Dette er en kommentar.

Det finnes spørsmål vi helst ikke vil måtte besvare. Ett av disse er spørsmålet: Finnes ondskap? Dette spørsmålet er så vondt å besvare, fordi vi ved å besvare det må granske det som «minner» om ondskap.

For oss nordmenn betyr det at vi må tilbake til 22. juli 2011. Vi må igjen forholde oss til at en nordmann, like norsk som deg og meg, drepte tenåringer for fote den dagen. De tagg om nåde, men terroristen skjøt dem. For israelere betyr det at de må tilbake til 7. oktober 2023. Da stormet terrorister over grensen, og de drepte for fote. De tagg om nåde, men terroristene voldtok, drepte og tok dem som gisler.

Den som har opplevd en 22. juli eller en 7. oktober, vet svaret på spørsmålet om ondskap finnes. Svaret er: Ja, ondskap finnes, og ondskap dreper.

Det er et selvfølgelig svar for de fleste av oss, men det finnes noen få som ikke finner dette svaret selvfølgelig, i hvert fall ikke om minst én av de nevnte datoene. På internett finnes de som ikke mener at ABB var en terrorist, men snarere et eksempel til etterfølgelse. Og i Norge finnes det et parti, FOR, hvis leder sier til Aftenposten at hun regner Hamas som en del av den palestinske frigjøringsbevegelsen, og et ungdomsparti, Rød Ungdom, som mener det er riktig å demonstrere for den palestinske motstandskampen nettopp 7. oktober.

La oss forsøke å forestille oss hvordan lederen i Rød Ungdom eller i partiet FOR (Fred og Rettferdighet) tenker. I deres hode er Israel et vestlig kolonialistisk prosjekt, en apartheidstat som okkuperer palestinsk land og som bør bekjempes, og motstandskamp mot okkupasjon er en rettighet alle okkuperte har. Det er et virkelighetsbilde jeg mener har betydelige feil, men for eksempelets skyld forutsetter vi nå at det er riktig: Israel er både en okkupant og en apartheidstat. Gjør det da følgende handlinger riktige?

Var det i så fall riktig å drepe tvillingene Shahar og Arbel Kedem Siman Tov på fem år i deres eget hjem den 7. oktober 2023? Var det derfor riktig å drepe lillebroren deres, toåringen Omer? Hva med mor Tamar og far Johnny? Eller ni måneder gamle Mila Cohen, som ble skutt i morens armer? Eller hva med de tretten pensjonistene som 7. oktober skulle på tur til Dødehavet? Var det riktig å skyte dem? Eller hva med Yoni Saadon, som da han lå gjemt under et lik, så en kvinne som ble slått og voldtatt av åtte eller ti menn inntil hun ropte at de like godt kunne drepe henne, og da de var ferdige, lo de, og den siste voldtektsmannen skjøt henne i hodet? Var det riktig eller galt?

Nå vil også noen hevde at spørsmålet er feil. Å spørre om det var riktig å drepe disse ofrene, er ifølge disse å sluke den offisielle fortellingen. For de vet at den «offisielle» fortellingen om 7. oktober er gal, eller at disse tilfellene, disse «anekdotene», skjuler det større bildet. De vil gjerne bruke ord som at 7. oktober ikke begynte den 7. oktober, men snarere i 1967 eller i 1948.

Det bisarre ved denne argumentasjonen kommer tydelig frem hvis vi ser på lignende argumentasjon om terrorangrepet 22. juli. Det finnes dem som påstår at 22. juli var planlagt av norske myndigheter eller NATO for å styrke overvåkingen, endre politisk retning eller legitimere utenlandsk militærmakt. Til tross for grundig etterforskning og overvåkingsmateriale som beviser at Breivik handlet alene, blir det også hevdet at en større gruppe personer deltok. En lokalpolitiker i Frp skrev i et debattinnlegg: «Bombeattentatet i Oslo og de grusomme handlingene på Utøya ga Norge de første ofrene for den innvandringspolitikk som drives i dag», og en annen uttalte på Facebook at Arbeiderpartiet var skyld i terrorangrepet, gitt partiets innvandringspolitikk.

