Dette er en kommentar.
En styrking av skole-elevenes emosjonelle og sosiale kompetanse er en betingelse for å stanse nedgangen og øke elevenes ferdigheter i fag som lesing og matematikk. Det er en hovedkonklusjon man kan trekke av den vel 400 sider lange NOU-utredningen Fellesskolen (NOU 2026: 10), som ble lagt fram av regjeringen i august.
Flere skolerereformer, Kunnskapssløftet (2006) og Fagfornyelsen (2020), samt et drøss av forskningsrapporter, NOU-er, læreplaner og evalueringer av tilstanden norske skoler, har ikke forhindret nedgangen i norske skole-elevers ferdigheter og prestasjoner. Særlig etter at elevene fikk smart-telefoner, og i det siste tiåret, har nedgangen vært påtagelig. For kort tid sidene viste den siste PISA-undersøkelsen en dramatisk svekkelse av norske skole-elevers ferdigheter, særlig i fag som lesing og matematikk, slås det fast i den nevnte NOU-en.
I den ferske NOU-en gis det ikke noen tydelig forklaring på den observerte nedgangen i elevenes skoleprestasjoner, men det vises til at nedgangen ikke er forbeholdt Norge alene. Årsakene til den svekkede læringen hos elevene er komplekse, blir det påpekt. Svekkelsen gjelder også andre vestlige OECD-land som omfattes av PISA-undersøkelsene. Til tross for en manglende forklaring på nedgangen, viker ikke NOU-utvalget tilbake for å komme med råd om hvordan man skal kunne bøte på dagens tilstander i skolen. Og som et overordnet mål anbefaler utvalget å styrke elevenes sosio-emosjonelle kompetanse. Eller som det heter i NOU-en, at å legge til rette for elevenes sosiale og emosjonelle utvikling, kan gi positive utfall på flere områder.
NOU-utvalget ser, det de kaller utdanning og det de kaller danning, i en sammenheng og som gjensidig avhengig av hverandre. Utdanning er å tilegne seg nyttige kunnskaper og ferdigheter, som for eksempel å lese og regne, dvs. utføre regningsoppgaver og lese en tekst. Hva utvalget legger i danningsbegrepet, er mer uklart.
I utredningen heter det blant annet at danning skal gi elevene mulighet til å lære hvem de er og hvordan de skal leve. Tar man med det som ellers sies om danning, kan man tolke danning, som i forbindelse med lesing for eksempel, ikke bare det å lese, men å forstå det man leser og, i forbindelse med regning, å forstå hvordan og hvorfor regneoperasjonene utføres og ikke bare utføre regnestykker som en innøvd operasjon. Og av utdanning og danning er det altså danningen hos elevene som utvalget først og fremst går inn for å styrke.
Å LÆRE DET Å LÆRE
Og i forbindelse med begrepet danning kopler utvalget til begreper som refleksjon, kritisk bevissthet og kritisk tankegang som igjen ses i sammenheng med begrepet kompetanse, slik det er formulert i Ludvigsen-utvalget som la fram en NOU i 2015.
Kritisk tenkning ble av Ludvigsen-utvalgets NOU gjort til en del av skolens verdigrunnlag. Å gi elevene faglige karakterer ble mindre viktig enn å bygge opp elevenes karakter. Og i dannelsen av elevene inngår det ikke bare å lære, men også å lære det å lære. Tidens store spørsmål som demokrati, medborgerskap, multikultur, bærekraftig utvikling, folkehelse og livsmestring skulle inn i alle fag og på alle trinn, og skolens dannelsesoppdrag skulle dermed få en større plass i undervisningen.
Dannelsesbegrepet, som både Ludvigsen-utvalget og den siste NOU-en om Fellesskolen viser til, omfatter et drøss av elementer som gjør at begrepet mildest talt er tåkete og upresist, og begge utvalgene strever med å konkretisere hva danning er for noe. Begge NOU-utvalgene viser blant annet til at elevene skal bli nysgjerrige, kunne stille spørsmål og utvikle vitenskapelig og kritisk tenkning. Elevene skal få et godt grunnlag for å forstå seg selv, forstå andre og gjøre gode valg i livet.
