Dette er en kommentar.
Hvem har ansvaret for at lille Marius ble det angivelige monsteret Marius Borg Høiby?
Jeg leser tiltalen mot Marius Borg Høiby slik den blir referert av TV 2. Hvis man ønsker å tegne et bilde av ham som en drittsekk av en psykopat, så gjør TV2 det enkelt: en fullbyrdet sovevoldtekt, tre fingervoldtekter av sovende eller berusede kvinner, den siste av dem etter at han allerede hadde vært pågrepet og arrestert to ganger allerede, mishandling av og trusler mot hans daværende kjæreste, influenceren Nora Haukland, for øvrig en grov kroppskrenkelse, en alminnelig kroppskrenkelse, to skadeverk, tre seksuelt krenkende handlinger …
Mye av dette i kokainrus og annen rus. I juni i fjor slo han kjæresten i ansiktet, spyttet på henne, og skrek at hun var en «jævla hore».
For å nevne noe.
Høiby er «uskyldig inntil det motsatte er bevist», men kontrasten til hvordan han kom inn i norsk offentlighet er enorm.
Den gang hadde han den uskyldige skjønnheten som kun barn har, men selv til et barn å være var han ualminnelig vakker.
Lille Marius legemliggjorde at også et «kjærlighetsbarn» er et vakkert barn. Han bar bud om et nytt og rausere Norge, hvor ikke skam, men kjærlighet rådde, og hvor betegnelser som uekte, bastard eller frillebarn heldigvis ikke lenger ble brukt.
Johs. Andenæs lot følgende strofer stå først i sin bok Alminnelig strafferett: «Engang var du et barn. Du smilte mot lampen, når den ble tent, grep etter lyset med ørsmå, ivrige never.» (Ved en forbryters grav, Arnulf Øverland).
Engang var Marius et barn.
Nå skal han dømmes som den mannen på 28 som han er blitt. Det juridiske ansvaret vil bli plassert, det er kun én mulig skyldig: Marius Borg Høiby.
Fru Justitia er altså nærsynt, men kan andre enn Marius Borg Høiby selv, ha et moralsk ansvar for at det har gått så galt?
Det naturlige spørsmålet å stille er om hans foreldre, mor Mette-Marit, far Morten Borg, eller hans stefar, kronprins Haakon Magnus, kan klandres.
Hans far har et rulleblad, silkeramp fra voldelig vestkant. Kanskje holder han seg utenfor offentligheten i anstendighetens navn, kanskje fordi han skammer seg. Mette-Marit hadde nettopp forlatt hans omgangskrets da hun møtte kronprisen. Et eventyr om Askepott, bare at AskePot i denne versjonen var glad i amfetamin, vanket i et kriminelt miljø, og fikk et barn alene.
Redningen fra den traurige tilværelsen som alenemor kom i form av en kronprins som etter alt å dømme har vært en kjærlig stefar. Umiddelbart synes det vanskelig å laste ham for noe.
Det begynte som en historie om kjærlighet. De ble forført, og vi.
Men kan det hevdes at kronprinsparet har fasilitert Marius Borg Høiby sin destruktive livsstil? De lot ham bo i annekset. De ga ham 20 000 kroner i måneden og diplomatpass. Burde de heller ha kastet ham ut, og latt ham svømme eller synke? Å elske et barn, er også å stille krav
Ville han ha skjerpet seg?
Kjærlighet kan støtte opp under en dysfunksjonell livsstil, men det kan også være det som hindrer alt i å bli enda verre.
Det er ikke vanskelig å forestille seg Marius Borg Høiby med en nål i armen i Brugata sammen med en litt sliten influencer, slik hans morfar satt på torget i Kristiansand og drakk opp pengene han fikk fra Se og Hør med sin stripperkjæreste.
At hans mor og stefar valgte som de gjorde, er forståelig. De har befunnet seg i et helvete. Alle som har hatt nær familie med selvdestruktiv livsstil forstår knipen. Kronprinsparet har i tillegg måttet leve med frykten for medieomtale, skandalen.
