Pål-Henrik Hagen skriver i sin nye bok hvordan norsk politikk og offentlig debatt er dominert av «hysteri og vanvidd». Han retter kraftig kritikk mot det han beskriver som et samspill mellom medier, politikere og akademia – en elite som former både ideene og rammene for den offentlige samtalen.

I et intervju med iNyheter forklarer Hagen hvordan flere av vår tids mest betente konflikter – fra woke og klimadebatt til koronapolitikk og reaksjonene på Donald Trump – springer ut av det samme fenomenet: en ideologisk konsensus i maktapparatet som sprer seg nedover i samfunnet.

– Mye av vår tids politiske kampsaker er fremdrevet av ulike former for psykososiale vrangforestillinger, sier Hagen til iNyheter.

Hysteri og vanvidd i norsk offentlighet

Pål-Henrik Hagen er forfatter og kommentator i Subjekt. Hans engasjement kommer som følge av det han beskriver som en rastløs frustrasjon i møte med vanvidd i norsk politikk og debatt. De siste årene har han skrevet en rekke spalter om kulturkrig, identitetspolitikk og norsk offentlighet. Disse er nå sammenfattet til boken Hysteri og vanvidd i norsk offentlighet – fem år med krangling om woke, kjønn, klima, korona og Trump.

I boken retter Hagen særlig kritikk mot det han mener er et tett samspill mellom sentrale institusjoner i det norske maktapparatet.

– Jeg prøver å vise hvordan de ulike temaene jeg har skrevet om peker mot et dypere problem, sier Hagen.

Han sier diagnosen er ment som en blanding av humor og alvor, og peker på hvordan mange av vår tids politiske kampsaker er drevet frem av ulike former for psykososiale vrangforestillinger.

– Hovedpåstanden i boka er at norsk politikk og offentlig debatt er preget av hysteri og vanvidd, to begreper som også er beskrivende for innholdet i vår tids dominerende ideologi og dens mange rabiate utslag som woke, kjønnsteori, klimafanatisme, koronahysteri og panikken om Trump.

– Det er en lukket klubb

Hagen mener at mye av utviklingen springer ut av et tett samspill mellom sentrale institusjoner i det norske maktapparatet. Han peker på en felles ideologisk konsensus mellom medier, politikere og akademia.

– Den er primært en kritikk av media og politikere, og mange av tekstene kretser rundt hvordan de, sammen med akademia, fungerer som et trehodet troll, med felles interesser, overbevisninger og omgangskrets.

Ifølge Hagen er det nettopp dette samspillet som gjør at bestemte ideer og fortolkninger av samfunnsproblemer får dominere den offentlige samtalen. Han beskriver utviklingen som et eliteprosjekt, hvor ideer som oppstår i smale miljøer gradvis etablerer seg som etablerte sannheter i offentligheten.

– For eksempel woke-ideologi og nyfeminisme, som er basert i marginale, radikale politiske teorier som kun er kjent for en smal krets i etablissementet. Det er de som flotter seg med begreper som «hvithet», «strukturell undertrykkelse» og «asymmetriske maktforhold», og hever seg over allmennheten med denne trendy, obskure «kunnskapen» mens de samtidig fremstiller den som vedtatt sannhet.

Alle oppegående mennesker som undersøker opphavet til disse ideene, forstår at tankene springer ut av en venstreideologisk doktrine, sier Hagen.

– I den forbindelse nevner jeg i innledningen et kjent sitat av Marx: «De herskende tanker er de herskendes tanker». Det henviser til at dominerende tenkemåter har sitt opphav i makta og spres nedover. Dermed blir maktmenneskers villfarelse gjerne også befolkningens villfarelse.

Når medier og politikere i stor grad deler de samme perspektivene, får det direkte konsekvenser for hvilke synspunkter som får plass i offentligheten. Det handler ikke bare om enkeltpersoner eller isolerte miljøer, men om en bredere kultur som preger sentrale samfunnsinstitusjoner.

– Å finne de nøyaktige mekanismene for hvordan ideene sprer seg, hvilke spesifikke institusjoner, organisasjoner og enkeltpersoner som er mest skyldige, er en kompleks øvelse, sier han, men understreker at mediene spiller en særlig sentral rolle.

