Det gikk fra å være et “LOL-prosjekt” ment som galgenhumor for å samle de mest absurde eksemplene på myndighetenes misbruk av skattebetalernes penger, til å bli en prominent offentlig rolle i norsk samfunnsdebatten. 

Are Søberg startet sin hobby uten særlig mye mer ambisiøse mål enn å ha en humoristisk vinkling på staten og dens pengebruk, løst basert på modell fra den svenske varianten til interesseorganisasjonen Skattebetalarna, for å så blant annet bli skribent for Nettavisen og Vi Menn, bli sitert av rikspolitikere på Stortingets talerstol og å være tema for krisemøter både i Kulturrådet og Ytringsfrihetskommisjonen.

iNyheter har tatt en samtale med Sløseriombudsmannen Are Søberg.

– Hvordan har overgangen fra å være en alminnelig skattebetaler til å bli en offentlig person gått?

– Det har bare vært hyggelig, det åpner noen dører til ting man ellers ikke ville opplevd og folk man ellers ikke ville ha møtt. Riktignok ikke noen enorm omveltning i hverdagen.

– Du nærmer deg 100 000 følgere på Facebook. Hvorfor tror du saken appellerer så bredt?

– Det appellerer så bredt fordi alle har en stor del av livet sitt med i dette spillet. Som skattebetaler jobber du og sliter åtte timer hver dag, men så tar staten halvparten og sløser bort en stor del. Alle føler på at dette er tid vi gjerne heller kunne brukt sammen med barna våre eller whatever vi liker å gjøre. Andre trenger hjelp fra det offentlige, men må ligge i timesvis med full bleie på sykehjem fordi kommunen har prioritert signalbygg og jåleri. Det oppleves urettferdig hvis du gjennom et helt liv har blitt lovet at staten skal ta vare på deg.

Som skattebetaler jobber du og sliter åtte timer hver dag, men så tar staten halvparten og sløser bort en stor del.

Nå er Are Søberg aktuell med dokumentarfilmen Prosjekt Sløseri, vist på statskanalen. Dokumentaren tar for seg hans reise fra kritikk av Kulturrådet og kunstmiljøets bruk av offentlige midler, til et samarbeid med scenekunstner og regissør Morten Traavik om teaterstykket Sløserikommisjonen.

– Du har opp gjennom kritisert det meste av offentlig pengebruk, fra forskningsprosjekter, lokalpolitikeres stormannsgalskap, bistandsbudsjettet, store offentlige byggeprosjekter og så videre. Hvorfor tror du det er spesielt kunstnerne som har slått så hardt tilbake?

– Det er nok mange grunner. Jobber du med å lage en vei, skjønner du at du lager veien for noen. Veientreprenører er vant med å være en del av samfunnet hvor man lever sammen med kundene, som også er de samme som betaler for moroa. Scenekunstmiljøet har derimot delvis blitt et parallellsamfunn som er løsrevet fra resten av landet. «Kundene» er stort sett noen få andre scenekunstnere og anmeldere, som igjen stort sett er personlige venner med kunstnerne. De som betaler for kulturrådsmidlene sees på som en skitten, ukjent, ekkel grå masse de har lite empati med. Da jeg åpnet en dør og slapp denne massen inn på teaterscenen følte de et sterkt ubehag rundt det. Når kald og varm luft møtes skapes lyn og torden, sier Are Søberg, og følger opp med:

– En annen faktor vi ikke må glemme er at det å drive med scenekunst er å utlevere seg selv på en dypere måte enn om man jobber med noe bak et tastatur på et kontor. Når du har åpnet sjelen er det forståelig at kritikken også treffer hardere.

