Dette er en kommentar og står for skribentens meninger. Lily Bandehy er spaltist i iNyheter.
Det som skjer i Belgia og Frankrike, fortjener en nærmere og mer nyansert diskusjon.
Utgangspunktet er studentprotester med konkrete krav knyttet til utdanning: høye kostnader, overfylte klasserom, mangel på lærere og dårlige undervisningsforhold. Elevene må sitte i klasserom som er enten svært varme eller svært kalde på grunn av manglende ventilasjon og klimaanlegg. I tillegg kommer budsjettforhandlingene for 2027, der det etter det som er opplyst, skal kuttes 54 milliarder euro. Det er både forståelig og viktig å protestere mot slike forhold.
Men deler av demonstrasjonene har utviklet seg til alvorlig uro og vold. I Liège har det vært knuste butikkvinduer, skader på offentlig og privat eiendom, branner, ødelagte kjøretøy, pylndringer. Også historiske bygninger og statuer som representerer kulturarven, er blitt utsatt for ødeleggelser. Derfor blir det for enkelt å beskrive alt som fredelige elverprotester.
Vi må stille to spørsmål: Hva er årsakene til de dårlige forholdene i skolen og velferdssystemet i Frankrike og resten av Vest-Europa? Og hva er forskjellen mellom demonstrasjonene i Vest-Europa og dem vi har sett i Øst-Europa?
I Albania har det vært flere måneder med protester, men de siste dagene har demonstrasjonene blitt mer voldelige, med kraftige konfrontasjoner med politiet. I Serbia har studentprotestene pågått over lang tid over to år. Demonstrantene har brukt slagord, musikk, sang og folkemøter for å fremme kravene sine. I begge landene har det vært forskjeller i hvordan protestene har utviklet seg, men spørsmålet om voldsutøvelse, plyndring og ødeleggelse av kulturarv er ikke sammenliknbar med Frankrike.
I Belgia og Frankrike ser vi nå bilder, videoer og reportasjer av scener som går langt utover det vi forbinder med en vanlig demonstrasjon. Elevopprøret, som begynte i begynnelsen av oktober, har enkelte steder utviklet seg til gatebranner, hærverk på gamle bygninger og kulturminner og voldelige sammenstøt med politiet. Flere videregående skoler har blitt rammet. Etter hvert har også foreldre, fagorganisasjoner og andre grupper sluttet seg til protestene. Samtidig ser vi på enkelte bilder og videoer personer med palestinske skjerf og flagg, i tillegg til andre flagg og politiske symboler. Dette reiser naturlige spørsmål om hvem som deltar i de mest voldelige delene av opptøyene, og om personer eller grupper utenfor den opprinnelige studentbevegelsen forsøker å utnytte situasjonen.
Hvem er personene som begår hærverk og plyndrer butikker? Er det gule vester? Er det profesjonelle pøbler som kaller seg «Black Bloc», kler seg i svart og først og fremst opptrer for å skape uro, uten en samlet politisk agenda? Hvem står bak plyndringen av butikker og ødeleggelsen av historiske bygninger og statuer?
Er dette bare sinne og konfrontasjoner med politiet, eller finnes det også krefter som ønsker å ramme det vestlige samfunnet, velferdsstaten og vår kultur?
I bilder og videoer ser vi mange voksne menn som ikke ser ut til å ha europeisk bakgrunn. NRKs reportasje i Dagsrevyen torsdag 22. oktober tok også opp bakgrunnen til unge menn som deltok i volden, og problemene med integrering i enkelte innvandrertette bydeler, der parallelle samfunn har vokst frem.
Dette gjør det nødvendig å stille flere spørsmål. Men det er viktig å undersøke hvem som faktisk deltar, og hva som driver dem, fremfor å trekke konklusjoner ut fra utseende alene.
Har massiv innvandring bidratt til sosial og økonomiske problemer?
Et hovedspørsmål bak uroen i flere europeiske land er om masseinnvandring uten vellykket integrering har bidratt til sosiale og økonomiske problemer. Unge menn med muslimsk bakgrunn fra land utenfor Europa, som ikke lar seg integrere i det europeiske samfunnet, kan rette sinnet mot Europa. De legger skylden for problemene og fattigdommen i hjemlandene sine på Europa og kolonialismen. Samtidig tilhører noen av dem religiøse og konservative miljøer som står i motsetning til modernitet, individuell frihet og likestilling. Som Khomeini skal ha sagt: «Det moderne samfunnet må ødelegges totalt.»
