Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens mening.

I sum bruker staten over 300 000 kroner per sysselsatt på velferdstjenester relatert til helse alene. Det er langt mer enn politi, rettsvesen og forsvar – til sammen.

Visste du vi bruker mer på uføretrygd enn på hele Forsvaret? Hva med at vi bruker godt over det dobbelte på sykelønn som vi gjør politi og påtalemyndighet?

Her er noen perspektiver på hva vi egentlig betaler for når politikerne snakker om «trygghet».

Hva koster tryggheten?

Trygghet er mye. Det er politi og rettsvesen til 10 500 kroner per sysselsatt, eller Forsvar til 38 000. Men det er også godt over 300 000 kroner i velferdstjenester. Statsbudsjettet forteller en historie om prioriteringer.

I år betaler hver sysselsatt i snitt 45 800 i direkte utgifter på statsbudsjettet for uføretrygdede. I tillegg til uføre-pengene hver person i arbeid betaler til de som ikke er i arbeid, kommer:

• Alderspensjon, 115 700 kr
• Sykepenger, 24 600 kr
• AAP, 17 500 kr
• ‘Helsetjenester‘, 15 900
• ‘Regionale helseforetak‘, 78 700 kr
• ‘Barnetrygd og kontantstøtte‘, 9 500 kr

For hver krone vi bruker på forsvar, rettsvesen og politi, bruker vi fem kroner på velferdstjenester. Samlet sett betaler hver sysselsatt 307 700 kroner. I tillegg kommer utgifter som sluses gjennom kommunale budsjetter.

Velferdskostnaden på helse koster tilsvarende hele inntektsskatten og arbeidsgiveravgiften fra en gjennomsnittlig arbeidstaker i privat sektor.

Trygghet er viktig. Nettopp derfor må vi sikre at det offentlige til enhver tid bruker skattebetalerens midler optimalt. Hver krone teller. Folket kan ikke ytterligere belastes ved at penger sløses bort i byråkrati og administrasjon heller enn å nå pasienten og hjelpetrengende.

Derfor må vi sikre at slik som sykepengeordningen, uføretrygden og AAP faktisk fungerer slik de er ment.

Verdensmestere i å være syke?

Staten bruker i 2025 omtrent 134 % mer på sykelønn enn på politi og påtalemyndighet – altså mer enn dobbelt så mye.

OECD har uttrykt bekymring for det høye sykefraværet i Norge, og omtaler sykelønnsordningen som «svært sjenerøs». De påpeker at Norges sykdoms- og uføreytelserer er nesten dobbelt så høye som nummer to på lista. I 2024 brukte vi nesten fire ganger mer enn OECD-snittet.

Sykefraværet i Norge er betydelig høyere enn i Sverige, selv i bedrifter som opererer i begge land og til tross for lignende arbeidsoppgaver. Svenske arbeidstakere som jobber i Norge, tilpasser seg dessuten norske sykefraværsnivåer. Vi er naturligvis ikke opp mot dobbelt så syke som svenskene. Likevel er norske arbeidstakere mer sykemeldte enn alle sammenlignbare land, opplyser NAV.

Det er ekstreme utgifter å spare på å redusere sykefraværet til svensk nivå. I 2013 ble det gjort en utregning som viste at det ekstra sykefraværet i Norge fra Sverige kostet skattebetaleren opp mot 27 milliarder kroner. Inflasjonsjustert betyr dette nærmere 39 milliarder i dagens kurs, i potensielle innsparinger.

Å redusere sykefravær til svensk nivå vil dermed spare hver sysselsatt 13 500 kroner hver, hvert eneste år.

Faktisk.no viste i en oversikt fra 2018 at det til og med den tid var dekning for at Norge har verdens høyeste sykefravær. Siden den gang har sykelønnsutgiftene økt dramatisk, og spesielt de siste årene:

Vi har sett en kostnadseksplosjon fra 45,8 milliarder i 2023 til 71,3 i 2025 — altså en økning på 25,5 milliarder på bare to år. En økning på over 55 prosent. Det tilsvarer omtrent 8 800 skattekroner ekstra per sysselsatt – hvert år.

Økningen på 25,5 milliarder kan sammenlignes med de 18,8 milliardene staten henter inn fra avgifter på motorvogner eller tollinntekter på 3,9 milliarder. Altså kunne vi kuttet all toll og avgifter på motorvogner ved å gå tilbake til 2023-nivå på sykelønnsordningen.

Samtidig påpeker OECD at veldig mange – særlig unge – får innvilget uføretrygd, som kan tyde på at ordningene ikke alltid reflekterer reell sykdom. Antall unge uføre har doblet seg på bare et tiår – hver av dem med en livskostnad på 30 millioner.

Tallene er oppsiktsvekkende. Utgiftene i helsesektoren eksploderer, nærmest uten uten at politikere våger å snakke om det.

