Vi republiserer dette innlegget siden Zafar Anjum døde natt til 8. juni etter noen tids sykdom. R.I.P.

Zafar Anjum kom til Norge april 1968. Han ble født i Pakistan i en familie som tilhørte middelklassen.

Faren jobbet som sjefsingeniør der han alltid hadde mange store prosjekter. Familien flyttet en del rundt i Pakistan. Farens oppdrag førte til at familien ikke bodde mer 2-3 år samme sted. Det førte til at unge Zafar ikke så mange venner i barndommen. De gangene han fikk venner var dette sønner av velstående familier. Som middelklassefamilie, hadde de råd til privatskoler. Utenfor kunne barna se at det var relativt stor forskjell mellom privat og offentlig skoler. Besteforeldrene var også fra middelklassen. Bestefaren var dommer, og bestemor kontordame.

Hjemme hadde faren ofte besøk av hans engelske venner, som drakk Martini. Noe som den gang var svært uvanlig. Zafar og søsknene hadde ennå ikke fått opplæring i hat mot Vesten, og han dro derfor til Norge etter å ha studert biologi i hjemlandet. Her skulle han møte et samfunn han beundringsverdig assimilerte seg i. Til glede for seg selv og Norge.

Bålet som endret alt

Zafars eldre bror Shafeeq var i ferd med å stryke på skolen da faren sendte Shafeeq til megabyen Karachi for å bo hos en onkel gutta anså som en «stjerne», ifølge Zafar. Denne onkelen var familiens forbilde, en høyesterettsadvokat som bodde i en Penthouse-leilighet med sin samboer fra Kenya.

Onkelen hadde ingenting imot å «leve i synd», forteller Zafar. Onkelen oppfordret Shafeeq til å oppsøke lykken i Vesten. Den oppfordringen tok han. Det var storebror Shafeeq som ville ha med lillebror Zafar til Norge, og april 1968 landet Zafar i Fornebu til et kaldt og fremmed land. Da var han 18 år gammel.

Storebror hadde allerede ett års botid i Norge. I dette fremmede landet opplever guttene store kulturforskjeller, blant annet påskestengte butikker og melk i brune glassflasker. «Er det melk fra gris tro?» lurer de på, men dette var helt vanlig kumelk. Best å koke det for sikkerhets skyld, foreslår Shafeeq.

iNyheter har stilt en rekke spørsmål til skribent og samfunndebettant Zafar Anjub. Han er aktiv på Facebook med innlegg som ikke alle assosierer med innvandrer fra Pakistan.

Anjum bor i Moss der han er nå er pensjonert fra jobben som IT-konsulent i Nordic Processor. Zafar er gift med norske Wenche siden i 1983. De har tre barn, og tre barnebarn. De har tatt på seg rollen som fosterhjem fra ca. 1985 og helt til 2021. Det utgjør omtrent 20 barn med 14 ulike etnisiteter. Disse barna og ungdommene kommer opprinnelig fra land som Somalia, Polen, Eritrea, Ghana, Pakistan, Spania og Norge.

Han har engasjert seg i barn i sårbare situasjoner og det har vært ganske krevende, forteller han. Ditt hjem blir et offentlig hjem, der du blir eksponert og må samtidig gjøre en jobb, forteller paret. Fosterforeldre må gjennom en lang prosess, og det kan være utfordrende. Noe ekteparet er kjent med.

Zafar og kona har også vært beredskapshjem for barn i ekstremt krevende familieliv. Du vet aldri hva slags barn du får hjem, forteller han videre. Kun alder, aldri etnisitet, situasjon eller andre relevante ting. Disse barna kan være fra familier der de har vært utsatt for for eksempel ulykker. Det er også barn fra akutte situasjoner, der foreldre har hatt veiledning som ikke har fungert.

Det å være i et blandings-ekteskap har vært positivt for samarbeid med ulike etater. Du kan på en måte spille på det å være norsk, men også pakistaner med andre erfaringer, sier han til iNyheter.

