Har vi nok selvinnsikt?

Avatar photo
Stig Roar Wigestrand
Førsteamanuensis i pedagogikk USN
Publisert 24. januar 2023 | 14:16

 Dette er et ekstern innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Benjamin Franklin (1706-1790) skal ha sagt at det finnes tre ekstremt harde ting: Stål, diamanter, og selvinnsikt. Og en grunnleggende form for selvinnsikt, er å innse at vi kan ta feil.

Et tema dukker nå opp i det offentlige rom. Nølende og forsiktig, og saktere i Norge enn i andre land: Gjorde vi feil under pandemien, med nedstengning, masker og restriksjoner? Og kan vi ha gjort enkelte feil med vaksinene, også?  

Spørsmålet er om vi er klar for slike samtaler, riktig ennå.  

En analytisk tilnærming til pandemien er vanskelig, fordi vi har investert så mye følelser i den. Vi har rasjonalisert våre valg, forsterket vår gruppetenkning, og bygget opp en retorikk som styrker troen på at det vi har gjort, moralsk sett – er riktig.  

Dette moralske kompasset er de siste to årene utformet av en omfattende og målrettet påvirkning, formidlet av politikere, helsemyndigheter og presse – via internettet og sosiale medier – ytterligere forsterket av vanlig, mellommenneskelig kontakt.   

Og mennesker lar seg lett påvirke. Vi er disponert for moralsk ladet intuisjon, og vil gjerne gjøre det vi mener er riktig. Og som vi tenker at alle andre også bør gjøre. Bli med på dugnaden og stol på vitenskapen, for eksempel.   

Stanford-professor John Ioannidis’ meta-vitenskapelige paper fra 2005; Why Most Published Research Findings Are False, forklarer imidlertid hvorfor vi ikke uten videre kan anse slike oppfordringer som spesielt kloke. Også vitenskap preges av gruppetenkning.  

Les også: FN og WEF vil at du skal bytte ut kjøtt med insekter: Nå kommer det til Norge

Vår intuitive skepsis til alt som er nytt og ukjent, er grunnleggende for vår overlevelse. Men hvem skal bestemme hvilken skepsis som er best? Den til viruset, eller den til vaksinen? Bør det overlates til statsministeren, Guldvog, WHO, eller hver enkelt? 

Mens vi tidligere kunne reflektere over tankene våre, gjerne i engasjerte samtaler med hverandre, gjør vår avhengighet av skjermen at vi smittes av de budskap algoritmene velger ut. Vi mister evnen til å tenke, fordi hjernen allerede har etablert et narrativ, en sannhet. Og den tror vi på. Resulatet blir gruppetenkning på stereoider.  

Skulle noen likevel uttrykke skepsis, vurderes ofte ikke logikk eller rasjonale, men i stedet skepsisens innebygde moral – gjerne ved bruk av stråmenn.  

Stoler du ikke på vitenskapen? Tenker du ikke på fellesskapet? Er du vaksineforsker? Ønsker du virkelig at gamle og syke skal dø? 

Et eksempel er måten den uavhengige representanten Susanne Hearts tanker nylig ble karakterisert av kolleger i Rogaland fylkesting; «konspirasjonsteorier og fake news». Man kan lure på hvor hensiktsmessig det er å benytte slike begreper i et fylkesting, og om de er basert på en reflektert tilnærming til Hearts interpellasjon, eller en mer emosjonelt ladet aktivering, trigget av usikkerhet, og kanskje også uvitenhet?  

Påvirket av daglige algoritme-doser har vi investert så mye følelser i vår tilnærming til virus, pandemi og vaksiner at en kontrollert refleksjon sannsynligvis er for krevende. 

Å innse at vi kan ta feil, er beinhardt. Og tankene om mulige konsekvenser er så ubehagelig at vi rasjonaliserer dem bort.  

Dersom vi vil forstå vårt møte med pandemien bedre, lære mer, og bli klokere – må vi snakke mer sammen, åpent og nysgjerrig, og tillate alle slags spørsmål og hypoteser. Også de ubehagelige.    

Men har vi nok selvinnsikt til å starte slike samtaler? 

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Lurås #3 med Stig Roar Wigestrand: Bullshitjobber, rebeller, improvisasjon, jazz, ledere, staten, næringslivet, vaksiner

mest lest