Vi andre frykter for fasaden, deres livsoppgave er å være fasade, og hvis det er vanskelig å klandre kronprinsparet, synes det umulig å klandre resten av kongefamilien.
Men er jeg nå for snill mot kongefamilie, for er den ikke en smule … dekadent?
Da mener jeg dekadent i ordets egentlige forstand, overdådig, men preget av moralsk forfall.
Umiddelbart passer ikke beskrivelsen på Haakon Magnus. Han fremstår som en mann som er for ivrig etter å gjøre det rette til å være dekadent. Hvis han ikke var kronprins, er det lett å forestille seg ham rådgiver i for eksempel Miljødirektoratet. Kanskje ikke direktoratets skarpeste kniv, men matpakken er sunn, sykkelhjelmen er på plass, og kjøttdeigen til fredagstacoen er byttet ut med et vegetarisk alternativ.
Kanskje dette er naivt. Er jeg fanget av Haakon Magnus sin gestaltning av seg selv som velmenende politisk korrekt godfjott; kronprinsen var woke lenge før woke.
Kan det være at Haakon Magnus også har gitt litt faen? Synes han at det er litt kult at bonussønnen «sjekker opp» en dame når de er på guttetur i Lofoten? Er han dum, lukker han øynene, eller synes han det er litt kult å ha ei hanbikkje som bonussønn? Boys will be boys, u know, og så gir han stesønnen 20 000 i måneden, og ber ham skjerpe seg. Hvis han ikke skjerper seg, er det uansett ikke hans sønn.
Toleranse kan være et fint ord for likegyldighet.
Kanskje var det kjærlighet som fikk Mette-Marit til å velge Haakon Magnus, eller kanskje var hun gold digger nok til å gripe sjansen da en forelsket Haakon Magnus dukket opp? Noen alenemødre vinner i Lotto, andre gifter seg med en kronprins.
Da Melania Trump ble spurt om hun ville ha valgt Donald Trump hvis han ikke var så rik, svarte hun med et spørsmål: Ville Donald ha valgt meg, hvis ikke jeg var vakker? Både Sonja og Mette-Marit kunne svart noe lignende på spørsmål om de ville ha valgt Harald og Haakon hvis de ikke var kronprinser.
Av og til utgir det seg for kjærlighet, men er en transaksjon. Pretty Woman var en god film, men i Norge erfarer vi kanskje hvordan den ville utspilt seg i virkeligheten hvis Vivian (Julia Roberts) allerede hadde hatt et barn?
Kanskje Haakon Magnus er en dekadent mann, om enn med sykkelhjelm, eller et såpestykke i møte med en mye mer erfaren kvinne?
Eller kanskje han bare gir faen, for livet blir jo cirka bare en milliard ganger kulere når man bare gir faen, som Nora Haukland og Sophie Elise uttrykte det da de lot seg avbilde med en av Lille Marius sine kokainposer.
Märtha Louise er kanskje et enda tydeligere eksempel på at vi har fått et dekadent kongehus. Prinsessen og hennes bifile sjamanektemann, en øgle fra en annen galakse, ifølge ham selv, tjener til et liv på førsteklasse gjennom ublygt sjarlataneri, en og annen blow job til klienter, samtidig som de skamløst produktplasserer i sitt eget bryllup.
De simpelthen elsker privatlivets fred, et instagrambilde om gangen. De avskyr pressen, men selger bryllupsrettighetene til Netflix.
Hvis jeg ble skilt, og en bifil skrekkøgle inntok rollen som stefar for mine tre døtre, kunne jeg fort skutt meg.
Men jeg er en enkel sjel. Kanskje var Ari Behn like begeistret for Durek som bonuspappa for døtrene sine som han sa, eller kanskje lot han som, fordi det er hva dekadansen tilsier: Tillat alt, moraliserer aldri, men vær gjerne en snobb.
Fanger ikke det vår kongefamilie helt presist, slik de redder kloden en luksusreise om gangen?
I denne dekadente familien har altså Marius Borg Høiby vokst opp.
