Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
«Aylin» vokste opp i et av Norges største moskénettverk. Hun beskriver et miljø preget av streng religiøs kontroll, jihadistisk lære og frykt – samtidig som trossamfunnet har mottatt titalls millioner kroner i offentlig støtte. Nå undersøkes miljøet av Statsforvalteren, mens styrelederen representerer Arbeiderpartiet i Drammen.
– Så det vi ble opplært til, islamisme blir jo litt mykt, men jihadisme er jo det det går ut på, forteller «Aylin».
I juni publiserte Aftenposten en artikkel om livet til yngstedatteren til imamen for et av Norges største moskénettverk. For å bevare hennes anonymitet ble hun omtalt som Aylin.
«I Norge har Det Islamske Kultursenter, som det kalles her, rundt 4500 medlemmer og seks menigheter. Det er et av Norges største moskénettverk, men har likevel holdt en lav profil. Moskeene deres har ikke utsmykninger, kupler eller minareter», skriver Aftenposten.
Aylin rømte fra menigheten i 2022. Aftenposten påpeker at hun siden har «bodd på hemmelig adresse og levd med skjult identitet», uten at artikkelen går nærmere inn på hvorfor slike tiltak er nødvendige i dette tilfellet.
7. juli kommenterte jeg Aftenpostens artikkel via mine personlige profiler på sosiale medier. Senere samme måned mottok jeg en melding fra en som takket meg for å ha dekket historien hennes.
Meldingen viste seg å være fra Aylin. Jeg inviterte henne til et oppfølgingsintervju for å dekke innholdet som ble utelatt fra Aftenpostens artikkel. Hun takket ja, og etter at jeg fikk innsyn i dokumenter som bekreftet identiteten hennes, resulterte det påfølgende intervjuet i en podkastepisode.
«Moderate» islamister
Menigheten Aylin rømte fra, tilhører Süleymanci-bevegelsen. Den oppsto opprinnelig i Tyrkia, men har siden spredt seg på tvers av Europa. Aftenposten beskriver den «som en islamistisk bevegelse med tydelige sekteriske trekk». Videre siterer de forskere som hevder at medlemmene ikke er ekstremister.
«De utdanner ikke voldelige jihadister … Men de formidler et verdensbilde der shariaregler vurderes som positivt eller ønskelig.»
Jeg stiller meg kritisk til denne vinklingen. Hvilke kriterier ligger til grunn for en slik vurdering? Er en islamistisk sekt kun ekstrem dersom den opererer på samme nivå som ISIS? Personlig anser jeg det som ekstremt at en gruppe aktivt jobber for å innføre sharialovgivning i Norge:
«Medlemmene er ikke ekstremister eller talsmenn for voldelige opprør, understreker forskere. Men gjennom lovlige metoder og gradvis påvirkning ønsker süleymanci-ene ifølge Ünal at samfunnet i større grad skal styres etter islamske normer og lover.»
Islamister eller jihadister?
Det er grunn til å stille spørsmål ved hvor moderat denne sekten egentlig er. I samtalen med Aylin forklarer hun hvorfor hun har måttet leve med svært omfattende sikkerhetstiltak etter at hun rømte.
– Ettersom jeg rømte fra en stor menighet, så var trusselsituasjonen ganske alvorlig. Og det er ganske vanskelig å kartlegge en situasjon når man er så ung som jeg var da. Så jeg ble plassert på kode 6, og så har jeg bare hatt hemmelig adresse og flyttet flere ganger for å unngå å bli hetset og utsatt av folk i menigheten.
På spørsmål om hun var enig i beskrivelsen av menigheten som islamistisk, svarte hun at jihadisme var et mer passende begrep for det hun hadde blitt opplært til.
– Bøkene våre gikk ut på at hvis noen strider imot vår islam eller Süleymanci-bevegelsen, så kunne man utføre en form for jihad. Og jihad er jo krig, ikke sant? Vi tenker jo at ahiret, altså dommedagen, nærmer seg, og da blir på en måte jihad-konseptet mer aktuelt. Så det gjør jo også at trusselsituasjonen ble verre for meg, fordi en person som forlater islam, eller har vært det vi kaller kuffar eller kafir, som er ikke-troende eller strider imot islam med vilje, straffes med døden. Og noe som da straffes med døden, det vil jeg ikke bare kalle islamisme eller islam. Det er jihadisme.
Ifølge Aylin ble hun opplært til at det finnes flere former for jihad. Det første steget er jihad mot «nefis», som er samvittigheten og naturlige lyster. Deretter kommer en fysisk jihad, der de mest aktuelle målene var «jøder og ikke-muslimske mennesker».