– Mediene er nok verst, og er aktøren som har størst påvirkning på folkemening, ganske enkelt ved forming av ordskiftet og vekting og vinkling av politiske saker. Internett og alternative medier er blitt en sterk utfordrer der – mye på grunn av vanviddet til hovedstrømsmedia.

Det er også derfor maktapparatet i økende grad forsøker å kontrollere nettdebatten.

Artikkelen fortsetter.

Media er mest opptatt av å sparke nedover

Ifølge Hagen handler dette til syvende og sist om hvem som får definere rammene for den offentlige samtalen.

– Vanviddet har sitt opphav i makta og dens institusjoner, og enhver som vil delta der er forpliktet til å etterleve trosbekjennelsen. Du får ikke jobb i Akersgata eller byråkratiet hvis du offentlig gjør motstand mot ting som likestilling eller klimatiltak.

– Det er en lukket klubb hvor fanatisme er en avgjørende kvalifikasjon for innpass. Sånn sett forskanser de seg mot kritikk og sikrer at de har ideologisk hegemoni i kulturen uavhengig av hva befolkningen mener, eller hva ekte ekspertise mener, eller hva sannheten er.

Samtidig understreker han at den delen av befolkningen som ikke gjennomskuer maktas vanvidd, også blir medansvarlig for vanvidden. Likevel forsøker han å følge et journalistisk prinsipp han mener i stor grad er glemt i dagens medielandskap: å sparke oppover. Etter hans syn har store deler av mediene i stedet vendt blikket nedover i samfunnet.

– I dag er media mest opptatt av å sparke nedover, som ved å demonisere «kommentarfeltet», eller bare alle utenfor etablert konsensus, og generelt i fordømmelsen av tankene til store befolkningsgrupper som ikke er på lag med politisk ekstremisme.

– Anklager om «underbevisste fordommer» eller «klimafornektelse», eksempelvis, er i praksis anklager om at store grupper er uvitende og bakstreverske. Jeg finner det både provoserende og smakløst, i tillegg til at det er usant.

Selvforakt og moralsk forfengelighet

Der den første delen av analysen retter seg mot maktstrukturene i samfunnet, forsøker Hagen også å forklare hva han mener er de psykologiske drivkreftene bak ideologien han kritiserer. Ifølge ham handler mye av det som presenteres som moralsk engasjement i offentligheten i virkeligheten om sosial posisjonering.

– Du skriver om selvforakt og moralsk forfengelighet – hva mener du er drivkraften bak denne psykologien? spør iNyheter.

– Spørsmålet er muligens litt opp-ned, fordi selvforakt og moralsk forfengelighet heller er den psykologiske drivkraften bak den dominerende ideologien eller politikken. På samme måte er det som presenteres som moral egentlig forfengelighet.

Han beskriver en politisk kultur hvor moralske standpunkter ofte fungerer som markører for status og identitet.

– Mye av min analyse handler om aspekter av dette, og foreslår at postmoderne politiske prosjekter ikke er drevet av opphøyd etisk overbevisning eller rasjonell analyse, slik det fremstilles, men av mer smålig eller patologisk psykologisk motivasjon og tilhørende sosial posisjonering, sier han, og peker på en rekke psykologiske mekanismer som spiller inn i slike prosesser.

– Det er en uggen miks av forakt, selvforakt, vrangforestilling, angst, maktbehov, statusjag og mer generelt lidelse og mangel på mening.

Ifølge Hagen gjør dette at enkelte politiske prosjekter får en annen karakter enn det de offisielt begrunnes med. Han mener flere av de mest fremtredende sakene i dagens kulturdebatt i stor grad drives av slike mekanismer.

– Eksempelvis er «antirasisme» kritikk av norsk kultur, og behovet for «mangfold» er mer en type selvforakt enn medfølelse – som driver aktivistene til å ville undergrave sine egne samfunn.

Også deler av klimadebatten må forstås i lys av lignende psykologiske motiver.

– På samme måte er klimaaktivisme og tilhørende inngripende tiltak ikke for å redde verden, men for å gjøre livet vanskeligere for politiske fiender og for å utøve dominans og kontroll for dets egen del.

Samtidig understreker Hagen at temaer som rasisme eller klima ikke nødvendigvis er irrelevante i seg selv.

– Noe av poenget mitt er at ting som antirasisme eller klimatiltak ikke er dårlige i seg selv, i den grad de forholder seg til reelle problemer. Men måten disse temaene behandles i samfunnsdebatten har som regel ingen relasjon til realiteter, men blåses opp til abnorm størrelse av opportunistiske eller sinnslidende aktivister som kjemper mot illusjoner.

