Det er et halvt år siden Russland invaderte Ukraina. De har tatt ca. 20 prosent av territoriet. Kanskje så mange som 50-100 000 soldater har mistet livet til sammen på begge sider, mange flere er skadet for livet.

Vi må bare innse det. Denne krigen kommer til å vare lenge, veldig lenge. USA alene har sendt eller lovet våpenhjelp for mer enn 100 milliarder dollar. Ytterligere mange milliarder har blitt sendt fra europeiske land.

I Russland sørger propaganda for at folk overveiende støtter Putin og invasjonen av Ukraina. De tror de kjemper mot fascister og for rettighetene til etniske russere. Foreløpig sørger patriotisme for at heller ikke ukrainerne i særlig grad ønsker kompromiss. Zelenskyj snakker om å gjenerobre hele landet, inkludert Krim-halvøya som Russland annekterte i 2014.

Det er en krig som nå utkjempes med bomber og artilleri. Tusenvis av granater sendes mot fienden hver dag. Byer og infrastruktur legges øde, soldater blir revet i fillebiter. Vi som husker de grusomme krigene på Balkan på 1990-tallet kan minne oss på at de til sammen ikke tok livet av mer enn ca. 100.000 mennesker. Snart er det tallet passert i Ukraina, om det ikke allerede har skjedd. Ingen av partene er ærlige om sine egne tap.

Hvor mange av oss var det ikke som la til ukrainske flagg på Facebook-profilene våre da denne krigen begynte? Det var en rettferdig krig. Vi jublet for ukrainernes motstand. Våre kvinner ble forelsket i president Zelenskyj. Mediene hadde ikke annet stoff enn det som omhandlet invasjonen.

Men Putin og russerne ga ikke opp. Isteden har de gjort framgang. Den går ikke raskt, men de kryper fremover og tar meter for meter av Ukraina. Men historien i våre medier er en annen. Vi ledes til å tro at framgang for Ukraina er nær, at en motoffensiv snart vil starte.

Men ukrainerne har også mistet sine beste tropper, de er allerede drept og avdelingene har gått i oppløsning. Det er ikke lett å stable nye tropper på beina. Og dette er en grusom krig å delta i på fronten. Du ser ikke dine fiender, du hører bare drønn på drønn.

Ingen snakker om forhandlinger, om fred. Krigen er i ferd med å bli glemt. I sommer snakket mediene og folk på Facebook mer om hvalrossen Freya enn de gjorde om krigen i Europa. Men våpen og penger fortsetter å bli sendt. For noen av oss handler dette om å betale ukrainerne for å utmatte Russland, en felles fiende.

Men det er noen som tjener på dette, som tjener stort. Våpenlagre i Vesten er i ferd med å tømmes, nye våpen må produseres og det gjøres av private firmaer: Våpenindustrien. De finansierer også tenketanker i USA og Europa og de sysselsetter pensjonerte offiserer som står på tv og snakker varmt om å støtte ukrainernes fortsatte kamp mot de onde styrkene til Putin.

I 2015 kalte avisen The Guardian Ukraina for det mest korrupte landet i Europa. Det var viden kjent for sine oligarker og deres innflytelse på politikk. Tror vi dette har blitt noe bedre? I en krig blir det alltid mer korrupsjon og flere krigsprofitører. Det er enorme summer som pøses inn i Ukraina fra Vesten om dagen. Det er mer penger som er lovet enn det er et apparat til å ta dem imot. Derfor er det garantert at penger, masse penger, blir puttet i private lommer inne i Ukraina.

Men har det noe å si, vil folk kanskje spørre. Ja, det har noe å si. For det er ikke alle som blir sendt til fronten for å dø. Man kan kjøpe seg fri. Og hvis du profitterer på krigen, vil du heller ikke at den skal ta slutt. La noen uvitende 18-åringer bli sendt til fronten for å dø.

Nesten ingen ser ut til å ønske at denne unødvendige krigen skal ta slutt. Var det ikke slik at utsiktene til Nato-medlemskap for Ukraina skulle gi dem fred og stabilitet? Det er mange som har et ansvar for den tragedien som skjer.