Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Ingen polisk interesserte kan ha unngått å registrere de voldsomme kontroversene i forbindelse med utgivelsen av boken «Partiet» på Gyldendal for få dager siden.

Boken benytter seg av et stort antall anonyme kilder, og det er først og fremst det som blir sterkest kritisert. – Vi kan ikke vite noe som helst om hva som er sant fordi kildene er anonyme, hevder kritikerne. Til det vil jeg spørre: Når en fremstående politiker gir ut sin biografi om sitt politiske liv og fremfører sterk kritikk overfor andre politikere, kan man derfor automatisk vite hva som er sant?

Er det ikke nettopp slik i biografiske bøker fra det politiske liv vi ønsker, der hver og en har sin personlige oppfatning av hendelsene og at andre helt sikkert har en annen oppfatning? Det blir ikke mere objektivt sant av at fremstillingen er gitt av en Kåre Willoch eller en Reiulf Steen framfor av anonyme kilder innad i politikken. Og man har ikke noen færre muligheter til å kontakte deres samtidige for få imøtekommelser av deres fremstilling enn man har i dag med utgivelsen av «Partiet».

Kanskje kan man anta at de anonyme kildene våger å gi oss et sannere innblikk i det indre livet i Ap, som vi ikke hadde fått innblikk om det ble krevet at de måtte fremstå med fullt navn? Er ikke det faktisk en fordel for samfunnet og velgerne?

Jeg kan overhodet ikke se at det er noe nytt innen politiske biografier at ikke de som omtales i boken har blitt gitt muligheten til å imøtegå fremstillingen og få sitt syn innsatt i boken. Da Kåre Willoch skrev sin biografi, inneholdt den imøtegåelser fra hans politiske motstandere? Jeg tror ikke det. Kåre Willoch er tilfeldig valgt, men det samme gjelder alle andre politikere som har skrevet sine biografier.

Jeg synes Trine Skei Grande fremsto veldig klok i Dax18 onsdag, da hun fortalte at Erna Solberg hadde blitt bedt om sin mening om Skei Grandes politiske selvbiografi. Men Solberg ønsket ikke å kommentere boka og svarte at dette var Skei Grandes oppfatning av hendelsene. Jeg skal komme med min egen fremstilling senere, sa hun. I dette ligger det en aksept av at de ulike personene i politiske hendelser har ulik oppfatning av hva som egentlig skjedde.

Jeg må også si at jeg reagerer meget sterkt på at flere av dem som er aller mest fordømmende overfor utgivelsen av «Partiet», påstår i diskusjonen at boka er «full av feil» og at «alle» er enige i at den ikke burde bli utgitt. Dette er jo direkte tull. Gyldendal og forfatterne har innrømmet at boka inneholder fire fakta feil, og at disse vil bli retter opp i neste utgave. Dette er ikke mye. Og hva vet vi om at det faktisk er fakta feil? Hvordan kan vi være hundre prosent sikre på at de som benekter informasjonen har rett?

Og så må det også sies at boka har fått gode anmeldelser i flere aviser, så påstanden om at «alle» kritiserer utgivelsen holder simpelthen ikke vann. Jeg kan heller ikke la være å nevne at det synes som om de aller fleste som er sterkest kritiske til boka er nåværende eller tidligere arbeiderpartifolk. I mine øyne burde dette være noe som øker vår mistenksomhet overfor kritikerne. Og hvordan kan vi vite at de som benekter og ønsker å korrigere inntrykket fra boka automatisk har rett? Og de har jo full mulighet til å gi sin egen fremstilling i media, hva flere har gjort allerede. Men finnes det noen garanti for at deres fremstilling er 100% riktig? Det vet vi vel ikke. Og slik er politikken.

NRKs nylige serie om Aps indre liv ble hyllet i mediene. Men var det noen som fikk sjanse til å motsi serien? Jeg tror ikke det.

Jeg er meget glad for at både forlaget og forfatterne står opp for bokutgivelsen av «Partiet» og nekter å be om unnskyldning eller går med på å trekke boka tilbake fra markedet. Media har en enorm makt til å stilne kritiske stemmer i vårt samfunn, og den makten ser det ut til at de setter all kraft bak i denne situasjonen. Det er disse kreftene som stiller seg i forlegenhet og ikke utgiverne.