Etter 13 dager med sammenhengende amerikanske angrep mot Iran ga president Donald Trump fredag ordre om at det ikke skulle gjennomføres nye angrep. Bak beslutningen ligger angivelig både et ønske om å gi diplomatiet en ny sjanse og bekymring for at en større offensiv kan tømme USAs allerede reduserte lagre av avskjæringsmissiler i Midtøsten.
Fredag motok Trump, som han har gjort hver ettermiddag de siste to ukene, en ny angrepsplan fra det amerikanske militæret.
Denne gangen ga han imidlertid ikke grønt lys.
I stedet instruerer presidenten militæret om ikke å gjennomføre nye angrep mot Iran, ifølge Axios.
Beslutningen brøt med en periode på 13 dager med daglige amerikanske angrep. Det ser ut fra nyhetsmeldinger søndag morgen som om beslutningen om pause fortsatt gjelder.
Advarer mot å tømme luftvernet
Ifølge The New York Times er bekymring for USAs lagre av luftvernmissiler en sentral årsak til at Trump foreløpig avstår fra en større militær eskalering.
General Dan Caine, som leder USAs forsvarssjefskomité, skal privat ha advart om at en ny storoffensiv mot Iran er militært gjennomførbar, men at den kan føre til en farlig reduksjon i antallet Patriot-raketter og andre luftvernvåpen som er tilgjengelige for amerikanske styrker i Midtøsten.
Tre amerikanske soldater i Jordan ble drept fredag forrige uke etter at et iransk ballistisk missil kom gjennom det amerikanske luftvernet under et større missil- og droneangrep.
Lagrene av luftvernmissiler skal allerede være betydelig redusert etter nesten fem måneder med krig.
Frykter en større regional krig
Bekymringen handler ikke bare om våpenlagrene.
Trump og hans nærmeste rådgivere skal også frykte at en større amerikansk offensiv kan føre til en regional krig som blir vanskelig å kontrollere, skriver NYT.
Amerikanske baser, Israel og flere av gulfstatene er innen rekkevidde for iranske missiler og droner. Flere av USAs arabiske allierte skal være urolige for å bli trukket direkte inn i konflikten dersom Washington går til en langt større militær offensiv.
Administrasjonen frykter også at en eskalering kan føre til enda høyere olje- og bensinpriser, svekket verdensøkonomi og nye flyktningstrømmer.
Samtidig blusser kampene opp mellom saudiarabisk-støttede styrker og Iran-allierte houthier i Jemen, noe som øker faren for at krigen sprer seg til flere land.
Angrepene har ikke tvunget Iran til å gi etter
En annen grunn til at Trump holder igjen, er at de amerikanske angrepene ikke ser ut til å ha oppnådd det Washington ønsker.
Til tross for omfattende angrep gjennom nesten to uker er Iran ikke blitt militært avskrekket, og landets ledelse er heller ikke blitt presset tilbake til forhandlingsbordet.
En høytstående amerikansk tjenestemann sier til The New York Times at angrepene tvert imot kan ha motsatt virkning.
Ifølge tjenestemannen bidrar angrepene til å holde det iranske samfunnet samlet og gjør det mulig for landets ledere å rette befolkningens oppmerksomhet mot en ytre fiende.
Få, om noen, i Trumps nærmeste krets skal ha ment at en kraftig opptrapping er en klok strategi, skriver avisen.
Det nåværende nivået på de amerikanske angrepene kan samtidig ha nådd grensen for hvor mye de kan oppnå uten at USA går tilbake til fullskala militære operasjoner.
Nye samtaler om Hormuzstredet
Trumps beslutning kommer bare timer etter at en delegasjon fra Oman ankommer Teheran for å diskutere en mulig avtale om gjenåpning av Hormuzstredet.
Oman har lenge fungert som mellomledd mellom USA og Iran.
To regionale kilder med kjennskap til forhandlingene sier til Axios at det er gjort fremskritt, og at Oman og Iran kan komme frem til en avtale i løpet av helgen.
Lurås advarer om Hormuz: – Vi teller ned mot en alvorlig krise i verdensøkonomien
Situasjonen rundt Iran og Hormuzstredet får langt mindre oppmerksomhet enn alvoret tilsier, mener Helge Lurås. Han advarer om at press mot alternative oljeruter, redusert raffinerikapasitet og en fastlåst konflikt kan utløse en ny økonomisk krise.
– Vi teller ned mot en temmelig kritisk situasjon for verdensøkonomien, sier Lurås i den første episoden av Lurås & Ness.