Hvis Sydney Sweneys gener kan sies å være gode, så er kanskje Marius Borg Høibys helt elendige? Født sånn: En rusa mor, en voldelig og rusbrukende far, og morfar, og voldelig onkel, og miljø, blitt sånn: en stefar som synes dette er litt kult, og en bonusonkel som skyter seg, og pappas venner som heier, så har han hatt … en snøballs sjanse i helvete til å bli … normal.
Normal ble ikke Lille Marius. Han ble kanskje en kvinnemishandler som var smart nok til fotografere sine egne overgrep, men for dum til å slette bevisene. Tok han bilder han aldri viste til noen? Viste han dem til bonuspappa?
Gud vet, og Haakon Magnus, begge vil holde kjeft.
Men hvor lenge vil Lille Marius holde kjeft? Hva vil han fortelle Se og Hør den dagen lommepengene fra stefar tørker inn, og han må tjene til livets opphold slik hans stetante gjøre?
Hvilken kapital kan Lille Marius pushe? Dette er et eventyr som aldri kommer til snipp, snapp, snute.
Märtha Louise og Marius Borg Høiby var begge eldst, men kom bak i køen, eller helt utenfor køen. Et mønster tegner seg: Belastningen ved å være først, men å bli henvist til skyggenes dal.
Det samme mønsteret finner vi i Storbritannia. Prins Andrew, kong Charles’ lillebror, som forgrep seg på en 17-åring formidlet av Jeffrey Epstein. Hun tok til slutt sitt eget liv. Eller Prins Harry, lillebroren til kronprins William, som har reist i eksil, og finansierer sitt luksusliv blant annet ved å fortelle om hvor grusomt det var å bli født som reserve i biografien med Spare, «til overs» på norsk.
Det bør sies: Kongefamilier er gjerne stappfulle av gærninger. Märtha-Louse er for eksempel ikke den første trollkvinnen i de norske kongefamiliene. Den æren tilfaller Gunnhild Gormsdatter, kona til Eirik Blodøks. Hun var vakker, men trent i samisk trolldomskunst, og egget både mann og sønner til strid og drap. Ektemannen vant tilnavnet ved å drepe fem av sine brødre.
Går vi nærmere i tid, er tilfellene enda mer kuriøse. Kong Christian VII av Danmark (1749–1808) var en sprutegal, kompulsiv onanist, som fant fred hos den prostituerte «Støvlett-Cathrine». Dronning Caroline Mathilde fant trøst hos kongens livlege Struensee, som i realiteten ble den reelle makthaveren i riket, de interesserte anbefales å lese Per Olov Enquist glitrende roman Livlegens besøk om affæren. Til Christian VIIs forsvar bør det nevnes at hans far Frederik V var enda mer glad i alkohol og sex enn sønnen ble, dog ikke sinnssyk. Han avlet fem barn med sin favorittfrille Madam Hansen. Begge er fjerne slektninger til dagens norske kongefamilie.
Spoler vi frem i tid, finner vi kong Gustav V av Sverige (1858–1950). En god, gammeldags skaphomse, noe som var forståelig siden homofili var straffbart i Sverige på 1930-tallet. Hans elsker, Kurt Haijby, forsøkte senere å utpresse kongefamilien. Gustav V var for øvrig onkel til kong Olavs kone, kronprinsesse Märtha, og farfar til dagens svenske «kung».
Takk og pris for svenskekungen.
«Kung» Carl XVI Gustaf er rosinen i pølsa for enhver nordmann som ønsker å dukke en svenske. Kungen utviste nemlig lenge en «umettelig appetitt på sexfester og strippeklubber» ifølge engelske tabloider, og elskerinnene hans teller blant annet Camilla Henemark, tidligere frontfigur i popgruppen Army of Lovers. Det er ikke bare plastisk kirurgi som har gjort dronning Silvia stiv i maska.
Med mindre det viser seg at Kong Harald hadde «Barbie-girl» Lene Nystrøm som elskerinne på nittitallet, så har vi altså fortsatt et mer renslig kongehus enn svenskene.
Bonussporet her for en nordmann er selvfølgelig at det var en norsk alminnelig kvinne som ødela for den kjærligheten for hans yngste datter med et raskt knull med hennes daværende forlovede etter after ski.