Emosjonell og sosial utvikling, som utvalgene ser som grunnlag for elevenes danning, har også som mål å styrke egenskaper som ansvarlighet, empati, utholdenhet, samarbeidsevne og evne til å arbeide målrettet og takle motgang. I en tid da skole-elevenes faglige prestasjoner går ned, må man prioritere elevenes emosjonelle og sosiale utvikling, altså danning, påpekes det i NOU-rapporten om Fellesskolen. Det er, ifølge rapporten, problematisk å måle resultatene av undervisningen i danning (dannelse). Undervisningen skal altså styrkes på et område hvor resultatene er vanskelig å måle. Begrunnelsen til utvalget er at elevene gjennom emosjonell og sosial trening skal få læringsglede, motivasjon og mestringsfølelse, og dermed styrker man elevenes læring i utdanningsfag som matematikk, lesing og naturfag.
Videre i danningsprosessen skal skolen bidra til elevenes utvikling av deres identitet, til å lære hvem de, og hvordan de kan leve sammen med andre ved å utvikle samarbeidsevner, ved metakognisjon (hva nå det betyr, blir det ikke sagt noe om), oppøve evnen til å uttrykke egne meninger og be om hjelp. Elevene skal lære å se andres perspektiver, lære seg å inngå kompromisser og anerkjenne egen tvil og innse at mennesker forstår verden ulikt og hvordan andres forståelse former de andres handlinger.
Elevene skal videre kunne forholde seg til ekspertise ved å utvikle epistemologisk vurderingsevne, det vil si vurdere kunnskapers relevans og kvalitet. Alt dette er viktige elementer i det NOU-utvalget kaller danning hos elevene, og man kan vel trygt betegne denne målsettingen som ambisiøs. Eller er det mer passende å kalle denne ord- og begrepsgrauten av elementer i elevenes danningsprosess for pedagogisk galskap? En galskap der målet åpenbart er å skape det gode, politisk korrekte mennesket med sin uendelige og universelle toleranse og respekt for alle slags trosformer og ideologier, kanskje med unntak for dem som tar til motmæle overfor denne storstilte målsettingen i den norske skolen regi?
METAKOGNISJON OG SELVREGULERING
NOU-utvalget slår, som tidligere nevnt, fast at det å måle resultatene hos elevene av undervisningen i danning, er vanskeligere enn i fag som matematikk, lesning og naturfag, der prøver kan vise hvor elevene står i tilegnelsen av kunnskaper. Til tross for problemene med å definere hva danning er og problemene med å teste elevenes danningskunnskaper, vil altså utvalget styrke danningen hos elevene.
Som det går fram av rapporten: Man må prioritere danning og elevenes sosiale og emosjonelle utvikling i en tid der skoleresultatene går ned. Men hva som trengs for å få opp kvaliteten på undervisningen og resultatene i kjernefag som lesing og matematikk, sies det heller lite om. Men i NOU-en påpekes det at innholdet i kjernefagene må gjøres tydeligere, og undervisningen i faget må styrkes gjennom det utvalget kaller metakognisjon (sic) og selvregulering (sic) i matematikkfaget.
Hva begrepene metakognisjon og selvregulering betyr og innebærer, og om det gjelder lærerne eller elevene, eller kanskje begge, er usikkert, eller kanskje de er en del av den pedagogiske rebusen som NOU-en ser ut til å være. Når man leser tekstdeler som de nevnte, kan man ikke unngå å få inntrykk av at det som foregår i norsk skole og det pedagogene driver med her i landet, er det reneste galimatias der kunnskapslinjen for lenge siden er forlatt og der bare emosjonene og elevenes oppførsel overfor hverandre står igjen. Og det er ikke så merkelig i et politisk korrekt samfunn der emosjonene og frykten for å utsette folk for emosjonsbelastninger og krenkelser er blitt politikk på alle plan, ikke bare i USA, men også her i landet. Det er igjen et resultat av den innflytelsen psykologi og pedagogikk og venstreradikal ideologi har fått i de vestlige samfunnene de siste 30 årene.
Utvalget spinner videre på sin versjon av dagens emosjons- og krenkelsessamfunn når de sier at offentlig debatt i økende grad preges av følelser og subjektive tolkninger som får større gjennomslag enn etterprøvbare fakta, og der vitenskapsfornektelse, desinformasjon, falske nyheter og konspirasjonsteorier preger mediestrømmene stadig mer. Utvalget eksemplifiserer dette med å vise til motstand mot fakta og kunnskap hos folk som bestrider effekten av vaksiner (covid-vaksinen?) og klimaendringer som resultat av menneskelig virksomhet. De viser også til at personlige meninger brukes i stedet for fakta som vitenskapelig kan bevises. Personlige erfaringer, følelser og anekdoter foretrekkes framfor data og vitenskapelige bevis.
