk AS, lei en adresse, bruk advokater, søk om undersøkelsesrett. Ferdig.

Ingen grunnleggende kontroll med hvem som faktisk står bak. Ingen åpenhet om reelt eierskap. Ingen tydelig kobling mellom mineralloven og sikkerhetslovgivningen. Ingen samlet strategisk vurdering av hva disse ressursene faktisk betyr i fremtiden.

For kritiske mineraler handler ikke lenger bare om gruvedrift. Det handler om batterier, mikrochips, strømnett, våpensystemer, satellitter, kunstig intelligens, forsvarsindustri og kontroll over fremtidens teknologi.

Kobolt. Grafitt. Litium. Sjeldne jordarter. Nikkel. Dette er råvarene hele den grønne omstillingen og den digitale økonomien bygges på. Det er derfor Kina allerede dominerer store deler av verdens foredling av kritiske mineraler. Det er derfor USA forsøker å bygge opp egne forsyningskjeder. Det er derfor EU snakker om strategisk autonomi.

Og midt i dette står Norge med enorme naturressurser og later fortsatt som om vi lever i en tid der globalisering bare betyr handel, vekst og hyggelige investormøter.

Problemet er at verden har endret seg raskere enn noen Norske politikere klarer å fatte.

Handel er ikke lenger bare handel, energi er ikke bare energi, mineraler er ikke bare mineraler. Alt har blitt sikkerhetspolitikk.

Dette er heller ikke første gang Norge blir tatt på sengen. Da Bergen Engines nesten ble solgt til russiskkontrollerte interesser i 2021, oppdaget norske myndigheter sent hvor strategisk viktig virksomheten faktisk var. Først da alarmen gikk hos sikkerhetsmiljøene kom staten på banen. Nå risikerer vi å se den samme naiviteten rundt kontrollen over fremtidens mineralressurser.

Det er derfor PST advarer mot kinesiske proxyaktører og strategisk påvirkning. Det er derfor stadig flere vestlige land gransker oppkjøp innen havner, energi, datasentre, telekommunikasjon og naturressurser langt strengere enn før.

Mens ola Dunk fortsetter å tro at alt ordner seg så lenge skjemaene er riktig utfylt. Det er skremmende fascinerende hvor ofte dette mønsteret går igjen.

Strømkabler, datasentre, oppdrett, vindkraft, naturressurser, kraftpolitikk og nå mineraler. Hvorfor er det så fordømarde umulig for norske politikere å klare å se lenger enn bistand og egen status ute i verden.

Gang på gang oppstår den samme følelsen i befolkningen: At enorme verdier gradvis glir ut av nasjonal kontroll mens myndighetene står igjen og forklarer hvorfor de egentlig ikke kunne gjøre så mye.

Og det er akkurat den følelsen som er farlig for tilliten i et samfunn. For folk tåler mye. Men de tåler dårlig følelsen av at ingen har oversikt. Når vanlige mennesker må dokumentere hver minste bevegelse overfor staten, samtidig som strategiske ressurser kan havne bak kompliserte selskapsstrukturer uten reell offentlig kontroll, da begynner systemet å se bakvendt ut. Professor Ernst Nordtveit ved Universitetet i Bergen sier det rett ut. Dette kan være et sikkerhetspolitisk hull.

Det burde fått alarmklokkene til å ringe umiddelbart. I stedet virker Norge igjen å havne i den samme politiske rytmen der alarmen først går når problemet allerede er et faktum, før saken forsvinner inn i år med utredninger, høringsrunder og arbeidsgrupper mens virkeligheten utenfor løper videre uten å vente på norsk saksbehandling.

Og nettopp derfor blir debatten rundt Fensfeltet så interessant. Fensfeltet omtales som en av Europas største forekomster av sjeldne jordarter og strategiske mineraler. Plutselig sitter Norge på ressurser som hele den vestlige verden desperat forsøker å sikre tilgang til. Da er vi ikke lenger bare inne i norsk distriktspolitikk og arbeidsplasser. Da er vi inne i global maktpolitikk.

For sjeldne jordarter er ikke bare stein i bakken, men råvarer som i praksis driver hele den moderne verden fra AI, mikrochips og batterier til satellitter, forsvarsteknologi, missilsystemer og avansert våpenproduksjon.
Det er derfor stadig flere nå begynner å diskutere om Norge må tenke helt nytt rundt eierskap og kontroll over mineralressursene.

Ikke nødvendigvis fordi staten skal drive alle gruver selv. Men fordi flere land nå erkjenner at enkelte ressurser er så strategiske at staten må ha sterkere kontrollmekanismer, vetorett eller direkte eierskap.

Norge har gjort dette før. Da oljen ble funnet, lot man ikke hvem som helst overta ressursene uten videre. Man bygde opp Statoil, konsesjonssystemer, hjemfallsordninger og politisk kontroll over ressursforvaltningen. Resultatet ble at enorme verdier tilfalt fellesskapet.

Derfor begynner mange nå å stille det samme spørsmålet: Hvorfor behandles mineralene mindre strategisk enn oljen?

For det er her frykten begynner å vokse. At Norge igjen er i ferd med å åpne døren først og forstå konsekvensene etterpå.

Det som bekymrer stadig flere, er frykten for at Norge igjen åpner døren uten fullt ut å forstå konsekvensene før det er for sent, og at staten først oppdager hvor strategiske ressursene faktisk var etter at lisensene er delt ut, investeringene har kommet inn og kontrollen over verdikjedene gradvis har flyttet seg ut av nasjonal rekkevidde. Det er ikke sikkert disse lisensene noen gang vil bli brukt til noe problematisk, men det er heller ikke hovedpoenget. Poenget er at staten burde vite hvem som står bak, ha kontroll over utviklingen og forstå hva som står på spill før systemene åpnes på vidt gap.

For dette handler ikke om fremmedfrykt, men om strategisk forståelse i en tid der verden går inn i en ressurskamp vi knapt har sett maken til siden den kalde krigen. Norge sitter på enorme naturressurser samtidig som stadig flere land behandler energi, råvarer og teknologi som sikkerhetspolitikk, og da holder det ikke å opptre som et naivt småbruk i utkanten av Europa mens resten av verden allerede har forstått at den som kontrollerer ressursene også kontrollerer fremtiden. Spørsmålet er bare hvor lang tid det skal ta før Norge erkjenner det samme.