– …og som pompøst iscenesetter seg selv som moralsk overlegne frelsere.

Artikkelen fortsetter.

Sosiale medier forsterker eksisterende politiske skillelinjer

– Er det sosiale medier som har skapt denne utviklingen – eller har de bare synliggjort den? spør iNyheter.

– Jeg har en kort tekst i innledningen til boka som ser på det spørsmålet, og konkluderer at sosiale medier først og fremst synliggjør og forsterker allerede eksisterende politiske skillelinjer og vrangforestillinger, svarer forfatteren, og påpeker at flere av ideene som i dag forbindes med nyere kulturkonflikter er langt eldre enn plattformene som nå sprer dem.

– For eksempel oppstod ikke woke ut av det blå på 2010-tallet, men er en videreutvikling av venstreideologiske tankebaner. Den fikk imidlertid en viss form i sosiale medier og nettaviser, og det har selvfølgelig påvirket utviklingen. Men selve ideene er gamle.

Hagen peker også på forskning og teorier som forsøker å forklare hvordan sosiale medier kan påvirke den psykologiske utviklingen til generasjoner som har vokst opp med skjermen som primær sosial arena.

– Det finnes interessante teorier om hvordan sosiale medier har gjort ungdommen psykologisk skjøre, særlig de som vokste opp med det, og at denne skjørheten igjen har blitt et definerende element i venstreradikal politikk, sier han, og viser blant annet til sosialpsykolog Jonathan Haidt.

– Du får en generasjon som i stor grad definerer seg selv ut fra omgang på skjerm og har nettet som primær sosial møteplass, og som derfor ikke utvikler normal sosial kompetanse. Derfra kan du få en kultur som legger ekstremt mye vekt på vonde ord og sårede følelser, blant annet fordi en stor gruppe unge aldri har testet seg fysisk eller i det hele tatt begriper forskjellen på fysisk vold og fornærmelser.

Likevel mener Hagen at sosiale medier først og fremst fungerer som en forsterker av ideologiske strømninger som allerede finnes.

– Alt i alt er det likevel den venstreideologiske mentaliteten som driver selve fokuset på skjørhet og beskyttelse. Den elsker å finne «utsatte grupper» å ta vare på, og deretter finne opp uendelige sanksjons- og kontrollmekanismer for å straffe dem som sier noe feil eller er frustrerte.

Samtidig mener han at dette også gir politisk makt til dem som presenterer seg som de mest «empatiske» forsvarerne av slike grupper.

– Det er en politisk filosofi som setter offerstatus høyest, og derfra mener beskyttelse av de undertrykte rettferdiggjør autoritær maktbruk.

Les også:

Norge som amerikansk koloni

Etter å ha beskrevet hva han mener er de ideologiske og psykologiske drivkreftene bak utviklingen i vestlig politikk, peker Hagen også på konkrete hendelser hvor han mener disse mekanismene kommer tydelig til uttrykk. Reaksjonene på Donald Trump er et av de mest sentrale eksemplene.

– Først og fremst ble Trump et sentralt fenomen i Norge fordi vi er en amerikansk koloni. Amerika er vår hersker, og hennes tanker blir våre tanker. Vi har også blitt smittet med amerikansk politisk hysteri, som er mye av grunnen til at woke, nyfeminisme, transideologi og lignende er så dominerende også her.

Han mener det ofte fremstilles som om kulturkonfliktene er importert til Norge av høyresiden, men hevder at utviklingen i realiteten gikk motsatt vei.

– Venstreradikale prøver ofte å fremstille det som om «anti-woke» er høyresidens import av amerikansk kulturkrig til Norge, når det beviselig er norske journalister og aktivister på venstresiden som har importert alt dette først – overtydelig fremvist i populære kampsaker med engelske navn, som «metoo», «BLM» og «pride», med tilhørende amerikanske teoretiske oppfinnelser som «queer theory» og «critical race theory».

Ifølge Hagen ble reaksjonene på Trump et av de tydeligste uttrykkene for det han beskriver som vanvidd i vestlig offentlighet.