Utvalget viser til en synkende tillit i opinionen til redaktørstyrte medier i mange land og økende fragmentering og polarisering i samfunnet. Økt bruk av sosiale medier som nyhetskilder skaper et fragmentert medielandskap og såkalte ekkokamre (hvilke?) der motforestillinger ikke slipper til. Men ikke ett ord om hvordan etablerte medier er preget av de samme ekkokammer-mekanismene og hvordan deres makt og innflytelse og deres emosjonsbaserte virkelighets-oppfatninger, som framstilles som fornuft, hindrer kritikk å komme fram, og at de selvrefererende medstrøms-mediene derfor er den viktigste årsaken til at seriøs kritikk ikke slipper til i offentligheten. Slik kritikk oppfattes jo som høyre-ekstrem fascisme. Og opp i alt dette går altså utvalget inn for å styrke den sosio-emosjonelle ”utviklingen” hos dagens skole-elever framfor en kunnskaps- og vitenskapsorientert undervisning i skolen. Men det er vel ikke annet å vente i et samfunn der pedagogikk og politikk er gjennomsyret av politisk korrekthet, og der den kanskje viktigste indoktrinerings-institusjonen nettopp er skolen.
DEMOKRATIET UNDER PRESS
Utvalget frykter det de mener er trusler mot demokratiet. Demokratiet er under press, og det er blitt færre demokratier i verden de 20 siste årene. I flere land svekker demokratisk valgte ledere de demokratiske institusjonene innenfra. Institusjoner som skal balansere makt, bygges ned, heter det uten at konkrete eksempler nevnes. Mangel på konkretisering er noe som går igjen i rapporten, men det er neppe vanskelig å tenke seg at det er stater som USA, Russland og Ungarn (tidligere) utvalget har i tankene.
Kunnskap om demokrati er gått ned blant 14-åringer i Norge, og også det medfører at opplæring i demokrati blir viktigere enn før. Elevene bør lære mer om hva demokrati betyr i praksis, og det innebærer at man ikke bare må lære demokrati i skolen, men også praktisere det.
I dag er demokrati og medborgerskap ett av to tverrfaglige emner i norsk skole. De andre to er bærekraftig utvikling og folkehelse og livsmestring, som alle er integrert i de andre fagene i skolen. Slik at når elevene undervises i matematikk, skal de også undervises i demokrati. Hva som er undervisnings-sammenhengen her, er ukjent for undertegnede. Det kan neppe være matematikkens innebygde demokratiske verdier.
Matematikk er jo ett av de fagene som skaper størst skille mellom elevene, hvis man legger etablert pedagogiske forskning på området til grunn. Det er ikke krav til skolene og lærerne om å jobbe tverrfaglig, ifølge utvalget. Og de sier overraskende nok at tverrfagligheten skaper usikkerhet og svekker læringen i basisfagene, uten å gå nærmere inn på denne problematikken. Å skygge unna problematiske pedagogiske emner er også noe som går igjen i hele NOU-en. Og det er neppe uten grunn. Det som strider mot den etablerte skolepedagogikken, bør ikke drøftes, for det kan skape rot og kaos i egne rekker og ikke minst i samfunnet for øvrig.
Utvalget tilråder altså demokrati som ett av satsningsområdene i Fellesskolens undervisningsopplegg. Hvor viktig undervisning i demokrati er, går stadig igjen i NOU-rapporten. I demokrati-undervisningen skal elevene lære om demokratiske verdier og styringsformer, utvikle kritisk tenkning og etisk bevissthet og erfare hva demokrati er i praksis. De skal lære å lytte til hverandre, diskutere krevende spørsmål og uttale seg om ulike temaer. Dette krever et trygt skolemiljø (skolen som et trygt område er også gjennomgående i rapporten) for at elevene skal få innsikt i hvordan folk er ulike, har ulike holdninger, ideer og tradisjoner og ulikt syn på livet. Og som det heter i NOUen: Mangfold er styrke!