De ser ikke at utvandringen også kan bidra til å forsterke problemene i hjemlandene deres. De som kommer til Europa, er ofte unge, arbeidsføre mennesker med utdanning og arbeidskraft som hjemlandene deres selv trenger.
De må våge å diskutere hvordan konservative religiøse normer bidrar til fattigdom og manglende utvikling. I deres land. Når kvinner hindres i å arbeide og delta i samfunnslivet, mister landene en stor del av sin menneskelige og økonomiske ressurs. Høy befolkningsvekst, uten tilsvarende vekst i nasjonalinntekten, kan forsterke fattigdommen. Polygami, manglende tilgang til prevensjon og abort, og ekteskap mellom nære slektninger kan også bidra til sosiale og helsemessige utfordringer, blant annet økt risiko for enkelte arvelige sykdommer.
Et annet viktig moment er at likestilling og individets frihet står svakt i samfunn der klanlojalitet, æresnormer og religiøse forestillinger om kjønn og jihad har stor innflytelse. Jeg mener at slike strukturer, som støttes av konservative religiøse tolkninger, bidrar til å opprettholde fattigdom og hindre utvikling i mange land.
Når noen av disse menneskene kommer til Europa, møter de et samfunn med større frihet, velstand og likestilling, verdier som er bygget opp gjennom lange historiske prosesser. Likevel oppfatter enkelte Europa som en fiende som har fratatt dem noe, fremfor å se både mulighetene Europa gir, og problemene i deres egne samfunn.
Den europeiske likestillingen kan dessuten komme i konflikt med tradisjonelle forestillinger om mannens autoritet og religiøse plikter. Jeg mener at noen reagerer på denne konflikten med motstand mot det moderne samfunnet, og at enkelte kan forsøke å bruke studentdemonstrasjoner som en anledning til å få ut sitt sinne og fremme helt andre mål enn studentenes opprinnelige krav.
Hvem betaler prisen?
Den vanskelige situasjonen i skoler, sykehus og eldreomsorg i flere europeiske land har mange årsaker. Likevel mener jeg at innvandring og integrering må være en del av diskusjonen om hvordan velferdsstaten skal finansieres og organiseres.
Innvandring kan tilføre arbeidskraft, kan det også føre til store offentlige utgifter. Bolig, strømstøtte, helse- og tannhelsetjenester, integreringstiltak, barnetrygd, tolketjenester og ulike støtteordninger må finansieres. Det samme gjelder tiltak for å få mennesker i arbeid og hjelpe dem inn i samfunnet. Når mange står utenfor arbeidslivet, samtidig som befolkningen vokser, øker presset på offentlige tjenester. Kriminalitet og terrortrusler krever også ressurser fra statskassa, politi og sikkerhetstjenester.
Alt dette må ses i sammenheng med hvordan offentlige inntekter fordeles. Jeg mener at vi må våge å spørre om dagens politikk bruker ressursene riktig, og om konsekvensene for skoler, sykehus, eldreomsorg og andre viktige velferdstjenester blir tatt tilstrekkelig på alvor.
Når skoler mangler penger til vedlikehold, moderne undervisningsutstyr og nok lærere, når sykehus og sykehjem sliter, og når eldre ikke får den omsorgen de trenger, er det forståelig at folk reagerer. Ungdommer protesterer. Helsepersonell protesterer. Folk opplever at grunnleggende tjenester ikke fungerer godt nok.
Demonstrasjonene i Albania og Serbia, sammenlignet med de nyere protestene i Frankrike og Belgia, reiser spørsmål om hvorfor noen protester i større grad preges av vold, plyndring og ødeleggelse av historiske bygninger og statuer. Forskjellene kan ikke forklares med én enkelt faktor. Men de bør undersøkes nærmere.
Er alle som deltar i de voldelige opptøyene, faktisk studenter? Hvem organiserer de mest voldelige delene av demonstrasjonene? Finnes det dokumenterte forbindelser til politiske, ekstremistiske eller utenlandske organisasjoner? Og hvorfor ser vi flagg og politiske budskap som ikke nødvendigvis har direkte sammenheng med kravene om bedre utdanning?
Det er mulig å holde to tanker i hodet samtidig: Studentene kan ha reelle og legitime problemer, samtidig som andre personer kan utnytte en stor demonstrasjon til vold, hærverk og politisk agitasjon.
Spørsmålet er ikke om vi skal være for eller mot studentene. Spørsmålet er hvem som faktisk står bak volden og hærverket, og om noen utnytter en legitim protest for helt andre formål. Uansett hvem som står bak lovløsheten, må det få konsekvenser. Og vi må undersøke hvordan vi kan forhindre at det samme skjer ved neste demonstrasjon.