Heller ti minutter med en norsk trønderjente, enn helt et liv med en svensk prinsesse, så mye for svenske potensielle svigersønner.
Historisk sett er altså det å ha en sexforbryter-stesønn med et rusproblem boende i annekset, på langt nær det groveste som har skjedd i de fleste kongehus.
Hvis kong Harald kjenner til slektshistorien, tenker han kjapt at det er intet nytt under solen.
Men før vi trekker et lettelsens sukk, tenk over følgende: Engang var altså kongemakten noe minst ens stamfar hadde vunnet i strid, slik Harald Hårfagre vant makten i Norge, og sønnen Eirik Blodøks tapte den i slaget ved Fitjar.
Kongen var alfaenes alfa, eller i det minst en sønn eller datter til en slik supermann.
Men verden gikk trett av alfaenes kamp om å bli konger. Stabilitet skapte riker, skapte fremskritt. I Vesten, især Storbritannia, ble kongen eller dronningen etterhvert symbolske skikkelser.
En som skrev klokt om dette var briten William Bagehot, bl.a. redaktør for The Economist, Allerede på 1800-tallet beskrev han de funksjonene et monarki spiller i et moderne samfunn. Bagehot skilte mellom «efficient parts», de som styrer: regjeringen, parlamentet, og «dignified parts», de verdige, de som symboliserer, opphøyer og skaper lojalitet, altså monarkiet.
Ikke minst beskrev han hvordan monarkiet smurte samfunnsmaskineriet. Dets brylluper og barnefødsler vant menneskenes hjerter til det politiske systemet, uansett hvor irrelevante disse historiene kunne synes å være. Bagehots mest kjente setning om monarkiet er denne: «Its mystery is its life. We must not let in daylight upon magic.»
Eller sagt på norsk: Mysteriet gir monarkiet liv. Dagslys ødelegger mysteriet.
Heri ligger det første problemet. I vår tid faller det mer og mer lys inn over monarkiet. Delvis kan dette forklares av vår, massenes, nærmest uendelige appetitt på historiene bak fasadene til de mest opphøyde av oss. Delvis forklares det også av hvordan medlemmer av kongefamilien selv velger å trekke sløret til side og slippe dagslyset inn når det tjener dem.
Og dette første problemet, gjør det andre problemet svært tydelig: Kongefamilien er helt vanlig. Haakon Magnus er ingen superalfa. Han er kanskje tipptipptipptipptipp-oldebarnet til en, men det er vi alle. I Miljødirektoratet ville han vært en helt middels rådgiver, tror jeg.
Både Marius Borg Høiby og Märtha-Louise har igjen én fellesnevner: De er ytterst alminnelige mennesker – alminnelig intelligens, alminnelig utseende (som voksne) – men begge ble plassert inn i uvanlige roller tett på tronen, men med et småsøsken som skulle bestige den.
I en alder av 28 er taper den betegnelsen som presist fanger Marius Borg Høiby. Han snylter på mor og stefar, han har ingen jobb, ingen utdannelse, og hans såkalte venner lekker til mediene. Sant nok har han en imponerende rekke vakre eks-kjærester, men det er all grunn til å tro at disse har falt minst like mye for hans rolle som for ham selv.
Kanskje kan hans kvinneforakt forklares med dette? En del av ham tror de er horer, og behandler dem slik voldelige horekunder gjør?
Hans kapital på kjønnsmarkedet har vært rollen i kongefamilien. Innenfor, men utenfor. Høyt oppe, men langt nede. Marius Borg Høiby var tiltrekkende inntil de lærte ham å kjenne, eller rettere sagt. Rollen hans var tiltrekkende.
I likhet med Høiby er den presise beskrivelsen av Märtha Louise at hun er en taper. Enhver kvakksalver fortjener den betegnelsen, men det som gjør Märtha Louises kvakksalveri så ualminnelig uappetittlig selv til kvakksalveri å være, er at den kapitalen hun selger er kongehusets omdømme. Bit for bit bryter hun ned den kapitalen far, bestefar og oldefar skapte, og selger den som slangeolje. Også hennes eneste kapital er rollen. Hun er kongens datter, ergo en prinsesse, og hvis vi ikke vil gi henne apanasje, må hun tjene den selv.
