Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentenes meninger. Innlegget er skrevet sammen med Kristoffer V Grude.
I flere tiår har sentralbanker hatt mandat til å bruke styringsrenta som et verktøy mot inflasjon. Tanken er å dra inn kjøpekraft så folk ikke presser opp priser med sitt forbruk. Men er det stor innenlands etterspørsel som er prisdriveren i dagens økonomi?
De siste årene har inflasjonen ikke skyldes etterspørselspress, men kostnadspress.
Det har blitt tydelig erfart gjennom flere måneders stengning av Hormuzstredet. Dette har medført delvis stagnering i forsyningslinjene til olje, gass og andre varer som kunstgjødsel. Usikkerhet har fått aktører til å prise opp sine råvarer som igjen forplanter seg i den internasjonale økonomien – og så til økte kostnader i Norge som presser prisene.
I 2021 kom overgangen til et europeisk priskasino for strøm som ga et prissjokk – bl.a i strømregninger til transport og lagerkostnader. Dette var igjen med å øke andre kostnader innen konsumprisindeksen (mat, møbler etc). Krigen i Ukraina og sanksjoner mot russisk gass økte priser på energi og enkelte matvarer ytterligere.
Ifølge SSB var disse prisene og økte bokostnader de største prisdriverne. Bygge-kostnader er også i stor grad importert grunnet innsatsvarer. Ironisk nok kom sentralbankens kontinuerlige rentehevinger i respons på prisinflasjonen til å øke kostnader for både personer, kommuner og næringsdrivende.
Toll og avgifter legges på toppen av alle underliggende og internasjonale prisstigninger, og gjør derfor importert prisøkning omtrent 25% verre enn de trenger å være. Prisinflasjon gir dermed et økt skatt- og avgiftstrykk for de fleste og samtidig mer inntekter til staten.
Tiltak som avgiftsreduksjon på bensin og Norgespris på strøm har vist seg å være effektive virkemidler på å holde priser nede. I den grad noe av inflasjonen skulle skyldes etterspørselspress må en huske at statsbudsjettet står for rundt halvparten av kjøpekraften i den nasjonale økonomien.
Politikere har i flere tilfeller prioritert og bevilget store milliard-beløp til kostbare prosjekter som heller ikke har vist nevneverdig nytte for samfunnet. Det sier seg selv at å belaste husholdninger og kommuner med dyrere gjeldsrenter da bare treffer en uskyldig part i fleisen.
Det må snart bli klart at mandatet til Norges Bank ikke er riktig og tilstrekkelig i vår tids internasjonale økonomi. Den hører en svunnen tid til, noe også Olav Slettebø i SSB har hevdet tidligere, og gjør mer skade enn gavn.
Mindre diskutert også er det faktum at gjeldsrenter er bankenes hovedinntekt og at bankene har rause bonus-systemer. De siste tre år har Norges storbanker hatt rekordoverskudd med tosifrede milliarder kroner hvert kvartal som følge av hyppige rentehevinger. Det sier mye om insentivene og habilitet når bankenes egne sjefsøkonomer uttaler seg i media.