Hvorfor skal skoleelever bruke timevis på å pugge det periodiske systemet, matematiske formler og detaljer om verdensreligionene, når de knapt lærer hvordan deres egen hjerne fungerer?
iNyheter-redaktør Helge Lurås mener norsk skole prioriterer feil, og etterlyser en undervisning som tar utgangspunkt i barns naturlige nysgjerrighet og behov for å forstå seg selv og verden.
Pedagogikkforsker Stig Roar Wigestrand er langt på vei enig, men understreker at det også har verdi å lære ting man ikke nødvendigvis får direkte bruk for senere i livet.
– Hvorfor skal jeg lære om dette her?
Det er et spørsmål Helge Lurås forteller at han flere ganger har fått fra sine egne barn når han har hjulpet dem med skolearbeidet.
Og svaret hans har ikke alltid vært særlig tilfredsstillende.
– Jeg har ikke noe godt svar. Jeg har sagt mange ganger at jeg skjønner ikke hvorfor dere skal lære dette. For jeg kan ikke sitte og lyve til dem om det.
I en podkastsamtale med førsteamanuensis i pedagogikk Stig Roar Wigestrand ved Universitetet i Sørøst-Norge retter Lurås kritikk mot både innholdet i og organiseringen av norsk skole.
Han mener det er på tide å stille mer grunnleggende spørsmål om hva barn faktisk trenger å lære, og hvorfor undervisningen så ofte oppleves som kjedelig og lite relevant.
Måtte lære matematikken på nytt
Lurås trekker frem sine egne erfaringer med matematikk som et eksempel.
Han forteller at han var god i matematikk på skolen, og at faget også var en sentral del av utdannelsen hans som siviløkonom.
Men da han mange år senere skulle hjelpe datteren med matematikk i syvende og åttende klasse, oppdaget han at mye av kunnskapen var forsvunnet.
– Jeg måtte lære meg det på nytt. Hva var nå egentlig den regelen igjen? Hvordan var dette her igjen?
Han hadde ikke brukt mange av de matematiske metodene på flere tiår, og kunne derfor ikke uten videre hjelpe datteren med oppgavene.
For Lurås illustrerer dette et større problem: Skolen bruker mye tid på å lære elevene kunnskaper og ferdigheter som mange senere aldri får direkte bruk for.
Han erkjenner samtidig at selve læringsprosessen kan ha verdi, selv om den konkrete kunnskapen blir glemt.
– Jeg holder det åpent at det å gå gjennom den opplæringsprosessen utvikler hjernen på en måte som du har nytte av på et bredt spekter av felt. Men jeg er ikke så sikker på om det forsvarer pensum sik det er.
Han understreker at barn selvfølgelig må lære grunnleggende matematikk, og at elever med spesielle interesser og evner bør få mulighet til å fordype seg.
Selv opplevde han stor glede ved å løse matematiske problemer.
– Det var å løse oppgaver, det å mestre ting. Du fikk ting til. Det var kanskje det som gjorde at jeg likte matematikk.
Men for elever som sliter med faget og aldri opplever mestring, kan situasjonen være en helt annen.
– Hvem pokker trenger å vite om det periodiske systemet?
Lurås retter også kritikk mot naturfagsundervisningen.
– Hvem pokker trenger å vite om det periodiske systemet?
Spørsmålet er ment å utfordre hva skolen prioriterer å lære bort, og hvordan kunnskapen presenteres for elevene.
Han mener undervisningen i langt større grad burde ta utgangspunkt i spørsmål barn og ungdom selv er opptatt av.
I stedet for å begynne med lange oppramsinger av begreper og faguttrykk om nervesystemet og hormonsystemet, kunne lærerne starte med elevenes egne erfaringer.
– Når du er redd, hva skjer i kroppen da? Hvis du er forelsket, hva skjer i kroppen da? Hvis du er trøtt, hvorfor sover vi?
Deretter kan læreren forklare de biologiske mekanismene som ligger bak opplevelsene, og knytte dem til evolusjon, menneskets utvikling og hvordan hjernen fungerer.
Lurås mener det ville gjøre undervisningen langt mer interessant.
– Knytt det til ting elevene opplever som mennesker, og så kan du lære dem noe ut fra det. Da tror jeg de ville huske det. Det ville blitt interessant å sitte der.
Han mener mye av elevenes manglende konsentrasjon kan skyldes at undervisningen rett og slett oppleves som kjedelig.
Vil lære barna hvorfor religioner oppstod
Lurås trekker også frem religionsundervisningen som et eksempel på hvordan han mener skolen ofte begynner i feil ende.
I stedet for å presentere kristendom, islam og buddhisme som separate systemer med trosforestillinger, regler og ritualer, mener han at elevene burde lære mer om hvorfor religion oppstod i utgangspunktet.
– Lær dem heller om hvordan religiøse tanker oppstod. Hvordan myter oppstod. Hvordan ritualer oppstod, og hva hensikten med ritualer er i et evolusjonsperspektiv.
Han mener en slik tilnærming ville gi elevene en grunnleggende forståelse av religion som et menneskelig og historisk fenomen.
Når elevene først har forstått hvorfor mennesker utvikler religiøse forestillinger og ritualer, kan de lære om hvordan dette kommer til uttrykk i de forskjellige religionene.
– Så kan du komme med de ulike variantene som er moderne nå. Ellers gir det ingen mening og er kjedelig.
Den røde tråden i Lurås’ argumentasjon er at elevene først bør få en forståelse av de store sammenhengene, før de blir presentert for detaljene.
Pedagogikkforsker: – Du peker på noe veldig viktig
Wigestrand er langt på vei enig i kritikken.
– Jeg tror du peker på ting som er veldig sentrale og viktige, sier han.