Alminnelige mennesker blir kjedelige i dagslys. Tapere blir grelle.
Hvorfor ble Märtha-Louise og Marius Borg Høiby to tapere?
Dette er mitt svar: Monarkiet skaper tapere. Monarkiet er en institusjon, en maskin, og denne maskinen tar alminnelige mennesker og kaster dem inn i bur så gyldne, så fylt med gods og gull, at kronarvingene omfavner sin skjebne. Haakon Magnus smiler til oss fra gullburet, men fanget i sprinklene til buret sitter mennesker som Marius Borg Høiby og Märtha Louise. Litt i bur, litt utenfor. Litt luksus, litt alminnelig. De kommer aldri inn i buret helt, og de slipper aldri fri. De kvernes i stykker mot sprinklene i en evig kamp. De lokker til seg noen, men ingen de får, slipper helt inn.
De er dømt til å tape.
Hvilken sjanse har Marius Borg Høiby egentlig hatt? Hvilken mulighet har han egentlig til å endre sitt liv, gitt hvor flombelyst ethvert fremtidig valg han tar vil være?
Marius Borg Høiby er kanskje en drittsekk, men det kan være synd på en drittsekk,
Jada, Märtha-Louise kunne kanskje blitt fysioterapeut på Skjetten, og Marius Borg Høiby kunne blitt bilmekaniker i Ørsta. Kanskje, Det er hederlige, nyttige og ærlige yrker, men kunne de egentlig blitt det? Hadde de klart det? Hvis du har vokst opp i et gullbur, utholder du da smørehallen i Ørsta?
Før man ønsker å felle en moralsk dom over andre mennesker, bør man stille seg minst følgende spørsmål: Ville jeg valgt bedre enn dem med deres sko på?
Jeg er usikker.
Kanskje ville det uansett gått galt for Lille Marius, men kanskje har monarkiet som institusjon – ikke stefar, mor eller far – en betydelig del av ansvaret for at det gikk så galt.
Slik det heller ikke har gått veldig bra med Märtha Louise, eller Harry, eller hans onkel Andrew. For ikke å nevne Ari Behn.
Eller de kvinnene som kommer i berøring med gullburet. Tenk på Diana, hvis du ikke har tenkt på henne allerede.
Og hvis monarkiet som institusjon har mye av ansvaret, hvem har da egentlig ansvaret?
Da har du og jeg en del av ansvaret, og våre politikere enda mer.
Hva er vi da ansvarlige for? Vi er medansvarlige i at monarkiet knuser mennesker. Vi ser det, men vi sier det ikke, eller showet er for bra til at vi bryr oss.
En 17 år gammel jente, Marius Borg Høibys ofre, ham selv, en jente i Lofoten, en influencer her, en influencer der, kanskje Ari Behn, hans barn som må leve med en far som tok sitt eget liv … De er alle i en forstand ofre for monarkiet. De er eggene vi knuser for å kunne nyte vår rojale underholdningsomelett.
Vi vil alle bli underholdt når rettssaken mot Marius Borg Høiby snart begynner, selv om de fleste av oss vil forsøke å skjule vår tilskuerplass på sirkuset med fraser om at vi må huske på at «det er ekte mennesker det gjelder».
Det vet vi jo. Det er nettopp det som gjør det så spennende.
Monarkiet løfter noen, og knekker andre. Det er Norges mest populære show.
Det spørsmålet vi alle bør stille er dette: Hvis monarkiet ødelegger mennesker, hvem er nestemann ut? Prins Magnus? Hans kjæreste? Märtha-Louises døtre? Eller hva med tronarvingen som allerede har fått kallenevnet Snøhvit?
Eller for å si det enda tydeligere: Skal vi finne frem popcornet, eller skal vi si at dette showet er på overtid nå?
Jeg velger det siste. Kong Harald bør bli vår siste konge. Nok er nok.
Inntil da nyter jeg popcornet, og skal jeg klandre noen, ser jeg i speilet.