Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Biskop Sunniva Gylver bruker et gammelt debatt-knep i sitt tilsvar til min ytring i diverse medier. Hun skriver nemlig om alt annet enn det som var mitt utgangspunkt: islam og muslimers trospraksis.
(Red. anm) De som vil lese Gylvers Facebook-innlegg rettet mot Gelius, kan gjøre det her:
Selvsagt har kirken og kristendommen en mørk historie om både vold og overgrep og jeg er også bekymret for kristennasjonalistiske strømninger i vår tid. Men det er en helt annen debatt.
Mitt utgangspunkt er at både norsk offentlighet og biskop Sunniva gir oss et glansbilde av islam og at man i svært liten grad våger å ytre seg kritisk mot dette livssynet. Gylver hevder at hun er tydelig på forskjellene mellom kristendom og islam, men når har hun (og de andre biskopene) vært tydelige på at islam framtrer på ødeleggende måter?
Biskop Sunniva vil ikke sammenligne de mest ekstreme, radikaliserte og voldelige uttrykk for islam, med de mest dialogiske og nestekjærlige utgavene av kristendommen.
Men biskop Sunniva bør jo vite at vold er en helt vesentlig del av islam.
Islam- og språkforsker Tina Magaard, som i tre år studerte ti religioners grunntekster, konkluderte med at det i Koranen er «hundrevis av oppfordringer til kamp mot annerledes troende». Magaard sier at «tekstene i islam adskiller seg klart fra de øvrige religioners tekster ved i høyere grad å oppfordre til vold og aggresjon overfor annerledes troende, Det finnes også direkte oppfordringer til terror. Dette har lenge vært et tabu i islamforskningen, men det er et faktum som man er nødt til å forholde seg til» (Jyllands-posten 10.09.2005)
Det finnes mange Koran-vers hvor profeten Muhammed advarer de troende muslimer til å slutte seg til «de vantro» som er jøder og kristne.
Dette er jo blant mange spørsmål som biskop Sunniva bør drøfte i det offentlige rom: Hvorfor er jødehatet så sterkt i muslimske menigheter og blant troende muslimer? Hvorfor er det i islam satt opp ulike regler for mann og kvinne med hensyn til autoritet, ekteskap, skilsmisse, arv og vitnetroverdighet? Menneskerettighetene er på kollisjonskurs med kvinnesynet slik det kommer til uttrykk i den tradisjonelle islamske loven.
På samme måte kolliderer menneskerettighetene med islams forskrifter om religiøse minoriteter. Regelen om at en muslimsk mann kan gifte seg med en kristen kvinne, men ikke omvendt, illustrerer hva dette handler om: islam og mannen har forkjørsrett.
Det er heller ikke tillatt for en muslim å skifte religion – noen tolker at islams lover her foreskriver dødsstraff. Deler av den islamske rettslæren foreskriver brutale og kroppslige straffer for synder som hor, tyveri, alkoholbruk og frafall fra religionen. Her er det snakk om straffer som pisking, lemlestelse og endog dødsstraff.
I tillegg kommer islams forhold til ytringsfriheten. Rushdie-saken og karikaturstriden viser at muslimer har et svært anstrengt forhold til ytringsfriheten. Da ayatollah Khomeini i Iran kunngjorde fatwa mot boken «Sataniske vers» i 1989, var det en regelrett oppfordring til internasjonal terrorisme. I tillegg vet vi at det er troende muslimer som praktiserer tvangsekteskap og omskjæring. Synet på homofile og homofil praksis er skremmende.
Hvorfor hører vi aldri noen kritiske røster fra bispekollegiet i Den norske kirke i mange av disse spørsmålene? Tausheten taler for seg.
Jeg har i boken min «Jesus og Muhammed» (2019) gitt en omfattende beskrivelse av viktige forskjeller mellom Jesus og Muhammed.
Den kanskje viktigste forskjellen er denne: Frihet kontra tvang, frigjøring kontra underkastelse.
For Jesus er menneskets frihet et helt sentralt begrep. Gud står for frigjøring og nyskapelse – ikke makt og kontroll. Muhammed er derimot opptatt av at mennesker underkaster seg Guds vilje og dom. Med tvang og ofte vold klarte Muhammed å få mennesker til å underkaste seg sin lære.
VGs politiske redaktør Hanne Skartveit minner oss om dette når hun skriver:
«Det er ingen tradisjon for frie, demokratiske institusjoner, løsrevet fra religionen (islam). Grunnleggeren, profeten Muhammed, var hersker og krigsherre. Han grunnla et imperium, organiserte samfunnet, laget skattesystem og utstedte lover – og var religiøs leder. Alt på en gang…. Profeten Muhammeds tilhengere arvet et fiks ferdig styresett. Når den politiske lederen blir hellig, når selveste lovgiveren hverken kan kritiseres eller tulles med, blir det vanskelig å være i opposisjon.» (17.01.2015)
Sagt med andre ord: Islam er ikke bare et religiøst livssyn, men det er et styresett, en ideologi som har store politiske konsekvenser. Det ser vi i store deler av Europa, hvor muslimer lever i parallelle samfunn til våre demokratier.
Dette bør bekymre både biskop Sunniva og bispekollegiet, men også våre politiske ledere. Islam og vesten er kort sagt uforenlige størrelser.