Samtidig understreker han at det finnes lærere som allerede underviser i både naturfag, religion og andre fag på spennende og engasjerende måter.
Han mener også at Lurås undervurderer én viktig begrunnelse for å lære mange forskjellige fag.
Når hjernen tilegner seg ny kunnskap og arbeider med forskjellige typer problemer, utvikles forbindelser mellom nervecellene. Wigestrand peker på at dette kan styrke hjernens evne til å forstå, bearbeide informasjon og håndtere nye utfordringer.
Dermed kan kunnskaper man ikke får direkte bruk for, likevel ha verdi.
Lurås avviser ikke dette resonnementet.
– Da snakker vi om utfordringer for hjernen. Det kan vi være helt enige om.
Men han mener ikke at slike utfordringer nødvendigvis må være kjedelige eller organiseres på tradisjonelt vis.
– Dyr lærer gjennom lek. Hvorfor gjør ikke barna det?
Lurås peker på at lek er en grunnleggende del av hvordan unge dyr utvikler seg.
Dyr lærer gjennom å utforske omgivelsene, prøve og feile, konkurrere og samhandle med andre.
Hvorfor skal ikke skolen i langt større grad benytte de samme prinsippene?
Han mener det er et paradoks at barn, som fra naturens side er nysgjerrige og aktive, forventes å sitte stille store deler av dagen og tilegne seg kunnskap på måter de ofte opplever som lite motiverende.
– Jeg er helt enig i at du skal utfordre dem. Det er veldig viktig. Gi dem vanskelige ting. Men jeg er ganske overbevist om at det kan gjøres kombinert med at det er moro.
Wigestrand støtter argumentet og trekker frem hvordan fysisk aktivitet og lek kan bidra til barns utvikling.
Han reagerer blant annet på skoler som forbyr lekeslåssing, som han mener kan være en viktig læringsarena for mange gutter.
Gjennom slik lek kan barn erfare egne og andres fysiske grenser, utvikle selvkontroll og forstå konsekvensene av handlingene sine.
Wigestrand mener skolens ønske om ro og orden noen ganger kan komme i konflikt med barns naturlige behov for aktivitet og utforskning.
– Jeg tror vi i norsk skole kunne gjort mye med å utvikle andre måter å lære på.
Mener skolen må ta større hensyn til hjernens utvikling
For Wigestrand handler mye av problemene om at norsk skole i for liten grad tar hensyn til hvor forskjellig barn utvikler seg.
Han peker på at elever på samme alder kan ha svært ulike kognitive forutsetninger, og at det derfor er krevende å tilpasse undervisningen til alle.
– Du kan ha en niåringshjerne som er som en syvårings, og du kan ha en niåringshjerne som er som en elleveårings.
Likevel forventes det at én lærer skal klare å gi 25 elever med ulike ferdigheter og interesser utfordringer som er tilpasset den enkeltes nivå.
Wigestrand viser til prinsippet om tilpasset opplæring, hvor målet er å gi elevene oppgaver som er krevende nok til å stimulere læring, uten at de blir så vanskelige at eleven mister motivasjonen.
Han mener dette er en betydelig pedagogisk utfordring, særlig når skolene samtidig opplever press på ressurser og budsjetter.
Spørsmålet er ikke bare hva som står i læreplanene, men hvilke rammer lærerne har til å gjøre undervisningen levende og interessant.
Hva trenger barn egentlig å vite om seg selv?
Lurås mener skolen burde prioritere langt mer kunnskap om mennesket selv.
Et annet sted i samtalen trekker han frem hjernens dopamin- og belønningssystem som et eksempel på kunnskap han mener ville være nyttig for praktisk talt alle elever.
Hvorfor opplever vi glede ved å arbeide mot vanskelige mål? Hvorfor kan det føles tomt når vi endelig oppnår noe vi har strevd lenge for? Hvorfor er enkelte aktiviteter og rusmidler så vanedannende?
Lurås mener kunnskap om slike mekanismer kunne hjelpe barn og unge til å forstå sin egen motivasjon og sine egne handlinger.
– Det er en av de tingene jeg mener man burde lært barna, hvordan dopaminsystemet og belønningssystemet fungerer, og hva motivasjon gjør. Det å ha mål og oppgaver, og gleden ved faktisk å ha et mål som ikke er så lett å oppnå.
Han forteller at han selv først fikk en grundigere forståelse av slike mekanismer i voksen alder.
For ham illustrerer det et paradoks: Skolen forventer at elevene skal tilegne seg store mengder kunnskap om verden, men gir dem etter hans mening for liten innsikt i de psykologiske og biologiske mekanismene som former deres eget liv.
Vil ha en grunnleggende diskusjon om hva skolen skal være
Både Lurås og Wigestrand mener det er behov for å tenke nytt om undervisningen.
Men de legger noe forskjellig vekt på hva som bør endres.
Lurås stiller først og fremst spørsmål ved prioriteringene i pensum og hvordan kunnskapen formidles. Han ønsker en skole som i større grad tar utgangspunkt i elevenes nysgjerrighet, praktiske behov og interesse for å forstå verden.
Wigestrand er opptatt av at skolen må bygge på en bedre forståelse av barns hjerneutvikling og individuelle forskjeller, samtidig som han understreker verdien av å utfordre hjernen gjennom varierte og krevende fag.
Begge mener at lek, mestring og motivasjon burde spille en større rolle i undervisningen.
For Lurås er det avgjørende spørsmålet ikke bare om elevene lærer det som står i læreplanene, men om det de lærer, faktisk gir dem en bedre forståelse av seg selv og verden de skal leve i.
Og dersom barn stadig spør hvorfor de må lære noe, mener han at de voksne bør være i stand til å gi dem et bedre svar enn at det står i pensum.