I løpet av tolv intense døgn har Israel og Iran utkjempet en krig som nå – med Trumps inntreden – kan se ut til å gå mot en skjør våpenhvile. Men bak kulissene rører det seg langt mer enn et midlertidig diplomati.
– Iran har ikke ønsket eskalering. Det så vi da de varslet på forhånd før angrepet på amerikanske baser, sier Helge Lurås i podkasten ledet av Ole Asbjørn Ness.
Mahmoud Farahmand, stortingsrepresentant og sikkerhetspolitisk kommentator, er enig i at det iranske regimet trengte å redde ansikt.
– Samtidig som Israel har rammet store deler av Revolusjonsgardens militærinfrastruktur, så har Iran svart med å bombe et forskningssenter for kreft. Det sier noe om ubalansen i kapasiteter, sier Farahmand.
Trumps inntreden
Alle tre mener det er Donald Trumps hånd som har presset frem våpenhvilen.
– Det er Trump som har tvunget dette igjennom, i hvert fall overfor israelerne. For Iran var det en «face-saving» manøver. Trump sa det selv: De måtte «få det ut av systemet», sier Lurås.
Ole Asbjørn Ness mener det hele minner om et strategisk sjakktrekk:
– Jeg tror dette er en stor seier for Israel. Og Trumps første internasjonale triumf etter at han ble president igjen, sier Ness.
Mulig regimeskifte?
Et særlig dramatisk punkt i diskusjonen handler om muligheten for et regimekollaps i Iran.
– En av sønnene til en tidligere sjah gikk ut og sa han var villig til å lede en overgangsregjering. Kanskje er våpenhvilen et bevisst trekk for å legge til rette for demonstrasjoner og folkelig opprør, sier Farahmand.
Men Lurås advarer mot å overvurdere virkningene:
– Jeg ser ikke at regimet er svekket nok til at et folkelig opprør er sannsynlig nå. Israel kunne nok ønsket å fortsette luftkampanjen noe lenger for å svekke regimet ytterligere, sa han.
Begge peker på at de iranske angrepene har vært symbolske, og at det er tegn til svekkelse i Revolusjonsgardens kommando- og kontrollstruktur.
– Det er litt mer usammenheng i opprørspolitiet og Basij-militsens handlinger. Det gir rom for deler av befolkningen som ønsker endring, sier Farahmand.
Iran uten revolusjonen?
Hva vil skje dersom regimet velger en ny linje? Ness lanserer et provoserende spørsmål:
– Kanskje trenger man ikke engang et regimeskifte. Kanskje velger de bare en annen strategi og blir mer som en vanlig republikk?
Farahmand er skeptisk:
– Hvis den islamske republikken velger en sekulær vei, da mister revolusjonen sitt eksistensgrunnlag. Da er det ikke grunnlag for prester som leder landet. Da mister også Hisbollah og Hamas legitimitet. Omdømmetapet ville vært enormt.
Lurås er enig i at et slikt skifte er lite sannsynlig:
– De har holdt på makten i 46 år ved å slå hardt ned på sitt eget folk. Jeg tror ikke de klarer å legitimere seg gjennom økonomisk vekst alene.
Norske eksperter får kritikk
Både Farahmand og Lurås er tydelige i sin kritikk av norske eksperter og medienes dekning.
– Jeg har fått spørsmål som handler om hvorvidt angrepene bryter folkeretten, men ingen spør om det Iran har gjort bryter folkeretten. Det sier litt om hvor man står politisk, sa Farahmand.
Han mener analysene i Norge har vært svake:
– Retorikken har vært dommedagsaktig: verdenskrig, hundretusener døde. Hvor tar man det fra? Iran er fire ganger større enn Frankrike – hvem har kapasitet til å invadere det?
Ness spør Lurås hvorfor han er enig i mye at det John Mearsheimer sier om konflikten i Ukraina men ikke når det gjelder styrkeforholdet mellom Iran og Israel. Ness nevner også Glenn Diesen.
Helge Lurås retter da en kraftig kritikk mot det han kaller et «økosystem» av alternative analytikere som Glenn Diesen, John Mearsheimer, Douglas MacGregor og Scott Ritter – personer som ifølge Lurås i realiteten ønsker at Vesten skal tape. Han sier:
– De har i to år spådd at Russland bare kom til å rase over Ukraina. Og de har kommet med tall om tap på russisk og ukrainsk side hvor man bare må spørre: hvor i alle dager tar de det fra? De har beviselig ikke fått rett i sine spådommer.
Lurås understreker at selv om han deler enkelte av deres vurderinger i Ukraina-spørsmålet – særlig om konsekvensene av en konflikt med Russland – så mener han at deres analyser av Iran og Israel er direkte forfeilet:
– De har hevdet at Iran vil vinne og at Israel er svakt. Det er rett og slett ikke i tråd med det som skjer på bakken.
Han kobler denne typen analyser til en sterk antiamerikansk og antiisraelsk holdning som har beveget seg fra ytre venstre til deler av høyresiden:
– Mange av dem som har gått fra venstresiden til høyresiden har beholdt den anti-vestlige holdningen. Og noen har så sterk antipati mot Israel og jødene at de nærmest håper de taper – og det man håper, det blir også ofte det man tror. Det gjør deg ikke til en god analytiker.
Han avslutter med et klart metodisk råd:
– Skal du være en god analytiker, må du distansere deg selv fra situasjonen. Du må se på styrkeforhold, interesser og hva som faktisk skjer – og ikke analysere ut fra dine egne håp og preferanser.
Folket og elitene
En stor del av analysen handler om de indre kreftene i Iran. Farahmand anslår at 80 prosent av elitene er opportunister, ikke ideologiske fanatikere.
– Disse menneskene gikk ikke inn i systemet for å skyte tenåringer eller fengsle kvinner. De trodde på en bedre fremtid for Iran. Mange av dem er desillusjonerte i dag.
Han mener Vesten burde gå hardere etter regimets penger i utlandet.
– Gjør som italienerne gjorde med mafiaen: konfisker eiendeler som ikke kan forklares lovlig. Mange i Revolusjonsgarden har tatt med seg hundretusener av dollar til Vesten. De må miste fristedene sine.
Et kulturfolk med framtid?
Til tross for alvoret i analysene, avslutter samtalen med et snev av optimisme.
– Iran er en av verdens eldste sivilisasjoner. Det er landet du drar til hvis du vil lese poesi, spise godt, se kunst. Jeg tror revolusjonen vil fremstå som en kjempetabbe i ettertid, sier Ness.
– Jeg er enig. Iran er noe helt annet enn de arabiske landene, og de har en kulturell gjenkjennelseseffekt for oss indoeuropeere, sa Lurås.
Farahmand legger til:
– Iranerne vil ha tilbake den posisjonen de hadde før 1979. Den respekten, den anseelsen. Ikke som en terrorstøttende stat, men som en gammel sivilisasjon i verdenssamfunnet.