«Trusselen fra Trump» fra et tittelen på et innlegg i VG fra professor Tore Wig torsdag denne uke.
Wig (40) er professor ved på Institutt for Statsvitenskap ved UiO og har tidligere jobbet på PRIO.
Han er bekymret for at Trumps presidentskap.
«For hele verden kan dette bli stygt, virkelig stygt,» skriver han.
Beskrivelse professoren gir av USA og Trump er følgende:
«En personalistisk leder omgitt av en gjeng dyplojale høyreekstreme klakører innfører massedeportasjon (også av egne borgere), truer omverden med territoriell ekspansjon, angriper institusjoner for å konsentrere makt i egne hender, og lover at en ny gullalder er på trappene.
I kulissene gjør støttespillerne høyreekstreme hilsener, og uttrykker støtte til høyreekstreme over hele verden. Lederen har benådet en fascistisk mobb med voldspotensial fra fengsel.»
Vi er usikre på om Wig har full kontroll på begrepene «høyreekstreme» og «fascistiske» så studentene bør være på vakt når de avgir sine eksamensbesvarelser.
«Forhåpentligvis vil Trump-regimet få et mindre katastrofalt utfall enn fascismen på 30-tallet, men like katastrofale utfall kan ikke utelukkes,» skriver Wig som mener «uforutsigbarheten er enorm, og skyene mørke.»
Professoren mener seg å vitre at Trump vil innføre et «autoritært regime med personalistiske trekk.»
Slike «narsissistiske autoritære ledere, som er det Trump er,» skriver Wig, gjør følgende:
- De søker fører en aggressiv utenrikspolitikk som søker konflikt med omverden, samtidig som de har en sterkere tendens til å angripe demokratier.
- De premierer blind lojalitet i eget regime, slik at byråkratiet etter hvert vil bestå av personer som er ukvalifiserte men lojale til lederen, som ofte fører til massive problemer i offentlig politikk.
- De gjør oftere store utenrikspolitiske feilkalkulasjoner.
- De responderer bare på robust makt og tydelige signaler om hvor grensen går, og de fortsetter med aggressivitet til de møter motstand. Unnfallenhet er gift for slike ledere.
«Slike regimer skaper lojalitet ved å rekruttere støttespillere i eliten,» og mange vil slik sett være «medskyldige».
Wig frykter nå en «normalisering» av farlige tanker:
«Hvis de mektigste i et samfunn signaliserer at høyreekstremisme er greit og demokrati er galt, så vil flere og flere mene at høyreekstremisme er greit og demokrati galt. Det er fordi sosiale normer ofte er viktigere årsaker til vår adferd enn egne politiske prinsipper.»
Wigs løsning på farene er EU. De liberale demokratiene må stå sammen.
«EU er det eneste mulige navet i en slik koalisjon.»
Professoren avslutter på denne måten:
«For Norge er det bare en ting å gjøre: Vi må søke tettere bånd med Europa, ruste opp, støtte Ukraina, styrke beredskapen og lage nye sikkerhetspolitiske koalisjoner.
Internt i Norge må alle som tror på demokratiet stå sammen mot trusselen fra det autoritære.
Det handler om en koalisjon i medier, politikk og sivilsamfunn, fra Rødt til Frp, som er kompromissløs mot alle som setter egne politiske saker over demokratiske spilleregler.
Vi står overfor noe vi ikke har måttet håndtere siden 30-tallet: Den største trusselen mot demokratiet siden andre verdenskrig.»
Så vet vi hva norske studenter utsettes for av analyser. Og vi vet hva VG mener resten av befolkningen bør lese noen dager etter at Trump tok over som USAs 47. president.