Dette er en kommentar.

Kanskje det var da jeg dro som offiser til Bosnia i 1995 og ble der fra og til i årene som fulgte at jeg innså det.

Eller kanskje var det fra en muligens mer enn alminnelig interesse for menneskehetens historie, koplet med studier i antropologi og sosiologi.

Eller kanskje det like mye var fra simpelthen å vokse opp i et samfunn, blant jevnaldrende. Å vokse opp med muligheten for at en gjeng ville «ta» deg.

Innsikten har jeg i det minste hatt siden 1990-tallet: Mennesket er et flokkdyr, spesielt når det er truet. Og truet var våre forfedre nesten alltid. Gjennom seleksjon har vi dyrket frem mistenksomhet, evne til gruppesamhold i «inngruppen» og fiendskap mot «utgruppen».

Biologisk slektskap organisert i familier, klaner og stammer var lenge de primære inngruppene. I takt med teknologi og mulighet til å skape «innbilte» fellesskap har man fått inngrupper basert på enda større slektsskapsforestillinger som nasjoner. Men også inngrupper basert religiøse forestillinger, et fellesskap basert på at man tror på de samme «illusjonene» og dermed er fiender med folk som tror på noe annet.

Hele den vestlige masseinnvandringen, enten den var motivert av en tro på at vi trengte gjestearbeidere eller på altruisme og omsorg for de svake og undertrykte, har vært et enormt kontrahistorisk brøl mot vår natur.

Jeg vet dette irriterer de innvandringskritiske og reaksjonære kristne, men jeg gjentar at denne dreiningen i vestlig tenkning har dypt kristne røtter. Troen på Jesus skulle viske ut alle andre (nasjonale) forskjeller. Det var en grenseløs universalisme som var idealet.

Men det var en utopi.

Det er heller ingen hemmelighet at sosialismen og kommunismen har sine intellektuelle røtter i samme utopisme og «gode intensjoner».

Men de gode intensjonene har ikke klart å endre mennesket. På dette området er vår «natur» overdøvende. I et ellers harmonisk samfunn der voldsmonopolet ivaretas av statsmakten, kan det være en god tone selv fremmede mennesker imellom. Men det skal ikke store forstyrrelser til før vi igjen blir på vakt.

Og ingen samfunn med noe politi kan uansett helt beskytte seg mot følelsesløse psykopater som kan slå til når som helst.

Derfor er vi alltid på vakt mot farer.

Og de største truslene mot mennesker har ikke vært ville dyr. Det har i uminnelige tider vært andre mennesker.

Fremmedfrykten er bygget inn i genene våre, i psyken vår. Den har hjulpet våre forfedre til å overleve.

Jo mer fremmed noe er og ser ut, desto større grunn var det tidligere til å være på vakt. Vi er alle et resultat av innvandring.

Min farslinje (haplogruppe R1b) kom fra det som idag er Ukraina for ca. 3-4000 år siden. Om det var en fredelig marsj nordvestover, er det ingen garanti for. De som bodde i deres vei, kan ha opplevd det som en invasjon.

Første og andre verdenskrig var grusomme nedslaktinger mellom nasjoner. Fra asken av de krigene oppsto det politiske prosjektet som vi lider av konsekvensene den dag i dag.

Akademikere bidro ved å produsere teorier om at biologi og arv egentlig ikke var absolutte realiteter. Det var miljøet som formet mennesket. Og dermed kunne mennesket gjennom miljøet formes til det man ville.

Fremmedfrykten kom fra kulturen, innbilte man seg.

Med slike forutsetninger, er ikke masseinnvandring så skandaløst dum. For vi kan jo læres opp av den terapeutiske formynderstaten til å være tolerante. Det er ikke noe ved vår natur som hindrer det.

Vi kan læres opp i skolen og gjennom prestene våre til å like de fremmede.

Men om ikke dette var utopisk nok, så glemte man å indoktrinere de fremmede, innvandrerne om dette tolerante idealet.

Og man fikk især problemer med muslimene som kom til Europa.

For de var ikke preppet av kristendommen til å vende det annet kinn til. Tvert imot kom de med et kriger- og herskerideal nedfelt av sin egen profet.

Og ikke bare det. De kom også med et offernarrativ etter to hundre år med ydmykelser etter Det osmanske rikets kollaps.

Det er en trist erkjennelse at vårt eget Vesten kunne være så dum.

Kineserne og japanerne er ikke så dumme. De inviterer ikke inn fremmede til å bosette seg hos dem.

De er klokere enn oss.

Jeg liker ikke å hate folk. Jeg liker ikke at de mest instinktive og primitive reaksjonene overvelder meg og mitt samfunn, «mine folk». Men det er det som skjer nå, på grunn av masseinnvandringen.

Vi blir dårligere, sintere, mer hatefulle og mindre reflekterte versjoner av oss selv.

Vi gjør oss klar til kamp.

Jeg liker ikke det jeg ser.

Og tro ikke at de venstreorienterte av oss er noe bedre eller har klart å forvandle seg selv til tolerante mennesker uten inn- og utgruppe-tenkning. De er like hatefulle de.

Det er bare det at de har funnet seg fiender i sin egen etniske gruppe. De hater dem som ikke aksepterer den samme multikulturelle utopien som dem selv. De hater så mye at de vil kansellere folk. Fjerne sine meningsmotstandere fra eget åsyn.

Vi er en hatefull art. Dessverre. Men det er slik naturen er.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Innvandring, risiko, polarisering: Hva gjør det med oss?