Hvorfor jeg støttet Trump – og hvorfor jeg nå er kritisk

Denne teksten er en forkortet gjengivelse av en videomonolog som publiseres på YouTube og Spotify.

Det har skapt litt oppmerksomhet at jeg har uttalt meg kritisk om Donald Trumps håndtering av Iran-krigen. Noen har lest det som et slags oppgjør, eller en parallell til det Tucker Carlson gjorde da han gikk ut og sa at han beklaget sin støtte til Trump. Men situasjonen er ganske annerledes.

Carlson er en størrelse i USA og mener selv at han har påvirket valg. Det har ikke jeg gjort. Det er ingen i USA som har latt seg påvirke av det jeg har sagt om Trump. Likevel merker jeg at det er en interesse for å forklare hvordan utviklingen i mitt syn faktisk har vært.

Jeg ble også kontaktet av Dagbladet, som ønsket at jeg skulle stille opp og forklare. Det takket jeg nei til, fordi erfaringen er at slike saker ikke blir fremstilt realistisk. De blir gjerne vinklet som at man er en angrende synder som legger seg flat og sier at Trump har vært ubrukelig hele tiden. Det er ikke tilfelle. Jeg står ved det jeg tidligere har sagt om Trump.

Grunnlaget for støtten

Samtidig er det viktig å si at jeg også før Iran-konflikten har vært kritisk til Trump. Det gjelder blant annet håndteringen av Ukraina-krigen og hvordan han har uttalt seg om – og lagt press på – USAs allierte. Min vurdering det siste året er at Trump har undergravd sin egen posisjon, og USAs posisjon, ved ikke å spille kortene sine bedre.

Men det betyr ikke at analysen min fra 2016 var feil. Da jeg støttet Trump den gangen, var det basert på det han faktisk sa. Og for meg, som nordmann, handlet det først og fremst om utenrikspolitikk – om hvilke konsekvenser det han sa ville få.

America First og nasjonalstaten

Når Trump snakket om «America First», handlet det om noe helt grunnleggende: at en amerikansk president først og fremst skal ivareta amerikanske interesser, ikke alle andres. Det mente jeg – og mener fortsatt – var et nødvendig korrektiv.

Vesten hadde gått for langt etter den kalde krigen. Nasjonalstaten var i praksis blitt diskreditert, særlig som et oppgjør med nazismen og verdenskrigene. I stedet vokste det frem en ideologi hvor nasjonale interesser ble sett på som noe suspekt, og hvor globale hensyn skulle prioriteres.

Man fikk en forestilling om mennesket som et slags blankt ark som kunne formes til hva som helst. Betydningen av kultur ble undervurdert, og man ignorerte at mennesker tenker i grupper – inngruppe og utgruppe. Resultatet ble en politikk bygget på feil premisser, med masseinnvandring og en gradvis svekkelse av nasjonalstaten.

Vestlige feilgrep

Dette førte også til konkrete feilgrep. Man åpnet opp for Kina og ga dem tilgang til teknologi, kunnskap og markeder, noe som bidro til å bygge opp en stormakt som nå utfordrer Vesten. Samtidig utvidet man NATO østover uten å ta tilstrekkelig hensyn til Russland, og la dermed grunnlaget for en konflikt som i dag er svært kostbar.

Dette var bakteppet. Og så kom Trump.

Trump som brøt gjennom

Trump sa ting som ingen andre sa. Han brøt med konsensusen, lot seg ikke presse, og hadde en evne til å møte angrep med motangrep som gjorde at han faktisk kom gjennom. Det var det som gjorde ham unik, og det var det som gjorde at han vant.

Da jeg støttet ham, var det et marginalt standpunkt i Norge. Det var nærmest offentlig selvmord. Men jeg har alltid ment at man må si det man mener er riktig, ikke det som er populært. Det gjelder fortsatt – også nå.

Første presidentperiode

I hans første presidentperiode ble han kraftig motarbeidet, både gjennom riksrettssaker, Russland-anklager og interne motstandere. Han fikk ikke gjennomført mye av det han ønsket. Men han holdt ett viktig løfte: han startet ingen nye kriger.

Så kom valget i 2020 og påstandene om valgjuks. Min vurdering var – og er – at det ikke finnes bevis for direkte valgjuks. Det betyr ikke at alt var uproblematisk, men de konkrete påstandene er ikke dokumentert. Da jeg sa det, fikk jeg reaksjoner, noe som er forståelig. Når man først har tatt et standpunkt og blitt kritisert for det, er det en menneskelig tendens å tviholde.

Trump kom tilbake sterkere, bedre forberedt og med mer lojale folk rundt seg. Forventningene var store. Men det er også her problemene begynner.

Problemet: inkonsekvens

Det som kjennetegner Trump nå, etter min vurdering, er inkonsekvens. Han vakler. Det gjelder Ukraina, det gjelder Israel, og det gjelder Iran.

Iran – vendepunktet

Når det gjelder Iran, mener jeg det han gjorde i februar var en strategisk feil. Det virker som han lyttet mer til israelske vurderinger enn til sine egne rådgivere. Når han i ettertid sier at han ble overrasket over Irans reaksjoner, tyder det på at han ikke har forstått situasjonen godt nok.

Iran er ikke en liten aktør, men et land med over 90 millioner mennesker, betydelig kapasitet og en geografi som gjør det svært vanskelig å håndtere militært. Det er en grunn til at tidligere presidenter ikke har gått til angrep. Trump gjorde det, og nå sitter han i en svært vanskelig situasjon.

Når styrken blir en svakhet

Her blir også personligheten hans tydelig. Det som var en styrke i 2016 – uforutsigbarhet, vilje til å bryte normer og gå til angrep – blir nå en svakhet. I en kompleks geopolitisk situasjon trengs konsistens, strategisk tenkning og evne til å lytte.

I stedet ser vi en president som svinger i uttalelser, erklærer seier for tidlig og undergraver sin egen posisjon.

En mer urolig verden

Dette skjer samtidig som verden blir mer ustabil. Vi ser opprustning, rask teknologisk utvikling – særlig innen kunstig intelligens – og økt risiko for større konflikter. I en slik situasjon er det problematisk med en leder som fremstår som inkonsekvent.

Avsluttende refleksjon

Min kritikk handler ikke om at alt jeg mente før var feil, men om at situasjonen har endret seg, og at Trump ikke håndterer den godt nok. Det er ikke et nederlag å endre oppfatning – det er nødvendig.

Hvis man nekter å gjøre det, risikerer man å gjøre de samme feilene som man tidligere kritiserte andre for. Trump var riktig som en opprører, og han bidro til å bryte ned et system som trengte det. Men det betyr ikke at han er riktig til å bygge noe nytt.

Det er en annen oppgave, og der er jeg mer i tvil.

Min motivasjon har vært den samme hele tiden: å si det jeg mener er riktig, basert på det jeg ser – også når det er upopulært.