– Trump drev etablissementet til massehysteri. De mistet kontakt med virkeligheten og levde i en konstant paranoid vrangforestilling. Fra start bedrev de en konsekvent forfalskning – eller ekstrem overdrivelse og psykotisk misoppfatning – av hva Trump faktisk sa og mente, og ikke minst hva tilhengerne hans sto for.

Han peker blant annet på hvordan enkelte uttalelser fra Trump ble fremstilt i offentligheten.

– For eksempel oppstyret om «grab ’em by the pussy» startet med at Trump i privat samtale antydet at damer tillot ham å gjøre det, mens det ble fremstilt som om han forgrep seg på damer for moro skyld. Tilsvarende forfalskning ble gjort av uttalelsene om «mexican rapists» og «very fine people» i Charlottesville.

Ifølge Hagen nådde denne dynamikken et høydepunkt i konspirasjonsteorien om russisk innblanding i Trumps valgseier.

– Min første kronikk i Subjekt, i desember 2020, handlet om hvordan reaksjonen på Trump var virkelighetsfjern og ekstremt partisk. Jeg viste blant annet til at Obama hadde bygget en lengre «wall» langs grensen enn Trump og faktisk utviste flere ulovlige innvandrere enn Trump i hans første periode.

Likevel var det Trump som ble anklaget for rasisme.

– I samme periode ble Trump den første amerikanske president i nyere tid som ikke startet en krig, og jeg liker å si at venstrevridde var mer opprørt over at Trump beundret pene damer og brøt med overklassens dannelse ved å snakke stygt om ulovlig innvandring, enn de var av at Obama dronebombet tusenvis av uskyldige i Midtøsten og Asia.

Kritikken mot Trump handlet mer om stil enn om politikk.

– Denne overfladiske, hykleriske og hysteriske reaksjonen på Trump er talende for mentaliteten til den venstreideologiske prateklassen i Norge og Vesten. De var mer provosert av etiketten enn etikken.

– Jeg tror Trump forårsaket massehysteri fordi hele hans persona, fremtoning og plattform var en udiskré utfordring av den dominerende sekulær-religionen – den som fremelsker offerstatus, skjørhet, falsk ydmykhet, undertrykkelsesnarrativer, feminin dominans og en hel haug med høflighetsnormer om hva det ikke er lov å snakke om, sier han, og trekker frem innvandringspolitikk som et eksempel på temaer som utfordrer slike normer.

Venstresidens merkelapp-angrep var i bunn et raseri om overflate, argumenterer Hagen. Det handlet om utseende, talemåte og bakgrunn, og at han ikke brydde seg om politisk høflighet og venstrevridde spilleregler.

Reaksjonene er dessuten drevet av et ønske om å beskytte etablerte maktposisjoner.

– De var krenket av at forretningsmannen trengte seg inn på deres territorie og trodde han kunne drive med politikk – og kanskje enda mer krenket av at tilhengerne hans, deplorables, trodde de kunne ha demokratisk innflytelse. Men kanskje mest avgjørende fryktet etablissementet for egen makt, for deres rolle som politikkens portvoktere og forvaltere av dannet tale og oppførsel.

– Særlig påfallende var fornektelsen av hvordan amerikansk venstreideologisk ekstremisme og etablissementets forfeilede politikk hadde lagt grobunnen for MAGA.

Alt dette ble importert og appropriert i Norge, argumenterer han.

Artikkelen fortsetter.

Massehysteri i praksis: Pandemien

Pandemien trekkes frem som et annet eksempel på hvordan massepsykologiske mekanismer kan prege politiske beslutninger.

– Hva vil du si var mest problematisk under koronasituasjonen? Tiltakene, retorikken eller konformiteten?

– Alle var problematiske, og til dels gjensidig avhengige. Men selve tiltakene var selvfølgelig det verste, det vil si den konkrete politikken som ble gjennomført, med de inngripende pålegg og forbud som stjal folks tilgang til alminnelige friheter som å gå på jobb, skole, bar, trening og sykebesøk, og attpåtil grep direkte inn i hjemmet med forbud mot gjester.

Flere av tiltakene var i strid med grunnleggende rettigheter, understreker Hagen.

– Det meste var ulovlig etter enhver normal tolkning av lov og grunnlov, blant annet kravet om forholdsmessighet i smittevernloven, kravet om at barns beste skal hensyntas i tiltak som rammer dem spesielt, og generelt brudd på en serie grunnlovsfestede rettigheter, som forsamlingsrett, bevegelsesfrihet og ytringsfrihet.

