Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentenes meninger.

Det er ikke mange av oss Nordmenn – men vi er en gedigen havnasjon. Vi forvalter havområder seks ganger større enn landarealet. Dette er ressurser, sikkerhetspolitisk tyngde og forhandlingsmakt – dersom vi holder landet vårt og interessene våre i hevd.

Med krig i Europa, rivalisering i Arktis og nye tollmurer, er aktivitet i nordområdene vårt viktigste geopolitiske språk, men vi må bli med i samtalen. Litt trygg styring hadde passet bra nå.

Svalbard: suverenitet gjennom familier, ikke bare flagg

Når USAs president snakker høyt om å «skaffe seg» Grønland, er det ikke bare symbolpolitikk. Det handler om kontroll over strategiske og kritiske ressurser; mineraler, olje og geografi. Anklagen er at danskene ikke er nok til stede og tilstrekkelig påskrudd hverken militært eller i forhold til ressursforvaltning. En president i et EU-land har bardust påpekt at den samme logikken gjelder for Svalbard og dermed Norskehavet – og han foreslo endatil at Trump heller burde se på Svalbard enn Grønland.

Den tanken er neppe fjerntliggende for et USA som har tildelt Svalbard og Jan Mayen en annen toll sats enn hva fastlands Norge er underlagt. Implisitt i det ligger det selvsagt at tilhørigheten mellom disse øyene og Norge ikke tolkes som absolutt. Spørsmålet er om Norge selv vil aktivt engasjere seg i områdene og holde området i hevd.

På Svalbard har Norge vist hvordan suverenitet sikres i praksis: gjennom tilstedeværelse, arbeid, forskning og et stabilt lokalsamfunn. Når kullgruvene legges ned og annen aktivitet fases ut, forsvinner ikke bare arbeidsplasser – også grunnleggende infrastruktur forvitrer og det blir det mindre attraktivt for norske familier å bo der. Uten et levedyktig samfunn svekkes Svalbard og Norges interesser. Da øker presset fra andre stater som ser mot Arktis med militære, økonomiske og strategiske briller.

USA, toll og sikkerhet: alt henger sammen

Når USA går til handelskrig med toll som virkemiddel betyr det at handel, sikkerhet og forsyningssikkerhet smelter sammen. For et lite land som Norge betyr det at vi må tenke helhetlig. Vår forhandlingsposisjon avgjøres ikke bare av hvor lojale vi er i NATO og hvor ivrige vi er med innføring av EU direktiver, men av hvilke ressurser og kapasiteter vi selv legger på bordet. Der har Norge et sjeldent sterkt kort: havområdene og de ettertraktede ressursene på og under havbunnen.

Kampen om kritiske mineraler til batterier, elektronikk og forsvarsteknologi tilspisser seg – bråket rundt Grønland understreker med all tydelighet dette. Flere land strammer til eksportkontroll og subsidierer egen industri. Norskehavet har betydelige forekomster av kritiske mineraler. Men om vi ikke bygger kunnskap, teknologi og ansvarlige verdikjeder selv, så gjør andre det – i vår bakgård.

Les også: Trump fra Air Force One: – Grønland forhandles «forever» – ingen pris, vi kan gjøre hva vi vil

Havbunnsmineraler: ressurs, sikkerhet og industri

Allerede i dag, med norsk samtykke, gjennomføres avanserte utenlandske forsknings- og kartleggingstokt i norske havområder. De bygger datagrunnlag, operativ erfaring og teknologisk forsprang i våre nærområder. Det er ikke ulovlig og ikke nødvendigvis uønsket. Men det blir fort problematisk, for når andre vet mer om havbunnen vår enn vi gjør selv, svekkes Norges forhandlingsposisjon. Flere internasjonale kartleggingstokt i Norskehavet er nå godkjent av norske myndigheter for 2026

• Frankrike: Søker tilgang gjennom RV Beautemps-Beaupré og RV L’Atalante (Narval 2026) for omfattende kartlegging (batymetri/geofysikk) og oseanografiske målinger.
• Tyskland: Flere tokt (FS Polarstern, FS Maria S. Merian, RV Heincke) planlegges med kartlegging i nordområdene, inkludert rutemålinger nær/innen territorialfarvann.
• Nederland: RV Celtic Explorer søker tokt knyttet til undersøkelser på havrygger med kartlegging og havbunnsdata.

Norge har på sin side kuttet kraftig i bevilgningen til Sokkeldirektoratet for å drive tilsvarende kartlegging. Og ikke minst; Norge har stoppet lisensprosessen for havbunnsmineraler. I stedet for å utvikle en havbunnsmineralnæring som kan stå på egne ben og gi Norge strategisk tyngde mot USA og generelt skape aktivitet som styrker suvereniteten i nord, blir havbunnsmineraler behandlet som tuttifrutti-pynt i budsjettforhandlinger. Det er vanskelig å se hvordan dette er «trygg styring».

Les også: Fensfeltet er strategisk viktig. Nå må vi handle

Aktivitet som geopolitisk språk

Norge trenger en aktiv, ansvarlig, og tydelig vei videre i Norskehavet:

• Åpne første konsesjonsrunde for havbunnsmineraler nå, med strenge krav til miljø, datadeling og norsk verdiskaping.
• Bruke tillatelser til utenlandske tokt som styringsverktøy, med krav om norsk deltakelse, observatørordninger og full innsynsrett i data.
• Sikre at Svalbard forblir et robust familiesamfunn, med forutsigbar infrastruktur og tjenester som gjør det attraktivt å bo der over tid. Å være havn og base for havbunnsmineraler sikrer dette.

I en verden der både allianser og spilleregler testes, kan ikke Norge svare med stillstand. Aktivitet i nord – på Svalbard og på havbunnen i Norskehavet – er ikke bare næringspolitikk. Det er sikkerhetspolitikk, industripolitikk og utenrikspolitikk på én gang.

Enten fyller vi havområdene med norsk tilstedeværelse, kunnskap og interesser – eller så gjør andre det, og på sikt gjør de kanskje krav på områdene som vi lar ligge brakk.