– Det som skjer rundt Iran og Hormuzstredet får bemerkelsesverdig lite oppmerksomhet i norske medier, i forhold til hvor viktig det er, hvor fastlåst situasjonen er og hvilke konsekvenser den kan få, sier han.
Hormuz er Irans viktigste kort
Lurås mener kontrollen over Hormuzstredet er det sterkeste pressmiddelet Iran har.
Lurås viser til intensjonsavtalen som tidligere ble inngått for å åpne stredet. Slik han tolker den, innebar avtalen i praksis en anerkjennelse av at Iran skulle få en sentral rolle i administreringen av skipsfarten. Den var langt på vei en kapitulasjon for USA.
Han mener USA kort tid etter avtalen forsøkte å omgå den ved å oppfordre skip til å benytte en sørlig korridor langs Oman.
Fra iransk side ble dette oppfattet som et forsøk på å frata landet den reelle kontrollen over trafikken. Iran svarte ved å angripe eller true skip som benyttet denne ruten.
– Dermed er vi i gang igjen. Blokaden er på plass, og Hormuz er stengt, sier Lurås.
Også omveiene er truet
Problemet begrenser seg ikke til selve Hormuzstredet.
Saudi-Arabia har mulighet til å transportere olje gjennom rørledninger til havnebyen Yanbu ved Rødehavet. Denne eksportveien kan i utgangspunktet omgå Hormuz.
Men skipene må deretter passere gjennom Bab al-Mandab-stredet mellom Jemen og Afrikas horn.
Lurås viser til at houthiene har truet eller stanset saudiarabiske tankskip i dette området. Dermed blir også denne ruten mer usikker.
Samtidig setter størrelsen på tankskipene og kapasiteten gjennom Suezkanalen begrensninger på hvor mye olje som raskt kan omdirigeres.
Mangler også raffinerte produkter
Lurås understreker at faren ikke bare gjelder tilgangen på råolje.
Vel så alvorlig kan mangelen på ferdig raffinerte produkter bli. Landene i Persiabukta eksporterer store mengder bensin, diesel, flydrivstoff og andre produkter som allerede er behandlet i raffinerier.
Denne eksporten kan ikke uten videre erstattes ved å pumpe råolje gjennom alternative rørledninger.
Situasjonen forverres av Ukrainas angrep på russiske raffinerier. Lurås viser til meldinger om at Russland, som tidligere var en betydelig eksportør av raffinerte oljeprodukter, nå har måttet importere slike produkter fra India.
– En ting er råoljemarkedet. Markedet for raffinerte produkter kan være enda mer kritisk, sier han.
Også produksjon og transport av kunstgjødsel kan bli rammet. Høyere energi- og gjødselpriser vil igjen kunne drive opp matprisene og forsterke inflasjonen i en rekke land.
Trump vil ikke gi Iran seieren
Ness viser til amerikanske medieoppslag som beskriver en frustrert president. Trump skal oppfatte iranerne som vanskelige å forhandle med, men samtidig være uvillig til å trekke seg og overlate kontrollen over Hormuz til Iran.
– Han virker mer innstilt på å bombe enn på bare å reise seg fra bordet og gi Iran Hormuz, sier Ness.
Lurås mener dette illustrerer kjernen i problemet.
Dersom USA trekker seg tilbake, vil det lett bli framstilt som et amerikansk nederlag. Kostnaden ved å inngå et kompromiss kan derfor bli større for Trump innenrikspolitisk enn kostnaden ved å fortsette angrepene.
Det samme gjelder Iran. Etter å ha tålt amerikanske angrep og brukt Hormuz som sitt viktigste pressmiddel, vil det være vanskelig for regimet å gi etter uten tydelige motytelser.
Begge sider kan dermed bli fristet til å tro at motparten vil gi seg dersom presset bare økes litt til.
– Den klassiske eskaleringsfellen
Lurås ser ingen åpenbar løsning som kan føre til en rask gjenåpning av stredet.
– Jeg ser ikke hvordan kortene skal legges for at Hormuz skal bli åpnet igjen nå, sier han.
Selv når utsiktene til militær seier er små og kostnadene øker, er det politisk vanskelig å erkjenne at strategien har mislyktes.
– Det er utrolig vanskelig å ta beslutningen om at man heller får gå til forhandlingsbordet. Derfor håper begge parter at litt mer av det samme skal få motparten til å innse realitetene og gi seg, sier Lurås.
Men når begge sider tenker på samme måte, blir resultatet økt vold og stadig færre muligheter til å trekke seg tilbake uten å tape ansikt.
– Motparten gir seg ikke. Dermed er man inne i den klassiske eskaleringsfellen, sier Lurås.