Men samtidig peker utvalget på at det er blitt vanskeligere å undervise i temaer som kan virke støtende på elever og skape konflikter. Så elevene må lære uenighetsfellesskap. Utvalget viser til at dette ikke er noen enkel sak siden elever vegrer seg mot å delta i diskusjoner, fordi det innebærer at de blir vurdert både av lærere og medelever. Det fører til selvsensur og til stille klasserom, uten at utvalget går inn på hva det for noen emner som skaper denne tausheten.
KRITISK TENKNING
Ett av mange begreper som går igjen i rapporten er kritisk tenkning. Det innebærer ifølge utvalget å kunne vurdere og skille mellom sant og usant, godt og dårlig (moral). Det handler også om å undersøke egne og andres meninger og vurdere selvstendig hva som er sant og rett. Denne definisjonen gir et forenklet og lite rotfestet uttrykk for hva kritisk tenkning er og hva som er grunnlaget for og formålet med kritisk tenkning, et begrep utvalget ser ut til å ha et ganske ureflektert forhold til. At sannhet i vitenskapelig forstand er det viktigste elementet i kritisk tenkning, er ufravikelig, men ikke alt i samfunnet og i samfunnsdebatten kan knyttes til kritisk tenkning i streng vitenskapelig forstand.
Man kan i beste fall si at sannhet er en regulativ idé, noe som må være et mål i kantiansk forstand. I en mer praktisk, journalistisk og dagligdags forstand kan man også kan si at kritisk tenkning er å få fram de elementene som har betydning for og som styrer en sak, uten at det skal omtales mer i denne sammenhengen. Det vil føre for langt. Problemet er at verken utvalgets medlemmer og lærerne neppe har noe begrep om kritisk tenkning er og hva slags funksjon den bør ha i et samfunn som det norske, der kritisk tenkning er bort-regulert og ikke har noen plass, og der de politisk korrekte ”sannhetene” hersker bortimot uinnskrenket.
Det er i skolen og hos stort sett politisk venstre-dreide lærere og pedagoger at mangelen på kritisk tenkning er størst i dagens samfunn (men journalistene konkurrerer jo om denne topp-plassen), og gir sterkest utslag. Og den vekten som utvalget legger på sosialisering og emosjonell trening til ugunst for faglige og resultatmålbare emner i undervisningen, vil forsterke denne tendensen og tendensen til å relativisere kunnskap enda mer i retning av den venstreradikale woke-forståelsen av virkelighet og vitenskap, som har fått et sterkt feste i den akademiske verden, særlig i USA, de siste 20-30 årene. Det er en retning som har påvirket utvalgets forståelse og ikke minst forståelsen som råder i norsk pedagogikk. Et døme på det er nettopp begrepet sosio-emosjonell trening, som norsk pedagogikk ikke har sugd av eget bryst, men som er hentet fra USA, som så mye annet i pedagogikken her i landet.
EMOSJONELL TRENING I USA
Sosial og emosjonell læring er noe som har erobret det amerikanske skolesystemet, skrev redaktøren i amerikanske lærernettstedet Minding the Campus, Jared Gould, i november i fjor. Han fører opprinnelsen til denne pedagogikken tilbake til en konferanse for pedagoger, psykologer og andre tanke-ledere (thought leaders) i Michigan i 1994. En av dem som var til stede på denne konferansen, var Daniel Goleman, medgrunnlegger av organisasjonen Casel (Samarbeidsorganet for akademisk, sosial og emosjonell læring) som lanserte tanken om at emosjonell intelligens-trening kan brukes til en sosial og moralsk reform i skolen, og han fikk finansiell støtte fra flere kapitalfond. Tidlig på 2000-tallet hadde denne undervisningsreformen spredt seg over hele USA. Opplegget la vekt på fem kjernekompetanser hos elevene: selv-bevissthet, selvstyring, sosial bevissthet, relasjonsferdigheter og ansvarlig beslutningsatferd.
Det første undervisningsopplegget var rettet mot individuell utvikling og selvrealisering, men senere ble opplegget (SEL) Social and Emotional Learning – Сivics Alliance utviklet til å bli mer kollektivt orientert. I 2010 var undervisningsopplegget til Casel og dens allierte organisasjoner gått bort fra å være en personlig ferdighet til å bli et kollektivt, samhandlende og politisk prosjekt. Opplegget til Casel ble da penset inn på blant annet å bruke emosjonelle tilnærminger og identitetspolitikk for å fremme ideologiske agendaer og mål i skolene. I dag har utdanningsprogrammet SEL, støttet av organisasjoner som Committee for Children and Imagine Learning, utviklet metoder for å lage og lagre informasjon om elevene slik at de kan bli rangert og profilert ut fra deres sosio-emosjonelle ferdigheter.
