Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
VELKOMMEN ETTER TIL ALLE DERE KVINNER. DET GÅR SEG NOK TIL SKAL DERE SE.
Det er nok mange, veldig mange, som har hatt gleden av å oppleve begeistring når ens barn tar sine første skritt på EGNE føtter. Det at barnet faktisk mestrer å gå selv oppleves nærmest som et mirakel.
Barnet har jo over lengre tid knapt hatt annet fokus enn å øve på, streve med, bruke mye av sine ressurser på nettopp dette med å reise seg og tilegne seg denne fantastiske mestring det er å forflytte sitt legeme. En fot foran, så den neste foten. Har du sett, et mirakel. Barnet kan jo gå!
Vel, euforien og begeistringen blir snart byttet ut med andre spennende utfordringer. At barnet kan gå blir fort gammelt nytt, det er ikke mer å snakke om, og man oppdager fort at både ens egen og andres begeistring avtar.
Man erkjenner ganske enkelt at det ikke er noe unikt med å kunne gå. De fleste mennesker lærer seg nemlig å forflytte seg selv, stående, på egne ben.
Ok, så du kan gå, det kan de fleste andre også. Det er ikke noe mer å snakke om. La oss heller se hva annet vi kan mestre. Hva med å bygge en bro, et hus, eller finne opp noe som kan gjøre hverdagens slit litt enklere?
Det er så mye en kan tenke på, så mye å oppdage. Hadde man bare ikke blitt avbrutt av disse selvfølgelighetene hele tiden. Man spiller gjerne med for husfredens skyld, av høflighet og dannelse. Man uttrykker gjerne, med påtatt entusiasme, ting som: «Ja, det er jo bare helt fantastisk, barnet kan gå. Tenk det da!»
Denne evigvarende samtalen om at barnet kan gå oppleves etter hvert som unødig støy, noe man bare ønsker å være ferdig med.
Nå som man kan gå, hva med at man sammen faktisk velger å bevege seg mot nye oppdagelser? Kom la oss ikke bli sittende fast her, la oss sammen erobre det ukjente, la oss gjøre nye mirakler til selvfølgeligheter, la oss utvikle oss.
Det er bare det at menn blir holdt tilbake i sin utvikling. Vi vil så gjerne være inkluderende, at alle skal være med inn i den mirakuløse uoppdagede fremtiden.
Menn ønsker jo så gjerne at kvinner skal være med. At kvinner ikke blir sittende fast i gamle selvfølgeligheter. Tålmodige ser vi menn at kvinner strever med, at dere øver på å reise dere, på å gå. Vi ser at kvinner bruker mesteparten av sin tid og energi på å tilegne seg forståelse og mestring av dette vanskelige med følelser og slikt.
Vi menn forstår at også kvinner ønsker å utvikle seg til fullverdige og kapable mennesker, der følelser utvikles til selvfølgeligheter det ikke er mer å snakke om.
Menn heier på kvinner, vi lytter oppmuntrende når dere nok en gang forsøker å reise dere for å kunne stå trygt i deres egne følelser, trygge i tvil og usikkerhet. Menn vet at det kommer til å gå bra, at dette bare er en fase dere må gjennomgå. Dere er i alle fall sjarmerende der dere prater og prater og prater om følelser, hvordan dere forsøker å forstå alt dette merkelige som foregår i deres egen kropp.
Så til slutt, ønsker vi menn bare å si at vi ønsker alle kvinner velkommen etter, det vil ordne seg for dere også. Evolusjonen går sin gang, så ikke fortvil. Om to-tre tusen år vil også kvinner nå målet som skapninger med fullt utviklet og verdig mestring av eget følelsesliv, med like verdig kommunikasjon. Deres evne til å uttrykke seg vil bli like enkel som menns, og med det vil dere ha fullført deres kommunikasjon.
I mellomtiden vil vi menn være her med dere, for dere, vi vil lytte til alle selvfølgelighetene som dere kvinner opplever som mirakler.