Ytringsfrihetskommisjonens nylig fremlagte utredning starter med en påstand om at ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag. Men stemmer det? Eller finnes det en hel klase med problemer i blindsonen til kommisjonen?

Det er ingen tvil om at ytringsfrihetskommisjonen har lagt ned mye arbeid i utredningen. Og den initielle påstanden om at alt står bra til med ytringsfriheten her i Norge møter også motstand i samme dokument i form av over 90 (stort sett) gode anbefalinger som vil gi oss mer ytringsfrihet, hvorav 17 forslag til konkrete lovendringer.

Jeg har til nå kun lest deler av utredningen. Jeg skal derfor ikke gå inn på noe annet i den enn den første setningen. Den som fastslår at ytringsfriheten har svært gode kår i Norge i dag. For jeg ser en hel klase med problemer som står i veien for en fri meningsutveksling.

Ytringer blir fortsatt møtt med trusler og vold

Dette er noe flere av kommisjonens medlemmer har kjent på kroppen. I 2005 ble det for eksempel skutt mot restauranten til Shabana Rehmans søster som en reaksjon på rumpestuntet hennes. Og vi husker vel alle fortsatt hva slags helvete Vebjørn Selbekk gikk gjennom året etter i forbindelse med karikaturstriden.

Og nei, dette er ikke noe som bare hører til fjern fortid. Da Sekulær Allianse og Ex-Muslims og Norway hadde en markering for ytringsfriheten i 2018 var det blitt rettet konkrete drapstrusler mot flere av oss som skulle holde appell. Og så sent som denne sommeren var det et mulig drapsforsøk på flere Sian-medlemmer som reaksjon på brenning av koranen.

At ytringer blir møtt med vold og trusler om vold er ikke bare et problem for de som utsettes for det direkte. Det har en massiv effekt på hele debattklimaet. Jeg kjenner selv mange som sier rett ut at de ikke tør ytre seg kritisk om islam pga. fare for voldelige reaksjoner. Og jeg får ofte advarsler fra velmenende (?) personer om at jeg bør slutte å peke på kritiske sider ved islam, siden det kan medføre vold mot meg eller min familie.

Krenkokratiet

Et annet problem som ekskluderer veldig mange fra det offentlige ordskiftet er noe jeg kaller krenkokratiet. Det er de som bidrar til å forkludre og minelegge debattarenaen med tabuer. De som har tatt på seg jobben med å definere hvilke ord vi har lov til å bruke.

Selv verdens minst rasistiske person, Trond-Viggo Torgersen, klarte å erte på seg denne gjengen da han i en podcast sa at ordet neger er en stolthetsbegrep for ham. Han måtte pent finne seg i å bli kalt rasist og det som verre er på sosiale medier i dagene etter. Dagbladet hadde en sak om det, men det hele ble så betent etter hvert at de så seg nødt til å fjerne den (men den er fortsatt tilgjengelig i arkivert versjon).

Mange ord har havnet på denne svartelista (inkludert ordet «svarteliste»). Vi har lenger ingen «lovlige» ord for å omtale personer som tilhører enkelte etnisk grupper. Det fikk en kommunelege i Sandnes merke da han ikke fant noen måte å omtale oss utlendinger enn som folk «med ikke norske navn» (sic). På NRKs tråd om nyheten på Facebook (som nå er fjernet) kom det veldig fort en legion krenkokrater som krevde avskjedigelse av kommunelegen.

Store grupper er i dag fremmedgjort fra det offentlige ordskiftet. Ikke på grunn av dårlige holdninger eller dårlige intensjoner, men fordi de er redd for å ordlegge seg feil, og for hva slags konsekvenser det kan få for dem.

Det er relevant å påpeke at mange av krenkokratene jobber for statsstøttede organisasjoner, som f.eks. Anti-rasistisk senter og Minotenk, hvis eksistens kun er rettferdiggjort av splittelsen de selv er med på å skape mellom mennesker.

«Shadow banning»

Sosiale medier har helt klart bidratt til å senke terskelen for folk flest til å ytre sine meninger, samt muligheten for å nå flere med dem. Men de er i dag en dominerende faktor for manges tilgang til informasjon. Det medfører mange problemer å være prisgitt amerikanske gigantselskaper for å ha tilgang til informasjon. Ett av dem er såkalt shadow banning, dvs. at ting man skriver på sosiale medier ignoreres i stillhet, altså at de ikke vises til noen og at de som skrev det ikke får vite om at ytringen er sensurert.

Et godt dokumentert eksempel på dette er hvordan Facebook i 2020 i stillhet sensurerte alle ytringer som koblet Corona-viruset til et laboratorium i Wuhan. Et annet eksempel er hvordan de sensurerte en av verdens eldste aviser, NY Post, rett før valget i USA fordi de publiserte en sak som indikerte at Joe Biden har mottatt bestikkelser fra et oljeselskapet i Ukraina. Avisen hadde rett før mistet tilgang til sin Twitter-konto pga. samme avsløring.