Jared Gould mener at SEL-programmet er tilpasset det han kaller selv-respekt-bevegelsen og innføringen av sosialt kjønn-ideologien i skolen, altså koplinger til Woke- og Black Lives-bevegelsene. Han nevner eksempler på at transkjønn-kultur og identitet er koplet inn i undervisning i matematikk, slik det er gjort i et SEL-opplegg utarbeidet av et institutt for radikal pedagogikk i USA.
Eksemplene fra USA er ekstreme og nok ikke dekkende for det som er situasjonen i Norge, men metoden med å integrere ”dannelsesfag” som transkjønnethet inn i typiske utdanningsfag, som matematikk, er i prinsippet den samme som å integrere livsmestring og demokrati inn i matematikkundervisningen i norske skoler.
MATEMATIKK SOM SELVFORSTÅELSE
På universitetet i Florida finnes det en påbudt oppgave-tekst i matematikk for lærerstudenter som sier at barn har en intuitiv forståelse av matematikk, og at barn derfor kan tenke ut læringsstrategier selv, uten formell og direkte instruksjon. En annen slik obligatorisk tekst for lærerstudentene tilrår minimal bruk av veiledning og instruksjon fordi skole-elevene bedre kan oppdage og forstå matematiske begreper selv, enn at en lærer trenger å forklare disse begrepene for dem. Det som omtales i NOU-en Fellesskolen som selvregulering i matematikkundervisningen i norske skoler, minner om det som ved Universitetet i Florida kalles barns intuitive forståelse av matematikk.
Et mer kjent tilfelle på omlegging av matematikkundervisningen er Jo Boaler, professor i matematisk undervisning ved Stanford-universitetet i California. Boaler var sjefsarkitekten for California Mathematics Framework (rammeplan for matematikkundervisningen i California) i 2021, noe som førte til en videre nedgradering av undervisningsstandarden i skolene i California. Eksempel på det er Boalers forslag om å utsette begynnelsen av matematikk-opplæringen av begavede elever til 9. klasse, mens de andre fikk opplæring i faget mye tidligere (fra 4. klasse?). På denne måten skulle man utligne forskjellene i matematikk-ferdighetene til elevene. Grunnlaget for forslaget til Boaler, som avspeiler tendensen til å nedgradere skoleundervisningen i likhetens og den sosiale rettferdighetens navn, var forskning fra den Stanford-eide institusjonen, YouCubed, matematikk-institusjonen ved lærerskolen der Boaler er ansatt. Denne forskningen ble senere anklaget for ikke å holde mål.
Selv om anklagene mot Boaler for akademiske misligheter er omstridte, så viser hennes forslag det bekymringsfulle ved en ideologisk framdrevet forskning og elite-universitetenes medansvar for å fremme slik forskning. Og det er nettopp ved eliteuniversiteter som Stanford hvor DEI-ideologer som Boaler får romslig finansiell støtte til slurvet forskning drevet fram av krav om sosial rettferdighet i stedet for vitenskapelige vurderinger. Forskning fra disse elite-institusjonene blir brukt som pedagogisk opplegg og veiledning i skoledistrikter over hele USA, særlig i storbyer som San Francisco, New York og Chicago, med hundretusener av elever, går det fram av en artikkel i The Stanford Review i 2024.
SKYGGER UNNA PROBLEMOMRÅDER
Et gjennomgående trekk ved den nye NOU-en Fellesskolen er at den farer med harelabb over viktige problemområder i undervisningen i dagens norske skole. Rapporten henviser i noen tilfeller til uro i skolen og til tausheten i klassene når visse emner tas opp, uten at det opplyses om hvilke emner det gjelder. Den utbredte volden i skolen mellom elever og mellom elever og lærere nevnes ikke i det hele tatt, og det er en utilgivelig svakhet ved NOU-en. Volden viser at det er alvorlige autoritetsproblemer i norsk skole, og det er neppe tvil om at dette påvirker både trivsel og læring hos elevene i negativ forstand.