Enkelte scenekunstnere sto frem i beste sendetid og hevdet at de hadde mottatt grov hets og drapstrusler i etterkant av å få sin statssponsede virksomhet kritisert av Sløseriombudsmannen. Beskyldningene ble brukt som argument på hvordan deres ytringsfrihet sto i direkte opposisjon mot Sløseriombudsmannens virksomhet, og hvor farlig det var for dem at Søberg satte spørsmål ved kunstneres skattepengebruk. Anklagelsene om hets og trusler valgte Morten Traavik i fjor sommer å sette en 100 000 kroners dusør på bevis om. 

– Dette henger selvsagt sammen med lanseringen av «Prosjekt Sløseri», der naturlig nok panikkstemningen som en hard kjerne med Osloboble-aktivister i scenekuntsmiljøet pisket opp på fortsatt mildt sagt uklart grunnlag, får stor plass. Siden problematikken dermed får fornyet aktualitet føles det viktig og riktig å gi disse folkene en siste, og enda bedre betalt mulighet til å én gang for alle gjenreise troverdigheten, eller legge saken til evig hvile, sier Traavik til Nettavisen.

Det er nå tredje og siste gang han øker og utlyser dusøren som nå utgjør en kvart million kroner.

– Har det blitt presentert noen dokumentasjon, eller ligger pengene fortsatt trygt plassert i Traaviks lommer?

– Nei! Han la ballene på bordet med denne dusøren, men de er altså i god behold.

Ikke bare er det ingen som har lagt krav på dusøren, men hverken kunstnere eller Kulturrådet har ønsket å svare på etterspørsler om kommentarer når dokumentaren Prosjekt Sløseri har gitt dem en plattform for deres anklagelser om trusler og trakassering. Oppfordring om imøtekommelse av påstander om at det “ikke er noen dialog” mellom kunstnere og Sløseriombudsmannen, og at deres ytringsfrihet begrenses, har ikke kunstnerne innvilget.

– Selv om du kanskje har blitt mest kjent for å snakke om påstått sløsing i kunstsektoren så utgjør jo dette i statens budsjetter en relativt liten del offentlige utgifter. I hvilken sektor eller hvor mener du det er mest å spare på å kutte offentlige utgifter?

– Spørsmålet kan tolkes på to måter: Hvor kan man spare mest, eller hvor kan man spare best? Det er jo folketrygden, altså det som litt upresist kan omtales som NAV, som er den største bolken på statsbudsjettet. Det går nesten like mye penger gjennom NAV som det går gjennom den finske staten, med like stor befolkning som Norge. Likevel fokuserer jeg på andre ting som i større grad oppleves som bortkastet. Da er det naturlig å f.eks. trekke fram bistandsbudsjettet, hvor vi bruker rundt 40 milliarder på noe som antagelig ikke kommer noe positivt ut av alt i alt. Vi bruker milliarder på å redde regnskog som brasilianerne uansett hugger ned. Vi bruker milliarder på å bygge demokrati i land som Afghanistan og Sør-Sudan, men pengene fyrer oppunder korrupsjon og ender med å destabilisere mottakerlandene.

– Hvorfor mener du det er så viktig å kutte i offentlige utgifter?

– Å snakke om sløsing er så givende nærmest uansett hvilke mål man har. Vil du ha en bedre velferdsstat? Vil du ha mer fritid, eller betale mindre skatt? Vil du at oljenæringen skal avvikles? Om du checker av på minst én av disse boksene, og det gjør vel mer enn 90 prosent av oss, burde det være jævlig viktig for deg at staten ikke sløser med ressursene våre i hytt og pine. La oss først kutte kraftig i sløsingen, og så kan folk krangle om hvordan det handlingsrommet fordeles.

– Hva vil du si er den mest absurde pengebruken på en enkeltpost du har sett?

– Jeg klarer virkelig ikke å velge, men blant saker fra de siste ukene synes jeg det var vittig å se at staten hadde brukt 18 millioner skattekroner gjennom bistandsbudsjettet på å prøve å hjelpe Kina å få billigere strøm. Der har du en morsom pakke av problemstillinger!