– Jeg vil jo si den krigføringen vi ble lært da, å ikke like jøder, ikke like kristne, en som strider imot våre retninger, skulle drepes. Da kan ikke jeg kalle det en mild form for islamisme, og det er bare latterlig for meg å høre at man bare kan kalle det muslimer, eller bare kan kalle det islamister. Det er jo ikke alle muslimer som tror på jihad, mange vet jo ikke hva det er, men man tror at man skal få til en form for kalifat, og at den skal føres via en jihad.
Fremveksten av et parallellsamfunn
Alle besteforeldrene til Aylin kom til Norge fra Tyrkia. Det samme gjaldt faren hennes, mens moren ble født her i Norge. Også Aylin, søsknene hennes, onklene og tantene hennes ble født her. Alle tilhører den samme sekten. Ifølge Aylin har miljøet utviklet seg til å bli mer sekterisk og segregert over tid.
– De blir jo bare verre og verre. Søskene mine hadde det jo bedre enn meg. Moren min kunne gå på skole og vokste opp i Kongsberg og Drammen og hadde det så fint, og så kom jeg, og det var som om jeg bodde i Faryab-provinsen i Afghanistan.
Hun forklarer at barndommen hennes var preget av en så omfattende frihetsberøvelse at hun nærmest ikke fikk delta i samfunnet i det hele tatt. Blant annet fikk hun ikke lov til å ha det norske flagget hjemme fordi det har et kors i seg.
Jeg anser dette som en meget bekymringsverdig utvikling. Aylin måtte bokstavelig talt rømme hjemmefra for å kunne bli en del av det norske samfunnet. Miljøet hun rømte fra, har eksistert i Norge i over 40 år, og i stedet for å bli en integrert del av samfunnet har det utviklet seg til et tyrkisk parallellsamfunn som tilsynelatende utnytter storsamfunnet ved å trekke ut ressurser.
I episode 4 av Aftenpostens podkast om «Imamens datter» får vi høre at trossamfunnet har mottatt mer enn 34 millioner kroner i offentlig støtte siden 2021. I tillegg sitter det på eiendommer rundt omkring i Norge til en verdi av nesten 133 millioner kroner. Videre kommer det frem at bevegelsen har store planer om ekspansjon.
«Bevegelsen vil doble antall overnattingsplasser på guttemoskeen i Drammen til 42 sengeplasser. Den åpnet nylig en koranskole i et tidligere bedehus i Strømmen. I Oslo søker de om å få åpne en internatskole med imamutdanning og religionsopplæring av barn og unge. Og i Stavanger er trossamfunnet på jakt etter et større lokale med mulighet for overnatting,» forteller Aftenposten.
I 2010 erklærte Angela Merkel at Tysklands forsøk på å skape et flerkulturelt samfunn hadde mislyktes fullstendig. Hun forklarte at ideen om at mennesker fra forskjellige kulturelle bakgrunner skulle leve lykkelig side om side, ikke fungerte. Slik jeg ser det, viser denne saken at det samme gjelder i Norge.
Fremveksten av Det Islamske Kultursenter kommer på bekostning av norsk kultur fordi verdisystemene står i direkte opposisjon til hverandre. Et sekulært samfunn basert på en kristen kulturarv kan per definisjon ikke eksistere i fred og harmoni med en bevegelse som nekter barn å delta i storsamfunnet, preker hat mot jøder og kristne og jobber for å innføre et islamsk kalifat.
Under etterforskning
I podkasten retter Aylin en rekke anklager om mishandling og tvang mot foreldrene og Det Islamske Kultursenter. Ifølge Aylin utviklet hun og de andre jentene psykiske lidelser som resulterte i at samtlige begynte med selvskading. De kuttet seg med barberblader, og da de voksne oppdaget dette, ble de fortalt at de var besatt av en djinn, altså en slags overnaturlig skapning som ifølge islamsk lære kan påvirke menneskelig atferd.
Etter at hun rømte, har hun anmeldt faren sin for mishandling, seksuell krenkelse og brudd på besøksforbud. Alle sakene ble henlagt på grunn av bevisets stilling.
Dagen etter Aftenpostens publisering kom NRK med sin egen dekning av saken i et innslag på Dagsrevyen. Der fikk vi høre fra barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap). Vågslid fortalte at hun tok det den «anonyme varsleren» fortalte NRK, alvorlig, og at hun var glad for at det var iverksatt tilsyn i saken. Vi fikk også høre at styrelederen for trossamfunnet, Arif Erkök, benektet anklagene fra Aylin.