Vold i skolen er et underkommunisert problem i den norske offentlige debatten og i mediene, og vold er mest utbredt blant de yngste skoleelevene, uten at heller ikke dette blir gjort til gjenstand for undersøkelser og ordskifte. Da NRK Debatten for en tid siden tok opp de dårlige PISA-resultatene for norske skoler, ble oppmerksomheten rettet mot hva hjemmene kan gjøre, noe som kan ses som en vanlig avledningsmanøver i det norske samfunnet for å få fokus bort fra emner som av ulike grunner ikke blir gjenstand for offentlig debatt.
En av NRK-debattens deltakere, Sanna Sarromaa, har vært lærer, men har sluttet fordi hun ikke orker de rådende forholdene i dagens norske skoler der kvinnelige lærere som henne eksempelvis blir kalt fitte og hore av elevene. Hun avfeier også den rådende pedagogikken som pseudo-vitenskap. Hvis man legger den ferske NOU-en om Fellesskolen, og mange andre pedagogiske utredninger om norsk skole, til grunn, er det god grunn til å tro at hun har rett.
Det er Sarromaas perspektiver som burde ha vært utgangspunkt for NRK-debatten om norsk skole fordi hennes perspektiver pirker i deler av den ”sårede” norske skolen der pirking gjør mest vondt for de politisk korrekte elitene, og da blir det ikke noe ordskifte om saken. En av de andre mødrene i NRK Debatten avfeide Sarromaas uttalelser med at Sarromaa er finsk og dermed har frihet og mot til å si slike ting. Og i Norge er man altså så empatisk at man ikke trekker fram slike sider som handler om framtiden for norske skole-elever og det norske samfunnet. Men slik er det i et politisk korrekt samfunn der virkelighetsvegringen utvikler seg til stadig nye nivåer.
SKOLEN SOM SOCIAL ENGINEERING
Ifølge NOU-en om Fellesskolen har evalueringer av skoleundervisningen etter innføringen av Fagfornyelsen vist at kjerneelementene i opplæringen (som lesing og regning) ikke har fått det løftet som var målet med de nye læreplanene. De har ikke gitt tilstrekkelig grunnlag for å prioritere innholdet i skolefagene. Læreplanene er blitt kritisert for at de gir for liten støtte til hvilket faglig innhold lærerne skal legge vekt på i de enkelte fagene. Resultatet er altså dårligere undervisning og verken bedring av utdanningen eller danningen av elevene, noe som PISA-undersøkelsen bærer bud om når det gjelder fagkunnskaper i lesing og regning.
Studier viser at norske lærere gir elevene god emosjonell støtte, men mindre faglig læringsstøtte. En evaluering så langt tilbake som i 2003 viste at aktivitetsnivået i skolene var høyt, men at selve læringen kunne komme i andre rekke. Og grunnen til at NOU-utvalget trekker fram denne opplysningen, er vel at situasjonen er den samme i dag. Evalueringer av læreplanene fra 2020 til 2025-26 har heller ikke sett på mulige sammenhenger mellom de nye læreplanene og elevenes prestasjoner eller læringsresultater, som altså er blitt dårligere.
NOU-en Fellesskolen påpeker at den viktigste oppgaven for den norske fellesskolen er å gjøre gode mennesker og samfunnsborgere av elevene. Og lesing av rapporten gir også inntrykk av at dette målet går foran det å erverve seg konkrete kunnskaper for å kunne klare seg i det moderne Norge. At formålet med skolen er å sosialisere elevene slik at de blir gagns mennesker, er langt fra noe nytt i norsk skolehistorie, men at sosio-emosjonell trening gjøres til en forutsetning for god læring i fag som lesing, regning og naturfag, er en pedagogisk tenkemåte fra vår tid. Det er en tankegang som for alvor ble introdusert med Ludvigsen-utvalget i 2015. Denne tenkemåten smaker sterkt av psykologi og traumebehandling og det som sosiologer kaller social engineering, altså sosial konstruksjonsvirksomhet.
SKOLEN ET STED Å VÆRE – IKKE Å LÆRE
Social engineering er en tankegang som kanskje ikke er så fjern fra idégrunnlaget som gjaldt da den norske skolen ble opprettet på 1730-tallet. For det overordnede formålet med skolen den gang var å gjøre elevene til kristne mennesker ved å lese Pontoppidans ”Sandhed til Gudfryktighed” eller ”Pontoppidans Forklaring”, som den også ble kalt.
