Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
I denne kronikken ønsker jeg å rette en velfortjent hyllest til Hans Majestet Mohammad Reza Pahlavi, Irans siste konge, som den lederen som ledet landet gjennom dets gylne epoke.
I dag, 26. oktober, markerer vi 105-årsdagen for hans fødsel. Til tross for 45 år med et brutalt regime, hører vi fortsatt hans navn rungende fra gatene i Iran – et symbol på håpet om frihet og verdighet.
Mohammad Reza Pahlavi arvet sin fars visjon og fortsatte det arbeid som Reza Shah hadde påbegynt for å modernisere Iran. Gjennom hans regime ble Iran forvandlet til en regional stormakt, med dype reformer som strakte seg over alle samfunnsområder. Hans mest betydningsfulle reformer inkluderte tiltak for å forbedre livet til arbeiderklassen og bøndene. Gjennom landreformen, kjent som «Den hvite revolusjon», ble jord distribuert til bønder som tidligere hadde vært avhengige av føydale systemer, noe som drastisk forbedret deres livsforhold.
Under hans styre ble kvinnens posisjon i samfunnet styrket betydelig. Iranske kvinner fikk rett til å stemme og stille til valg, og mange kvinner fant sin plass i politikken og regjeringen. Kvinner deltok i alle deler av samfunnet, og under hans regjering ble det innført lover som sikret kvinner juridisk beskyttelse og rettigheter som få i regionen kunne drømme om.
Pahlavi var også en forkjemper for utdanning og velferd. Skolesystemet ble modernisert, og tilgjengeligheten til helsetjenester økte dramatisk. Han bygget opp et Iran der velferd var en kjerneverdi. Hans regjering sørget for at oljeinntektene ble brukt til å utvikle nasjonal infrastruktur, skoler, sykehus, og utdanningsinstitusjoner. Under hans ledelse ble Iran også en pioner innen miljøvern, og flere initiativer ble lansert for å beskytte landets naturskatter.
På den diplomatiske arenaen etablerte Mohammad Reza Pahlavi viktige relasjoner med land som Israel, og han spilte en avgjørende rolle som en stabilisator i en turbulent region. Iran var en troverdig og mektig partner, og hans politiske og diplomatiske initiativer bidro til å fremme fred og samarbeid i Midtøsten.
Irans militære makt ble også styrket under Shahens styre. På slutten av 1970-tallet var Iran hjem til verdens femte mektigste hær. Shahen sikret landet moderne forsvarsteknologi og styrket landets sikkerhet gjennom allianser og investeringer i militæret.
Hans Majestet Mohammad Reza Pahlavi var en av de få ledere som kunne skryte av dype diplomatiske bånd med Norge. Hans besøk til Norge ble mottatt med stor interesse, og det ble dannet et sterkt vennskap med kong Olav V, som også besøkte Iran. Dette samarbeidet la grunnlaget for en langvarig relasjon mellom våre to land.
Etter 1979 har de samme kreftene, både islamister og enkelte fra den marxistiske fløyen, styrt Iran med jernhånd. Deres regime har kastet Iran ut i mørket, og landets tidligere storhet har blitt erstattet med kaos, undertrykkelse, og økonomisk ruin. Ironisk nok har mange av de som stod på barrikadene mot Shahen, senere blitt en del av det tyranniske regimet de en gang hevdet å kjempe mot.
Men håpet er ikke ute. Shahens sønn, kronprins Reza Pahlavi, har stått utrettelig i kampen for frihet i over 45 år. Han fremstår i dag som en samlende skikkelse i den iranske opposisjonen, et symbol på en fremtid som mange iranere lengter etter. Iranere er kanskje det eneste folket i verden som ønsker å gå 45 år tilbake i tid – til den gyldne epoken under Pahlavi-dynastiet – for å realisere drømmen om et fritt og velstående Iran igjen. Denne drømmen er ikke glemt, og iranerne fortsetter å kjempe for å bringe den tilbake til virkeligheten.
Vi verdsatte aldri Mohammad Reza Pahlavi slik vi burde ha gjort. Hans bidrag til det iranske folk og hans visjon for nasjonen ble ignorert av mange, og vi står i dag overfor de uunngåelige konsekvensene av å ha valgt bort en av de største lederne i vår historie. Hans kamp for å beskytte Iran fra terrorgrupper og marxistiske krefter, som ønsket å omdanne landet til en østblokk-lignende diktaturstat, er et vitnesbyrd om hans kjærlighet til landet.
I dag er det disse mørke kreftene som har kastet landet ut i dets verste katastrofe.
Men det er aldri for sent å rette opp denne feilen. Håpet lever videre, og nasjonen står klar til å gjenreise sin tapte storhet.
Lenge leve shahen! Lenge leve Iran!