Det var først dagen etter der igjen at NRK opplyste at Erkök sitter i kommunestyret i Drammen for Arbeiderpartiet.
Som barne- og familieminister leder Vågslid departementet som er overordnet myndighet på tros- og livssynsfeltet. Statsforvalteren har fått delegert myndighet til å føre tilsyn med tros- og livssynssamfunn og fatte vedtak etter trossamfunnsloven.
Det innebærer at Vågslid leder departementet som er overordnet myndighet på feltet der Statsforvalteren fører tilsyn med et trossamfunn som har hennes partikollega Arif Erkök som styreleder.
Vågslid har uttrykt tillit til at tilsynet blir grundig gjennomført. En kyniker ville kanskje påpekt at partifeller fra Arbeiderpartiet på begge sider av en etterforskning minner om forhold som ble avdekket i Epstein-filene.
Tilsyn uten innsyn
– Statsforvalter har anledning til uanmeldte besøk og grundige undersøkelser. Det har jeg tillit til at statsforvalteren gjør, forteller Vågslid til NRK.
Hittil fremstår Statsforvalterens tilsyn som alt annet enn grundig. Drammens Tidende publiserte en artikkel i februar der Aylin advarte mot den planlagte utvidelsen av overnattingsplasser på guttemoskeen i Drammen.
Avisen publiserte en oppfølgingsartikkel i mars, der vi kan lese at Statsforvalteren hadde startet undersøkelser «etter oppslagene i media». Undersøkelsen ble ikke igangsatt på Statsforvalterens eget initiativ. Det var leder for justiskomiteen på Stortinget, Jon Helgheim (Frp), som forlangte at «Statsforvalteren startet tilsyn mot menighetens etterskoletilbud».
«Da han krevde tilsyn i februar, svarte Statsforvalteren at de ikke har hjemmel etter opplæringsloven, men Helgheim mente at de kunne føre tilsyn etter loven om trossamfunn og viste til at Statsforvalteren tidligere har hatt undersøkelsessak mot Jehovas vitner,» skriver DT.
Ifølge DT var det først etter å ha blitt konfrontert av Helgheim at Statsforvalteren besluttet å starte en «dokumentbasert undersøkelsessak».
I en tredje artikkel fra DT kan vi lese at Statsforvalterens dokumentbaserte undersøkelse besto av et brev med 22 spørsmål til menigheten.
«Islamsk kultursenter fikk frist til 15. juni på å svare, men svarte ikke innen fristen. Da Statsforvalteren kontaktet dem, svarte de at de ikke hadde mottatt noe brev», opplyser DT.
Statsforvalterens respons var å sende dem et nytt brev med svarfrist 16. august. Menigheten ba om utsettelse og fikk en ny svarfrist til 30. august. I skrivende stund virker det som om tilsynet står på vent frem til menigheten tar seg bryet med å svare.
Konklusjon
I podkasten forteller Aylin at hun skulle giftes bort da hun var svært ung. Ved en tilfeldighet klarte hun å unngå den skjebnen.
– Så begynte jeg med hijab da jeg var 13 år gammel. Målet var jo egentlig at jeg skulle giftes bort da jeg var ganske ung, men jeg fikk ikke mensen før jeg ble 15 år. Og i islam så kan du egentlig ikke ha sex før du har fått mensen. Så takk og lov, det ble sent.
Jeg er ikke en nøytral tredjepart i denne saken. Jeg har en barndomsjournal på omtrent 42 sider som dokumenterer omfattende kontakt med både barnevernet og BUP. Rotårsaken til turbulensen jeg opplevde tidlig i livet, var at jeg ble født inn i en kristen kult.
Jeg har derfor stor sympati for andre som etter min vurdering har blitt rammet av religiøs ekstremisme, uavhengig av hvilken religion det gjelder. Min forutinntatthet gjør at jeg er tilbøyelig til å ta Aylin på ordet når hun forteller om mishandlingen hun har opplevd.
Likevel anerkjenner jeg at de sanksjonene jeg mener bør ilegges foreldrene hennes og menigheten deres, ikke kan iverksettes uten en grundig etterforskning fra relevante myndigheter.
Dessverre ble Aylin født inn i en sekt som stammer fra «mangfoldets» religion, med en styreleder som tilhører regjeringspartiet. Erfaring tilsier at det er en dårlig kombinasjon dersom man ønsker at saken sin skal bli tatt på alvor.