Opprettelsen av skolen i 1739 var et resultat av at det ble innført obligatorisk konfirmasjon tre år tidligere, i 1736. For at elevene ideelt sett kunne svare på de 759 spørsmålene i ”Pontoppidans Forklaring”, var det nødvendig at de kunne lese. Med lesing som redskap og kristendom som formål ble dette de to sentrale fagene i den første tiden i norsk skole. Neste skolelov kom i 1827, og der ble det slått fast at det skulle undervises i (gjengitt fra Skolen som kamparena av Kjell Horn 2015):
- Læsning, forent med Forstandsøvelser.
- Religion og Bibelhistorie efter de anordnede Lærebøger.
- Sang efter Psalmebogen.
- Skrivning og Regning.
I de følgende skolelovene ble det kristne formålet fastholdt, men det kom fagtillegg, slik som i loven fra 1889 der det heter at : ”Undervisningsgjenstandene skal være i første avdeling (7 til 10 år) Kristendomskunnskab, Norsk, Historie, Jordbeskrivelse, Regning. Skrivning. Sang og Legemsøvelser samt Haandarbeider. Det siste for piger.”
Men kommunene kunne også bestemme at det skulle være handarbeidsundervisning for gutter.
Årets NOU-utredning om Fellesskolen er på drøyt 400 sider der mye ikke handler om hva man kan gjøre for å styrke undervisningen for å gi skolen og elevene et kunnskapsløft. I stedet framføres det politisk korrekte bekymringer om klimaendringer, rasisme, og trusler mot demokratiet og om hvordan elevene skal føle det trygt å gå på skole og kunne omgås hverandre uten konflikter og om sosio-emosjonell trening som skal sørge for en dannet atferd hos elevene. Man kan si det slik det ble skrevet av vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes i boka ”Sokrates og Sjøpungen” i sin tid: ”Skolen er ikke et sted for å lære, men for å være.”
EN OPPSUMMERING
Sosiologen Kjetil Rolness har snakket med lærere og summert opp resultatene av sine inntrykk etter at de siste PISA-resultatene ble offentliggjort: «PISA måler kunnskap og evnen til å bruke den. Men kunnskap står ikke veldig sentralt i norsk skole. Det gjør derimot menneskeverd, skaperglede, engasjement, utforskertrang, miljøbevissthet, medvirkning og demokrati. Læreplanen snakker om sosial læring før faglig læring. Empati, «lyttende dialog» og «bevissthet om egne holdninger» er viktig.
Skolen er til for å ta vare på elevene, ikke for at elevene skal ta inn lærdom. Og i alle fall ikke noe så tørt og kjedelig som «fakta». Det har vi Google og KI til. Når det faglige tones ned og det sosiale løftes opp, skulle man tro at elevene i det minste trivdes bedre. Men stadig flere mistrives, kjeder seg og sliter med motivasjonen, ifølge norske undersøkelser. Leseinteressen er lav. Fraværet har økt. For hver ny læreplan er det blitt mer utydelig hva eleven skal lære. Bindende, nasjonalt pensum finnes ikke.”
”Velment vaghet preger også ansettelsen av lærere. Er søkeren opptatt av relasjoner, tilhørighet og trygghet? Tanken er at hvis disse tingene er på plass, kommer læringen av seg selv.”
Dette er en god oppsummering av tilstandene i norsk skole, og et godt sammendrag av NOU Fellesskolen. Men det er ikke et slikt sammendrag opinionen vanligvis blir forsynt med gjennom de etablerte kanalene. Som et eksempel på hvordan pedagogene og samfunnsforskerne utenfor NOU-utvalget ser på situasjonen, kan man jo lese kommentaren til samfunnsviterne Gitte Cecilie Motzfeldt og Judith Klein til Ludvigsen-utvalget i 2015, der den pedagogiske galskapen skjøt virkelig fart. Og for ikke å glemme det, norske skoler og skoleelever skal være frie. Og når friheten ser ut til å være en frihet fra å lære, kan man spørre seg, frihet til hva? Til å åpne seg for og ta imot den nye pedagogikken som så overbevisende blir presentert i NOU-en om den norske fellesskolen det herrens år 2026?