Han peker også på det han mener var en systematisk feilslutning i argumentasjonen rundt tiltakene.

– Den mest sentrale villedning under korona, var ideen om at viruset liksom tvang myndighetene til å innføre tiltak, når det i virkeligheten var myndighetene som valgte å innføre dem, og det i strid med både lov, vitenskap og anstendighet. Men i hysteriet som oppsto ble all fornuft tilsidesatt og en autoritær linje valgt ved hver korsvei.

Pandemien viste hvor raskt et samfunn kan bli preget av kollektiv irrasjonalitet.

– Det var tidlig kjent at viruset i all hovedsak var farlig for begrensede utsatte grupper, mest de eldste, men dette ble bare oversett, eller på en merkelig måte brukt som begrunnelse for tiltak; barn kunne ikke gå i barnehagen i tilfelle oldemor ble smittet. Men alt var en saus av motstridende begrunnelser, ufunderte påstander og rent oppspinn.

– Det gjennomførte vanviddet fra topp til bånn, var en leksjon i hvordan et samfunn kan brått forfalle til massehysteri nærmest over natten. De ansvarlige i våre viktigste institusjoner, alle som én, enten forfalt til hysteriet eller holdt kjeft i frykt for å miste status.

Samtidig mener han også reaksjonene i befolkningen spilte en rolle.

– Konformiteten i befolkningen er også et sentralt problem, og det var deprimerende å se hvor lett folk ga etter for ethvert irrasjonelt pålegg.

– Når øvrigheten har mistet forstanden, så trenger vi en befolkning som er bedre rustet til å gjøre motstand – både mot sinnssyke smitteverntiltak, klimatiltak og annet vanvidd de koker opp, sier han, men legger likevel hovedansvaret hos myndigheter og medier.

Myndigheter bør gjøre gode, rasjonelle og lovhjemlede vurderinger slik vi andre slipper å grave så fælt, argumenterer han.

– For meg var koronatiden et endelig bevis på at dype sosialpsykologiske vrangforestillinger – hysteri og vanvidd – er det som styrer utviklingen i vår tids viktigste politiske saker. Mye mer enn kynisme og konspirasjon, er det forvirring, idioti og en slags psykose som beveger tankene til våre overordnede.

Les også:

Du må være villig til å stirre vanviddet i hvitøyet

Boken er et resultat av et voksende engasjement gjennom flere år med kommentarjournalistikk. Tekstene som nå er samlet mellom to permer, springer ut av en mer grunnleggende frustrasjon over utviklingen i norsk offentlighet.

– Jeg har jobbet med å sette boka sammen i et par år, og noe av den opprinnelige motivasjonen var å samle tekstene jeg har skrevet for Subjekt og gjøre dem tilgjengelige i et mer «varig» format, og samtidig prøve å vise hvordan de ulike temaene jeg har skrevet om peker mot et dypereliggende problem.

– Frykter du selv å bli et eksempel på det du beskriver?, spør iNyheter.

– Egentlig ikke. Men det er alltids en viss fare for å bli slukt ned i avgrunnen når man slåss med dem som bor der nede.

Ifølge ham er det nettopp derfor det er nødvendig å møte utviklingen direkte.

– Norsk offentlighet, og verden generelt, blir stadig mer vanvittig. Og du må være villig til å stirre vanviddet i hvitøyet, for å kunne ta et oppgjør med det.

– Hvorvidt man selv blir smittet i prosessen, er til dels et definisjonsspørsmål, men også et spørsmål om å bevare fatningen. Når alt kommer til alt må du følge en indre overbevisning om hva som er sant og godt, og samtidig beholde kontakten med virkeligheten – med fakta, fornuft og hverdagslivet.

Hvordan denne konflikten til slutt vil bli vurdert, og hvem som var nærmest sannheten og mental sunnhet, mener Hagen vil være opp til historien å bedømme.

– Om det var dem som mener at kjønn er en sjelelig tilstand frakoblet kroppen; at hele befolkninger hater minoriteter uten å vite det selv; at været kan forandres ved å betale avlat til FN; at virus bremses av én meter pleksiglass foran kassa på KIWI; og at 160 cm lange og 50 kilo tunge jenter bør bli elitesoldater…

– …eller om det var oss som sa at alt dette er hysterisk vanvidd.