Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
I disse dager markerer kristne over hele verden fastetiden – de 40 dagene Jesus fastet i ørkenen. Fasten markerer tiden før kirkas viktigste høytid, nemlig påsken.
Norsk offentlighet er ikke særlig opptatt av verken kristen faste eller påskehøytiden. Da er det mer fokus på muslimenes fastemåned Ramadan som får stor plass i både medier, på skoler og i det offentlige rom.
Èn som gir Ramadan stor oppmerksomhet, er Oslos biskop Sunniva Gylver.
På biskopens Facebook-side deler hun et stort bilde med påskriften «Ramadan Mubarak» (velsignet Ramadan) og hun skriver at det er utrolig fint at vi (kristne og muslimer) har fastetid sammen i år. På Facebook forteller hun også om at hun og domprosten i Oslo har hatt trosverksted sammen med imamen Faruk Terzic, og at det er utrolig fint å hente kraft og inspirasjon hos hverandre.
Nå er det ikke første gang biskop Sunniva gir oss et glansbilde av islam og muslimenes trospraksis. I 2018 gav Gylver ut en bok sammen med den muslimske aktivisten Bushra Ishaq med tittelen «Tro på tvers – kristne og muslimske refleksjoner».
Utfordringen med denne boken var mangelen på åpen og kritisk holdning til hverandres tro. Boken skjønnmaler og dekker over viktige spørsmål som handler om tvang, vold, ytringsfrihet, religion og makt.
Ett sted i boken skriver Gylver at «jihad assosieres som oftest med hellig krig og terrorisme, men egentlig handler jihad om den troendes indre kamp mot destruktive krefter og drifter i seg selv».
Det Gylver gjør her er å gi oss bare deler av sannheten. Helt fra profeten Muhammeds tid har vold vært en viktig del av islam. Den norske islamforskeren Kari Vogt sier at Koranen oppfordrer til fredelig innsats for islams sak like meget som til væpnet oppgjør med de vantro, og i rettslitteratruren kalles begge deler for jihad. (Vogt: Hva er islam, 2007)
Når jeg leser biskop Sunnivas beundring for islam er det fristende å minne om professor Terje Tvedts ord i boken «Det internasjonale gjennombruddet»: «Den norske kirke viser en usedvanlig imøtekommenhet og toleranse overfor islam».
Kanskje biskopen i stedet bør lytte til mennesker som har vokst opp med både ramadan og volden som en del av virkeligheten?
Les også: Kristendom, krise og kampen om offentligheten: – Et land uten tro, er et land uten kjerne (+)
Norsk-iraneren Lily Bandehy skriver at ramadan ofte males rosa i mediene; «For mange av oss som har opplevd islam på nært hold er det noe som skurrer. Ramadan minner oss om vold, slag, pisk og løgn. Under ramadan ble alt strengere for vanlige folk, og da spesielt kvinner. Imamer, moralpolitiet og andre religiøse menn ble mer kontrollerende» (Nettavisen 20.04.23)
En annen kvinne som biskop Sunniva bør lytte til er den dansk-kurdiske forfatteren Sara Omar, som har skrevet de prisbelønte bøkene «Dødevaskeren» og «Skyggedanseren». Hun skriver om de mørke delene av islam; om æresdrap, voldtekt, psykisk og fysisk vold og om undertrykking av kvinner og barn. I et intervju med VG sier hun blant annet:
«Jeg blir sint, ja rasende av å lese om de ting som står om mine rettigheter som kvinne i Koranen. Er ikke jeg like verdifull som min bror? Er kvinnen mannens åker? Når jeg leser Koranen blir jeg klokere, klokere på hva jeg faen ikke skal finne meg i. Koranen gir på den ene siden kvinnen rettigheter, men på den andre siden tar den rettighetene fra henne.» (29.04.20)
Les også: Ole Asbjørn Ness ble kristen: – Dette er mellom meg og Gud (+)
Nå vet ikke jeg hva slags kraft og inspirasjon biskop Sunniva henter fra muslimenes Ramadan-feiring – men jeg vil utfordre biskopen til å være litt mer kritisk i sitt forhold til islam. Det bør jo gjøre inntrykk, selv på en biskop, at Abid Raja i Aftenposten sier følgende: «Fremveksten av islam i Europa truer vestlige verdier» (28.08,24).
Den danske storavisen Berlingske Tidende sier det slik på lederplass; «Islam og vesten er verdimessig to uforenlige størrelser». (15.10.24)
Biskop Sunniva bør bruke sin tid og sine krefter på å forkynne evangeliet og ikke legitimere en religion som går på tvers av våre kristne og humanistiske verdier.