Denne argumentasjonen kan vi kalle fornektelsens retorikk, og den har, som dere ser, to argumenter. Det ene er å benekte at noe har skjedd. Det andre er å hevde at det er offerets skyld. Rekkefølgen er uviktig.

Fornektelsens retorikk fjerner ansvaret fra terroristene. Hverken al-Qaida eller Anders Behring Breivik eller Hamas er egentlig de ansvarlige.

USA ba om 11. september, og dessuten var det jødene som egentlig stod bak.

Arbeiderpartiet ba om 22. juli, og dessuten var det NATO som egentlig stod bak.

Israel ba om 7. oktober, og dessuten var det egentlig Netanyahu som stod bak.

Forestill deg en demonstrasjon mot Arbeiderpartiets innvandringspolitikk foran Høyblokka i Regjeringskvartalet den 22. juli.

For var ikke angrepet egentlig Arbeiderpartiets feil?

Eller en demonstrasjon mot amerikansk imperialisme den 11. september foran den amerikanske ambassaden?

Les også: Rød Ungdom forblir tilsluttet demonstrasjon til støtte for Hamas 7. oktober

Disse eksemplene gjør det enkelt for de fleste av oss å forstå hva budskapet i demonstrasjonen under parolen «Støtt den palestinske motstandskampen!» 7. oktober er. Arrangementet markedsføres med et bilde fra selve angrepsdagen: Hamas-krigere på en ødelagt israelsk stridsvogn. Rød Ungdom og FOR er tilsluttet. Oslo Sosialistisk Ungdom stod også på listen, men trakk seg da Aftenposten tok kontakt. Rød Ungdoms leder Alexandra Øhrn Fredwall og generalsekretær Zelda Hasle Borgersrud Øgrim skriver til Aftenposten at folkemordet mot palestinerne forverret seg etter 7. oktober, og at det derfor er «riktig å demonstrere den dagen». De støtter ikke drap på sivile, skriver de, men mener at trygge nordmenn ikke kan fortelle palestinerne hvordan de skal oppnå sin frigjøring.

La oss ta Rød Ungdom på ordet. Hvis det er krigen mot Gaza de vil markere, finnes det datoer for det. Israel erklærte krig 8. oktober. Bakkeinvasjonen begynte 27. oktober. Den som likevel velger 7. oktober, velger en dag som ikke begynte med israelske bomber, men i grålysningen, med raketter over Sderot og menn over gjerdet ved Nir Oz. Man velger ikke den dagen ved et uhell. Datoen er budskapet.

Demonstrasjonen Rød Ungdom og FOR har sluttet seg til, sier altså at de som døde denne dagen ikke var ofre, men okkupanter.

Babyen på ni måneder.

Tvillingene på fem.

Kvinnen som ble gruppevoldtatt og så drept.

Okkupanter alle sammen.

Ikke ofre, men skyldige.

De tagg om nåde, men de ble ikke hørt.

Les også: Rapport: Kvinner og barn voldtatt, torturert og lemlestet av Hamas-terrorister

Det er ikke ondskap å mene at Israel er en apartheidstat. Det er ikke ondskap å demonstrere for Palestina. Det er ikke ondskap å gjøre det 6. oktober, eller 8. oktober, eller på hvilken som helst av årets 364 andre dager. Men det finnes én dag som ikke tilhører Palestina-aktivistene. Den tilhører Shahar og Arbel og Omer, og de rundt 1200 andre menneskene som ble slaktet den 7. oktober. Å ta den dagen fra dem er ikke taktløshet, det er ondskap.

Auschwitz-overleveren Primo Levi har fortalt, med Simon Wiesenthal som kilde, om hvordan SS pleide å si til fangene at ingen ville tro på dem. Ondskapen var så hinsides all forstand at den ville bli vanskelig å fortelle om. Ondskapen forstår fornektelsens retorikk; den er et av ondskapens viktigste verktøy.

Så la oss gjenta: Ondskap finnes. Den kan tallfestes. For eksempel finnes det 647 barnehager i Oslo, ifølge Oslo kommune, men kun én av dem har kontinuerlig politibeskyttelse. Det er den jødiske.

Ondskapen har til og med ansikter, og organisasjoner, i dette tilfellet Rød Ungdom og FOR.