Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Når Norges økonomiske støtte til Hamas og Taliban begrunnet med humanitær hjelp, ikke en gang blir diskutert som etisk dilemma, må vi erkjenne det moralske fallet i norsk politisk liv.

Det er i praksis disse pengene som blir drivstoffet til disse organisasjonenes drapsmaskiner. Norske penger bidrar ikke bare til eksistensen av Taliban og Hamas, men også styrker deres evne til å begå enda større forbrytelser.

Norske bistandsmidler som ideelt sett skulle bidra til utvikling, bekjempelsen av fattigdom, stabilitet og demokrati, bidrar tvert imot til væpnede konflikter, fattigdom, oppvekst av islamsk ekstremisme og nye bølger av flyktninger.

Regjeringens generøsitet og venstresidens brorskap med islamistene som Taliban og Hamas har katastrofale følger for mennesker i Midtøsten og Sentral-Asia. Støtten til disse organisasjonene styrker terroristene kampmoral og gir dem følelse av legitimitet og anerkjennelse. Det er fordi terroristene ser og opplever at det å ty til vold belønnes med penger og anerkjennelse. For eksempel Taliban som har styrtet et folkevalgt styre i Afghanistan, ble invitert til statsbesøk i Norge og har fått millioner av kroner i sekken. Det samme gjelder med Hamas som har tydelig erklært terror som middel til å oppnå politisk mål. Dette oppmuntrer andre terrororganisasjoner til å ty til vold for å få penger og anerkjennelse.

I islamistenes propaganda blir Norges støtte til Hamas brukt som begrunnelse for organisasjonens rett til terrorhandlinger. Men dette stopper ikke her. Det blir tolket av islamistene som at alle støtter Hamas, til og med vesten og kristne. Når til og med kristne støtter Hamas, er vi mer forpliktet til å gjøre det. En slik argumentasjon hjelper mest de totalitære regimene som mot egne befolkningenes vilje støtter Hamas. Når vesten støtter Palestina, kan vi like godt gjøre det samme. Men Norges støtte gjør det lettere for mange å legitimere Hamas sine krigshandlinger.

Regjeringens argumentasjon for å støtte Hamas og Palestina er humanitær hjelp, og det å bidra til fred. Å gi støtte for å opprettholde forholdet til palestinske organisasjoner for igjen å kunne spille meglerrollen er også et argument som Norge har brukt lenge. Spørsmålet er hvor lenge skal dette giverforholdet til Hamas varer, og når og under hvilke forutsetninger skal regjering bidra til fred.

Når Norge gir penger i millionklassen i så mange år, må landet ideelt sett ha bygget en relasjon eller godt forhold til palestinske myndighetene. Men kan Norge bruke denne relasjonen til å legge press på dem til å komme til forhandlingsbordet for en tostatsløsning. Eller kan Norges relasjon til Taliban bidra til at færre kvinner blir pågrepet og fengslet i Afghanistan?

Hvis svaret er fortsatt nei, eller ja,men … betyr det at palestinerne og Taliban har klart å lure oss i alle disse årene.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Fenomenet Mr. Wannabe (+)