Les også: De «syke» nordmennene: Koster Norge milliarder

Internasjonal sammenligning

94 600 skattekroner betaler hver sysselsatt hvert år knyttet til den offentlige helseforsikringen. Tallet blir 119 200 dersom vi legger på sykepenger. Det er uten å regne inn uføretrygd, alderspensjon, AAP og Barnetrygd og kontantstøtte.

Det er enorme summer å betale for «gratis» helse.

Hva vil det gjøre for samfunnet å åpne for at de som kan og vil betale mer for høyere kvalitet fra private tilbydere får tilgang til det? Hva ville det gjort å se på kutt i byråkrati, administrasjon og rapporteringskrav?

Jeg vet ikke. Jeg vet bare at vi bør begynne å snakke om alternative ordninger eller forbedringspotensiale – og at vi bør se til sammenlignbare land for hvordan de løser deres utfordringer.

I Europatoppen på kvalitet finner vi Nederland og Sveits. De har man en ordning hvor alle er pålagt å tegne privat forsikring, der alle blir dekt og tjenestene gir omtrent det samme behandlingstilbudet. Staten gir inntektsavhengige subsidier, og egenandel setter helserelatert ansvarlighet i system. Valgfrihet i ulike tilbud stimulerer til konkurranse om pris, kvalitet og effektiv drift.

Dette er altså ikke en såkalt «amerikansk modell», hvor mange står uten dekning. Det er en kombinasjon av valgfrihet og konkurranse på den ene siden, og et offentlig sikkerhetsnett på den andre. Pasienten sees som en kunde – ikke som en utgiftspost.

Kjøpekraftjusterte OECD-tall viser at Norge bruker rundt 15 % mer på helse enn Nederland og omtrent på nivå med Sveits, når alle utgifter (både skatter, obligatoriske bidrag og private premier) regnes med. Det skumle med private løsninger blir borte når man ser hva Sveits og Nederland får til.

OECD viser at Nederland og Sveits leverer langt bedre helsekvalitet enn Norge – med kortere ventetid, bedre behandlingsresultater, færre dødsfall og høyere tilfredshet, til lavere kostnad per innbygger.

Sverige og Danmark – som er enda mer nærliggende som sammenligninsgrunnlag – bruker betydelig mindre per innbygger enn Norge, men leverer like gode eller bedre resultater på flere områder i helsetjenesten, ifølge OECD.

Norge har middelmådige kvalitetsresultater målt opp mot resten av OECD, samtidig som vi ligger i toppen på kostnad per bruker. Jeg tror «flere varme hender» i helsetjenesten er en grov forenkling som ikke svarer på utfordringene vi har, for vi ligger allerede i toppsjiktet på antall leger og sykepleiere målt opp mot folketall. Faktisk en dobling av antall sykepleiere fra OECD-snittet (2021).

Les også: Refser skattedebatten: – Tydeligvis en ubegrenset tillit til staten

Mer penger, eller mindre byråkrati?

OECD peker på at Norge har uvanlig høye administrative kostnader i helsevesenet: For mye penger forsvinner i byråkrati i stedet for pasientbehandling.

Det at vi i mai hadde 338 direktører i den statlige og regionale helsesektoren samtidig som vi har kun 278 intensivplasser i norske sykehus, understreker poenget. Det fremstår noe absurd med flere helsedirektører enn intensivplasser, til tross for at mangel på intensivplasser var hovedbegrunnelsen for å stenge ned samfunnet under pandemien.

Jeg tror vi har et enormt potensial til å bruke skattepenger mer effektivt, men er redd høyresiden ikke tør å ta diskusjonen om avbyråkratisering og kostnadskontroll i velferdstjenestene i frykt for å bli stemplet som onde. Og jeg tror venstresiden ikke engang vil innrømme at det finnes potensiale for mer effektiv drift, men heller faller tilbake på myten om at løsningen alltid er flere ansatte og mer skattepenger.

Det politiske spillet koster mange mennesker unødvendige smerter – for hver krone misbrukt er en tapt krone i å gjøre folks liv bedre. Vi er helt nødt til å snakke om systemets utfordringer. Det tror jeg ikke vi er flinke nok til i dag.

Så når politikerne sier de skal bruke mer penger på trygghet, kan det være greit å avklare hva de faktisk vil bruke mer på. Er det politi, rettsvesen eller forsvar, eller er det velferdstjenester? For blant hvert fall sistnevnte kan det hende det ikke egentlig er mangel på penger det står på.

Spørsmålet er ikke om vi skal ha trygghet. Spørsmålet er hvordan vi får mer trygghet for pengene. Hver krone som sløses i byråkrati er en krone mindre til pasienter, eldre og syke. Den diskusjonen må vi tørre å ta.