For Wenche og Zafar har det vært viktig å ufarliggjøre Norge, og fortelle barna at de har tilhørighet her og at de skal føle seg norske. Uavhengig av om de er fra Pakistan, Polen eller Norge.

– Hva ble du mest overrasket over da du kom hit?

– Det var et ektepar i Bærum med to barn. Mannen var direktør i Norsk Hydro og hun var lærer i Snarøya. Familien lærte oss mye om norsk kultur. Jeg lærte meg å kjenne nordmenn og Norge på en så fin måte som jeg unner dagens ungdommer å oppleve, sier han og fortsetter:

– Deres imøtekommenhet og gjestfriheten etterfulgt av nybakte kaker, kaffe ga oss en hjemmefølelse, som jeg neppe vil glemme. Gjennom disse familiene ble vi kjent med deres andre familiemedlemmer og igjen deres venner og bekjente.

Det var storebror Shafeeq som introduserte bærumsfamilien for Zafar. Shafeeq jobbet som avisbud for Aftenposten, og der hjalp lillebror til etter hvert. Den litt mer spontane storebroren fikk en del klager, forteller Zafar. Han skulle få jobben gjort. Kvalitet over kvantitet, virket det som.

– Opplevde du mye fiendtlighet fra nordmenn i begynnelsen?

– Nordmenn var aldri fiendtlige mot meg. Vi ble snakket til hvis vi opptrådde feil. Det var til stor hjelp. Jeg lærte å gjøre ting riktig.

– Hva er du mest imponert av når det gjelder norsk kultur?

– Likestilling, velferd, ytringsfrihet, individets kontrakt med staten, rettsstat. Norske jenter skilte seg betraktelig fra jentene i hjemlandet mitt. Dette inntrykket fikk jeg allerede etter kort opphold i Norge. De snakket høyt og tydelig, lo mye og var hoppende overlykkelige av å se hverandre. De hoppet og spratt omkring og virket litt skremmende på meg. De ble litt voldsom for meg sett med mine øyne. Jeg hadde sett pakistanske jenter som behersket kunsten av å være total usynlige i sin tilstedeværelse.

– Liker du brunost og rakfisk?

– Jeg liker alt bortsett fra få retter. Spiste kun norsk mat til jeg traff Wenche. Hun har satt seg inn i pakistansk mat. Det blir mye variert mat hjemme.

– Hva kunne det norske samfunn gjort annerledes eller bedre for å skape integrasjon?

–  Integrering er individets ansvar. Er man fascinert av vestlige verdier, vil man ta til seg de vestlige verdiene. De som kommer fra Midtøsten har den holdning at deres kultur er fullkommen, det samme gjelder mange andre kulturer. Staten kan bidrar med informasjonsarbeid. Viktig informasjon er hvordan man følger opp barn fra de er født til de er voksne. De ønsker at barna deres skal bli leger, men ignorer at da må de også hjelpe til med lekser. Mødre mangler kunnskap om hvordan man kler riktig en baby i de forskjellige årstidene.

– Er du optimistisk på Norges vegne eller tror du samfunnet blir mer polarisert mellom etniske grupper i framtiden?

–  Jeg tror når det er tøffe tider, vil populistiske krefter dra nytte av uroen blant folk og vil forsøke å splitte folket, slik det har skjedd i USA. Ja, jeg frykter. Samtidig mener jeg at hvorfor er ikke vi innvandrere mer engasjert i det som skjer i Norge enn i hjemlandet. Hva som vil skje med polarisering i Norge? Det er bare å løfte blikket mot England. Hvordan er deres identitet der?

– Er du norsk, pakistaner eller norskpakistaner eller noe annet du foretrekker?

–  Jeg er forbi denne fasen. Jeg ble norsk i det øyeblikket jeg landet på Fornebu. Hvem ellers skulle jeg være?

Zafar er glad i pene planter og hunder. Det er ikke mange pakistanere som eier hunder. Men så er han heller ikke noen typisk pakistaner eller norsk. Er han rett og slett unik?