Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
I dagens Norge er vi vitne til en situasjon som stadig flere innbyggere finner uakseptabel.
Skoler legges ned, sykehjem får kutt i tilbudene, og viktige kommunale tjenester forsvinner. Dette skjer samtidig som levekostnadene skyter i været – mat, strøm og dagligvarer blir dyrere, og mange sliter med å få endene til å møtes. Matkøene øker hver dag.
Kommunene, som er avhengige av statlige overføringer for å kunne tilby nødvendige tjenester til innbyggerne, står i en situasjon hvor de ikke får tilstrekkelige midler i forhold til oppgavene de pålegges. Når det kuttes i offentlige tjenester som er grunnsteinen i vårt samfunn, er det forståelig at frustrasjonen vokser.
Samtidig ser vi at regjeringen, med Jonas Gahr Støre i spissen, prioriterer å kaste milliarder etter kriger i utlandet og til korrupte regimer. Det er vanskelig å forsvare at Norge, et land som på mange måter har en plikt til å sikre sine egne innbyggere først, bruker enorme ressurser på utenlandske prosjekter og samtidig lar fundamentale velferdstjenester forvitre hjemme.
I tillegg pøses det stadig mer penger inn i det grønne skiftet – et initiativ som skulle bidra til en bærekraftig fremtid, men som nå fremstår som et kostbart eksperiment. Batterifabrikker, CO2 lagring, vindmølleparker og havvindprosjekter blir prioritert på bekostning av livsviktige tjenester som skoler og sykehjem. Dette skjer til tross for at mange eksperter mener disse prosjektene vil være ulønnsomme i lang tid fremover.
Hva bør være viktigst? Er det virkelig riktig at vi skal satse milliarder på prosjekter som ikke har en klar økonomisk gevinst, samtidig som det kuttes i essensielle tjenester som er helt avgjørende for folks hverdag? Det er på tide å stille spørsmålet: Hva er viktigere for Norge som nasjon? Batterifabrikker eller barns utdanning? Vindmøller eller verdig eldreomsorg?
Denne regjeringen har gang på gang vist at de prioriterer feil. Når folket ser sine lokalsamfunn bli nedprioritert til fordel for store, symbolske prosjekter, er det ikke rart at tilliten svinner. Det er på høy tid at vi får en ledelse som setter innbyggernes behov først. Norge trenger en ny retning – en regjering som prioriterer mennesker og tjenester foran utopiske drømmer og utenlandske konflikter.
Vi i Dni vil prioritere våre egne folk først.