Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Er løsningen på eliteinnvandreres identitetsproblemer å reise tilbake til religiøse diktaturer?
En svært spesiell debatt om såkalte eliteinnvandreres identitetsproblemer har oppstått i norske medier. Såpass høyprofilerte medieprofiler som Rima Iraki og Yama Wolasmal har frontet diskusjonen. Jeg synes disse medieprofilenes omtale av andre- og tredjegenerasjons eliteinnvandreres identitstsproblemer fremstår som utrolig naiv.
Dette skriver Iraki i en oppfølgingskommentar i Nettavisen: «I forrige uke skrev jeg en kommentar basert på mine observasjoner det siste halve året. Om endringen jeg har merket når jeg har snakket med norskfødte innvandrere i min generasjon. Flere av dem med høy utdanning, gode karrierer og solide norskkunnskaper sier nå at de ønsker, eller har tenkt på, å flytte ut av Norge.»
Iraki siterer vider et innlegg fra gründer og grunnlegger av HER-programmet Donna Kastrati, som skriver i et innlegg i Romerikes Blad at:
«Det er noe mange av oss flerkulturelle kjenner på: følelsen av å aldri helt høre til. Ikke her. Ikke der … Vi har gjort alt riktig. Vi har jobbet hardt, tatt utdanning, levert, tilpasset oss. Men likevel er det noe med blikkene, kommentarene, spørsmålene som aldri forsvinner».
Og hvor er det disse «eliteinnvandrerne» tenker på å dra hen for å kunne føle seg bedre integrert og akseptert fullt ut ifølge Iraki? Jo, til land som Qatar og Emiratene, og Marokko, Libanon og Libanon nevnes også.
I Norge opplever de diskriminering og forskjellsbehandling, sier de, og dessuten er Norge for lite til at de føler at de kan utfolde sine evner. Det er ganske utrolig at disse annen- og tredjegenerasjons innvandrere innbiller seg at de vil få det bedre i land uten ytringsfrihet, som diskriminerer homofil og kvinner, og der gjentatte menneskerettighetsbrudd og grov utnytting av emigranter florerer?
Det fremstår unektelig som om det er i ferd med å oppstå en slags romantisk drøm hos disse høyt utdannede menneskene som opplever et identitetsproblem, og løsningen tror de er å dra hjem til det samme som foreldrene deres flyktet fra.
Gjennom årene har jeg lest mange innvandreres opplevelse av at de ikke føler seg hundre prosent som nordmenn, men det paradoksale er at når de reiser til hjemlandet på ferie, så føler de ikke at de hører hjemme der heller. Men dette er det visst ingen av disse eliteinnvandrerne som har fått med seg. Men noen innvandrere har faktisk fortalt tidligere at de har tilegnet seg norske verdier og tilpasser seg det norske samfunnet i så stor grad, at de heller ikke føler seg hjemme i sine forfedres hjemland.
I mine øyne, er det et helt naturlig fenomen at en person som stammer fra en annen verdensdel, har en annen hudfarge, er lært opp med andre kulturverdier, en annen religion og et annet språk, kan få problemer med å føle seg som en 100% integrert samfunnsborger i et helt annerledes land enn de stammer fra.
Selvfølgelig vil mange hevde at dette er det norske samfunnets skyld, Vi har ikke akseptert dem godt nok, og vi gjør ikke tilstrekkelig for at de skal føle seg likeverdige med oss nordmenn.
Etter min mening er dette utrolig fordomsfullt og forutinntatt, og som vanlig når innvandrere ikke føler seg integrert, så vil både de og mange nordmenn på venstresiden hevde at det er Norges feil.
Jeg tør påstå at uansett hvor mye innvandrerne blir løftet frem med integreringstiltak, gratis utdanning, gratis bolig, gratis legehjelp, fri tannlegehjelp, NAV stønad i milliardklassen osv, så tør jeg påstå at det ikke er Norge sin skyld at de opplever identitetsproblemer. Det er en indre psykologisk opplevelse som er en helt naturlig følge av at de har opprinnelse fra en annen kultur, men har vokst opp i helt annerledes vilkår enn deres kulturelle arv.
Og så tror de at bare de kommer hjem til sin egen kultur, så vil de føle seg 100% hjemme og deres identitet kan blomstre. Men til deres overraskelse når de kommer til hjemlandet, så føler de seg helt fremmed over landets kultur og verdier.
Dette har jeg lest og hørt mange innvandrere fortelle. De føler at de ikke hører 100% hjemme i Norge, men når de reiser til sitt hjemland, så opplever de at de ikke hører 100% hjemme der heller. De har rett og slett utviklet en schizofren opplevelse av sin tilhørighet. Jeg synes det er utrolig merkelig at ikke de mediepersonene som skriver om denne følelsen av å mangle tilhørighet i Norge hos eliteinnvandrere faktisk er klar over dette ganske selvinnlysende fenomenet.
Men det aller verste, etter min mening, er at mange skylder denne helt naturlige psykiske opplevelsen hos mennesker som blir flyttet fra sitt hjemland til en helt fremmedartet kultur på Norges manglende integrering. Men slik er vårt samfunn. Noen har så sterkt ønske om å trykke ned vårt samfunn, at de ikke ser noen andre forklaringer.
For å være helt ærlig, så vil jeg anbefale disse eliteinnvandrerne til å ta noen måneder eller år i religiøse diktaturer for å se om de kanskje kan leve ut sin identitet på en mye bedre måte der enn i det frie demokratiet Norge.
Lykke til, sier jeg bare!