Lasse Moer forsøker seg som teolog og kirkehistoriker, han bommer helt som historiker og går imot over 2000 år med teologi som finnes i alle de Apostoliske Kirker. Det forkynnes de villeste påstander med de mest ufattelige kildehenvisninger.
Les også: Treenighet – en idé med fatale konsekvenser
La oss ta ett eksempel: Det fremstilles som om paven alene bestemte å erobre Konstantinopel i det fjerne korstog, og dette blir – ifølge Moer – gjort som en hevnaksjon etter det store skisma, med en henvisning til Wikipedia, bør man merke seg. Man kunne jo nesten skrevet en hel artikkel bare ut fra dette ene eksemplet, for her er det mye å ta tak i om man velger å gjøre en dyp analyse.
Først må det påpekes og proklameres at Wikipedia ikke er en god kilde for nesten noe som helst – man kan nesten avfeie alt bare ved å henvise til kildebruken. Nå om dagen lærer vi slikt på skolen; allerede på ungdomsskolen lærte jeg at Wikipedia ikke er en god kilde. Det var ingen Wikipedia i Moers barndom, vel å merke, men det fratar ham ikke ansvar vedrørende kildebruk.
Det fjerde korstog ble riktignok støttet og oppmuntret av pave Innocens III. Han mente det fortsatt var den kristnes plikt å frigjøre Jerusalem fra muslimsk kontroll – det var intensjonen, så langt vi vet. Angrepet på Konstantinopel i 1204 fordømmer derimot paven sterkt – både at de går utover plikten å frigjøre Jerusalem, men enda sterkere: at de angriper en kristen by under en kristen keiser!
Her kunne det være interessant for noen å gå dypt inn i historiebøkene for å forstå hvilken opportunistisk politikk som resulterte i dette utfallet. Det vi vet, er at Moers fremstilling er nærmest en historieforfalskning av korstogene – lik den man kan se hos dawah-gandhister på Speakers» Corner.
Moer forsøker å innføre en sekterisk forståelse av kristen historie, som igjen ligner mer på muslimsk apologetikk eller et møte med Jehovas vitner. Her kommer påstander om at det først oppsto en «toenighets»-teologi, og deretter en «treenighetslære» – det hele er oppfinnelser. Det spekuleres i om hva som påstås å være en senere oppfinnelse av Jesus Guddom som en årsak til Islam. Det forsøkes å fremstille en nærmest kausal sammenheng, jeg tenker dette blir feil.
Nå vet jeg ikke om Moer kommer fra en ren materialistisk verdensanskuelse eller ikke, men det er nødvendigvis ikke så viktig. For enhver kristen har til nesten alle tider sett på Jesus som Guds Ord inkarnert. Dette kommer tydelig frem ved å se på følgende: Apostelen og evangelisten Johannes skriver den kjente åpningen i sin bok – Johannes 1,1–14 – «Ordet er Gud, og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss». Disse versene er så tydelige at Jehovas vitners bibel har omformulert dem!
Evangelisten Johannes får en disippel, Polykarp av Smyrna (ca. 69–155 e.Kr.), og fra ham finnes brev og overleverte vitnesbyrd som ble nedskrevet i hans menighet. I disse kommer det tydelig frem at han forkynner Jesus som Guds Ord inkarnert, og at Den Hellige Ånd er Gud. Disippelen til Polykarp er Irenaeus av Lyon, som forkynner at Jesus og Ånden er Gud. Altså er dette Troen fra Apostlene og videreføres til de menigheter de danner og de disipler de har.
Dette er bare ett eksempel, og jeg mener hele Moers forestilling faller som en utrolig dårlig gjenfortelling.
Moer påstår at det som har fått navnet treenighetslæren, er en svært vanskelig lære å komme frem til ved bruk av Bibelen – altså en senere konstruksjon. Han nevner Thomasevangeliet, som av alle apostoliske kirker er ansett som en uautentisk og ikke-inspirert bok, altså ikke sann åpenbaring. Jeg gjentar: Hans argumenter lyder som islamsk apologetikk eller en Jehovas vitner-gatestand. Jeg vet ikke hvilket premiss han opererer med som fører til slike påstander.
Jeg går gjerne i dypdykk og, ved Bibelen, utveksler hvor vi kan finne bevis for Jesus og Åndens personlighet og guddommelighet – at de er to personer av samme vesen.
Dette er gjerne en tråd jeg tar opp senere, men før noe slikt må man nesten få en tydeligere fremstilling av hva det egentlig er Moer forsøker å si – og hvilken verdensforståelse han kommer fra: en ren materialistisk tro, eller en tro på en Skaper og at Skaperen har åpenbart seg for menneskene. Det legger hele premisset for videre dialog.
Pax et bonum!