Hovedproblemet med dette er at vi ikke aner omfanget. Sosiale medier har sine hemmelige algoritmer som har makt til å sensurere alle våre ytringer, men vi vet ikke når vi rammes av dette, og vi vet ikke hvorfor. Det kan være basert på lenker vi deler, eller konkrete ord. Jeg har selv flere venner på Facebook som tar lange omveier i forsøk på å ikke rammes. Noen benytter omskriving av ord de antar algoritmene reagerer på (f.eks. skriver de «!$lam» istedenfor «islam»), og noen slenger inn unødvendige mellomrom i betente ord (f.eks. «is lam»). Men jeg vil tro mange flere rett og slett slutter å dele sine meninger.

Ytringsfrihet inkluderer alles rett til tilgang til informasjon. Sosiale mediers tukling med hva slags meninger vi blir servert er et klart brudd på denne rettigheten.

Masserapportering

Et annet problem knyttet til sosiale medier er såkalt masserapportering. Sosiale medier har gjort seg avhengige av brukerne for å automatisk fjerne ytringer som kan være ulovlige. Dersom mange nok brukere klager på en ytring, vil den bli slettet, muligens med tilhørende blokkering av personen som fremsatte den.

Dette er et system som blir flittig misbrukt av grupper for å sensurere ytringer de ikke liker, og som de ikke syns skal spres til andre. Plattformer som Facebook har med andre ord gitt sensurmyndighet til små grupper av aktivister som organiserer slike masserapporteringer.

Et godt eksempel på dette i praksis er hvordan sentrale medlemmer av Ex-Muslims of Norway rett som det er blir kastet ut av Facebook for å ytre seg kritisk om islam. Og slik blir de for en tid effektivt forhindret fra å nå sine over 44.000 følgere.

«No platforming»

No platforming er når en person eller en gruppe møter ytringer de ikke ønsker spredd ved å aktivt legge hindringer i veien for dem. Jeg innrømmer uten stolthet at dette er noe jeg selv har forsøkt meg på ved en anledning. Det var da en muslimsk hat-predikant hadde tatt turen til Sjetten fra Pakistan for å spre sitt budskap om bl.a. jødehat og at ahmadiyyamuslimer bør drepes. Jeg ringte Bråtejordet skole og sørget for at de ikke stilte skolens lokaler til disposisjon for arrangementet. Jeg ringte også varaordføreren i kommunen og rådet ham om å ikke kaste glans over besøket, slik han hadde planlagt å gjøre.

Dette var utrolig klønete av meg. Det eneste jeg oppnådde var å flytte arrangementet til et annet sted, samt større grad av hemmelighold i moskéen som hadde invitert denne hatsprederen. Det hadde vært mye mer fruktbart å la arrangementet gå sin gang, og heller møte opp og konfrontere og blottlegge de inhumane ytringene, slik at flere hadde blitt klar over hva slags problemer som skjuler seg i enkelte trossamfunn.

(Til mitt forsvar: Før jeg la disse hindringene i veien for disse ytringene, skrev jeg et innlegg om arrangementet og sendte til bl.a. Aftenposten. Det var ingen som ville publisere teksten.)

Ytringsfrihetskommisjonen fikk også førstehånds erfaring med problemet fra en av sine egne medlemmer. Begard Reza gjorde det hun kunne for å hindre Are Søberg fra å komme med innspill til kommisjonen, inkludert å trekke seg i protest for at hun ikke fikk viljen sin gjennom.

Trangt for nye aktører

Mediemangfoldet i Norge er ikke så stort som mange liker å tro. F.eks. ligger eierskapet til over 70% av alle aviser hos 3 konsern. I tillegg er det svært vanskelig for nye aktører å etablere seg, siden de må konkurrere mot statsstøttede medier, samt en gigant av en aktør i NRK.

Dette er intet mindre enn et demokratisk problem. NRK bør skaleres drastisk ned. Og mediestøtten bør enten fjernes helt eller reformeres slik at den ikke gir konkurransefortrinn til noen utvalgte medier.

Prisen for selv-sensur

Ytringsfrihet og fri utveksling av meninger og informasjon er ikke bare kjekt å ha når vi skal holde festtaler. Fravær av det kan medføre betydelig lidelse for mange personer. Et grelt eksempel på konsekvensene av selvsensur er omfanget av grooming-skandalene i Storbritannia, der gjenger av muslimske menn begikk seksuelle overgrep mot tusenvis av hvite jenter. Det er flere som i ettertid har sagt at de visste om problemet, men at de valgte å sensurere seg selv pga. frykt for å bli kalt rasist eller islamofob. Blant dem er det flere som jobbet for politi og barnevern.

Til slutt en oppfordring: Ytringsfriheten er fundamental for vår frihet og velstand. Den er vårt viktigste verktøy for demokrati, så vel som vårt beste forsvar mot radikalisering. Og den er alles ansvar. En rett som ikke hevdes kan fort bli noe som hører fortiden til. Jeg oppfordrer derfor alle til å benytte seg av den i større grad. Og stå opp for den når den kommer under press.

Og for at vi skal få mest mulig ut av denne skatten: Bidra aktivt til et sunnere debattklima. Husk at det er mennesker du snakker med, også når det skjer via skjerm. Ikke anta automatisk dårlige hensikter hvis noen sier noe som fyrer seg opp. Lær deg teknikker for å gjøre meningsløse skyttergrav-debatter om til noe som gjør alle deltagerne klokere.