Dette er en kommentar.
I vestlige medier tegnes det ofte et dystert bilde av Donald Trumps USA – som en trussel mot demokrati, menneskerettigheter og internasjonalt samarbeid. Retorikken omtaler ham som autoritær og farlig, og hans økonomiske politikk som proteksjonistisk galskap. Men kanskje burde vi i Vesten i større grad spørre oss hva det vil innebære å leve i en verden der det ikke er USA, men Kommunistpartiet i Kina som setter dagsorden?
Jeg ble nylig minnet på dette da jeg hørte en podkast med historikeren Frank Dikötter, kjent for sine grundige arbeider om Kinas moderne historie. Han har bodd mange år i Hong Kong og jobber nå ved Hoover Institution i California. Dikötter argumenterer for at det kinesiske kommunistpartiet aldri sluttet å være kommunister – og at deres mål fremdeles er et partistyrt, kontrollert samfunn med global innflytelse.
Dette resonnerer med mine egne erfaringer. Etter at Kina satte Norge i den diplomatiske fryseboksen etter fredspristildelingen til Liu Xiaobo i 2010, fikk jeg et betalt oppdrag av Utenriksdepartementet for å analysere Kinas forhold til Vesten. I realiteten ønsket UD at jeg skulle møte kinesiske embetsfolk de selv ikke fikk kontakt med. Jeg hadde flere slike møter mellom 2012 og 2015. Det ga meg et unikt innblikk i hvordan det kinesiske regimet tenker – og hvordan de bruker sin økonomiske og diplomatiske tyngde til å presse mindre land.
Kina har et styresett der frykt spiller en avgjørende rolle – både internt i partiet og overfor befolkningen. Xi Jinping er i følge Dikötter drevet av frykt for kupp, interne rivaler og folkelig misnøye.
Ved partikongressen i oktober 2022 fikk han forgjengeren eskortert ut for åpent kamera. Må er Xi leder for i praksis livstid.
These are some Stalin vibes.
— Anonymous (@YourAnonCentral) October 22, 2022
79-year-old former Chinese leader Hu Jintao was forcibly removed off stage during the closing session of the #CCP congress, where he had been prominently seated next to President Xi Jinping.
Censored on weibo of course. #ccp_is_terrorist pic.twitter.com/cdaA7eI4YW
I dette bildet inngår et kontrollapparat som blir stadig mer sofistikert. Allerede i 2012 ble kritikere nektet visum. I dag er overvåkningen nesten total – ansiktsgjenkjenning, digitale spor, og sosial kredittskår inngår i hverdagslig sosial styring. De som i dag reagerer på at Trump-administrasjonen har nektet visum til enkelte aktivister, bør se til Kina for å forstå hva virkelig systematisk kontroll innebærer.
Kinas økonomiske strategi er ikke adskilt fra deres geopolitiske og militære ambisjoner – snarere tvert imot. Det er to sider av samme sak. Inntoget i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001 ble solgt som en vei inn i det liberale verdenssamfunnet. I realiteten brukte Kina medlemskapet til å bygge opp sin industrielle base bak egne tollmurer, samtidig som de hadde fri tilgang til vestlige markeder. Regelverket ble tøyd, teknologioverføringer ble tvunget gjennom, og intellektuell eiendom ble rutinemessig kopiert og utnyttet.
Dette er ikke bare en økonomisk utfordring. Overproduksjon hjemme gir Kina kapasitet til å oversvømme globale markeder – men også grunnlag for militær produksjon og strategisk utholdenhet i tilfelle konflikt. Et eksempel er de sjeldne jordmetallene Kina har blitt dominerende leverandør av. Det skyldes ikke naturressurser alene – slike finnes også i USA, Australia og Afrika – men at Kina har vært villig til å utvinne dem billig og med lavere miljøstandarder. Når Kina nå trapper ned eksporten av enkelte metaller til USA, er det en bevisst maktbruk.
Avhengigheten av kinesiske forsyningskjeder – enten det gjelder medisiner, elektronikk eller råvarer – er ikke lett å bryte. Ifølge flere industrikilder tar det ofte 20–30 år å utvikle nye gruver og etablere forsyningslinjer i Vesten. I mellomtiden står vi sårbare, og Kina vet det.
Mange i Vesten håper fortsatt at Kina vil «mykne opp» i takt med økonomisk vekst. Men det finnes få holdepunkter for denne forestillingen. Dikötter er ikke alene om å advare: Flere kinesiske avhoppere, som Cai Xia (tidligere partiskoleprofessor i Beijing) og regimekritiske akademikere som Minxin Pei, peker på at Kina under Xi Jinping går i motsatt retning – mot mer sentralisering, ideologisk ortodoksi og internasjonal selvsikkerhet.
Ambisjonen om å erobre Taiwan er ikke en vag fremtidsvisjon – det er et klart uttalt mål for det kinesiske kommunistpartiet. Og som Dikötter advarer: Om Kina lykkes med Taiwan, er det ingen grunn til å tro at de vil nøye seg med det. Amerikanske baser på Okinawa og Guam vil fremstå som neste trussel. Ideen om at man kan «gi» Taiwan til Kina for å berolige dem, mangler historisk støtte – ettergivenhet har aldri dempet autoritære ambisjoner.
Hva betyr dette for små land som Norge? Vi fikk en forsmak da Kina frøs det diplomatiske forholdet til oss i 2010. Ingen vestlige land kom oss til unnsetning – for ingen ønsket å risikere sin egen handelsavtale med Kina. Først etter at statsminister Erna Solberg offentlig lovet ikke å fornærme Kina, ble forbindelsene gjenopprettet. Det var ikke en seier for diplomati – det var en lærepenge i maktpolitikk.
Om Kina skulle få global dominans, vil denne typen press bli normalen. Akademikere, næringslivsledere og mediefolk i Vesten vil lære seg å tie om Tibet, Hongkong eller Taiwan – ikke fordi de tror på kinesisk politikk, men fordi økonomisk overlevelse vil kreve det. Tendenser til dette ser vi allerede: vestlige firmaer ber ansatte unngå politiske ytringer, og flere universiteter unngår Kina-kritiske prosjekter for å sikre forskningssamarbeid.
Selvsagt har også USA sine feil og mørke kapitler – fra NSA-overvåkning til militære intervensjoner og økonomiske sanksjoner. Men forskjellen er fundamentalt viktig: USA har institusjoner og sivilsamfunn som gir rom for debatt, kritikk og korreksjon. Det finnes frie medier, uavhengige domstoler, og valg der makten kan skiftes ut. Kina har ingen slike mekanismer – bare ett parti, én leder, og stadig tettere kontroll.
Det betyr ikke at vi ukritisk skal heie på alt USA gjør. Men i valget mellom to stormakter er det ikke vanskelig å se hvilken fremtid som gir mest rom for ytringsfrihet, personlig integritet og nasjonal selvstendighet.
Frihet er ikke gratis. Men prisen for underkastelse er høyere.