Dette er en kommentar.

Det var nesten ikke til å tro det man hørte fra avgått kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen på pressekonferansen fredag. Hun sa hun ikke hadde forstått de mest elementære habilitetsreglene, og vært delaktig flere ganger i å foreslå egne nære venner til betalte verv i undeliggende organer i det departementet hun selv har konstitusjonelt ansvar for.

Hun var i tillegg klar over at hun var inhabil i to tilfeller.

Og dette er en karrierepolitiker, som har sittet på Stortingen siden 2005. I to år har hun vært minister.

Trettebergstuen hadde ikke tenkt over dette før saken om Tonje Brenna kom opp, hevdet hun.

Les også: Gråtkvalt Trettebergstuen trekker seg

Trettebergstuen syntes åpenbart synd på seg selv der hun forklarte seg på gråten flere ganger. Det er hennes egen karriere som bekymrer henne, og hun har selvfølgelig likt å ha jobben. Den har gitt henne makt, og makt til å gjennomføre sin egen radikale kjønnsideologi – blant annet.

Det har alltid vært noe arrogant ved nå 42 år gamle Anette Trettebergstuen. Hun har opplevd seg som moralsk overlegen. Hun har hatt de «riktige» meningene, hennes motstandere er mindre verdt. I kombinasjon med svarte limousiner og bestemmelse over hundrevis av millioner som departementet pøser ut hvert år, har hun rett og slett mistet bakkekontakten. Hun har simpelthen ikke reflektert over at det er regler som må følges og at hun ikke er minister i en bananrepublikk.

Men Trettebergstuen har fått lov til å holde på, og ansvaret for det må legges på Arbeiderpartiet og dets styrende organer og partiledelse. For det begynner å bli mange tvilsomme saker. Hadia Tajik, Eva Kristin Hansen, Tonje Brenna og Trettebergstuen selv. Og dette er kun det vi kjenner mest til. Private forbindelser flyter over i det profesjonelle. Hvor mye snusk er det ikke sannsynlig at det er rundt de massive støtteordningene som nå florerer rundt «det grønne skifte»?

Jonas Gahr Støre sa i en pressekonferanse etterpå at statsrådene ble minnet om habilitetsreglene «ukentlig». Han la alt ansvar på Trettebergstuen. Hvis han har rett, er hun et unntakstilfelle.

Trettebergstuen sa at hun ikke trodde det ble rammet av habilitetsreglene når hun kun «foreslo» et navn for deretter å si at hun var inhabil og ikke kunne ta en avgjørelse. Med det avslører hun også noe som selvfølgelig foregår hele tiden. Bekjentskap og vennskap har en betydning – habilitetsregler eller ikke.

Det er ikke noe fasitsvar på når en profesjonell kontakt går over i et bekjentskap går over i et vennskap. Hvis man vil oppnå noe fra en part, er det «naturlig» å bruke de virkemidler kan kan. Pene jenter flørtet seg til det de vil ha, slik er det bare. Når noen mennesker er rike eller har posisjoner, vil det være mange flere som også ønsker å være «venner» med dem. Slik er mennesker, slik er den sosiale dynamikken.

Dermed handler det like mye om hvor smart man er i den nepotisme som foregår, der ens egen krets belønnes og gis posisjoner og penger. Hvis man formelt sett erklærer seg inhabil overfor en person, vil jeg tro det ofte er like effektivt i å skaffe denne personen fordeler som om man formelt utnevner noen.

Tenk situasjonen i et departement der ministeren erklærer seg inhabil i en sak. Det vil jo være underordnede byråkrater som da vil nominere, og den formelle avgjørelse kanskje tas av en settestatsråd (som gjerne er en partivenn). Alle parter vil i slike tilfeller ha en egeninteresse av å foreslå akkurat den kandidaten som ministeren er habil overfor. For da vil man nok anta at ministeren blir fornøyd. Å skulle ignorere kandidatene sjefen er inhabil overfor, kan bli tolket som en provokasjon.

Hele habilitetssystemets praktisering er dermed et skinnspill. Nettverket belønnes okke som.

Innebærer så dette at Trettebergstuens feilgrep er mindre alvorlig enn vi ved første øyekast ser? Nei. Det viser snarere i enda større grad hennes arroganse og inkompetanse. Hun har ikke forstått eller tatt seg bryet med å sette seg inn i det «skinnspillet» hun er forventet å skulle føre. Hadde hun gjort det, ville hun fått sine venner inn i viktige og lukrative posisjoner likevel, og hun ville kunne gjøre det samtidig som hun virket «ryddig» ved å erklære seg inhabil.

Det er mange ting som har gått galt her. Det synes å være noe galt med kulturen i Arbeiderpartiet. Unge politkere kommer raskt til makt og mangler de redskaper og erfaringer som skal til for å ikke dumme seg ut med nybegynnertabber. Dette må Jonas Gahr Støre og partiledelsen ta ansvaret for å skjerpe inn.

Men det synes også som om de øverste nivåene av embetsmenn i departementene må skaffe seg mer baller. For de burde sagt enda tydeligere fra til sine politiske broiler-sjefer om at de har et regelverk å følge. Det kan selvfølgelig være ubehagelig og straffe seg å irettesette de politiske sjefene, men det har de ganske godt betalt for å gjøre og må være noen vi kan forvente av dem.

Staten i Norge sørger for å suge til seg det meste av penger i dette landet og politikerne sitter dermed i den posisjon at de bestemmer over fordelingen av det. Det gir enorm makt. Dermed er det en rekke personer og organisasjoner som sirkler rundt dem og smisker for å kunne få et sugerør ned i statskassen. I Norge er dette blitt helt ekstremt gitt statens enorme og økende makt.

Og når man kombinerer et opphøyd moralsk selvbilde med karrierpolitikk i et parti av opportunister – som Ap tydelig er – har man oppskriften på den maktarrogansen Anette Trettebergstuen for en god stund fremover vil være en karikatur på.

Måtte hennes selvmedlidende gråt på pressekonferansen tjene til skrekk og advarsel i lang tid fremover.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal