Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Hva skal en vanlig, arbeidende kar i Norge egentlig tenke når Kjersti Stenseng står på TV og sier at innvandrere som ikke jobber kan koste fellesskapet over 500 000 kroner i året i trygder, ytelser og støtteordninger?

For meg er det én tanke som melder seg: Dette har vi fått høre i 30–40 år – men da var det forbudt å si høyt.

Da Carl I. Hagen ba om et innvandringsregnskap, var reaksjonene hysteriske. Ikke mot tallene – men mot personen. Han ble stemplet som rasist, brunbeiset, ekstrem og moralsk forkastelig. Og alle som nikket forsiktig og sa «kanskje vi burde se på kostnadene», ble dratt med i dragsuget. Debatten ble ikke tatt. Den ble kvalt.

I dag sier Arbeiderpartiet det samme. Med alvorlig mine. Med «ansvar» i stemmen.

Plutselig er det ikke rasisme å snakke om kostnader. Plutselig er det ikke umenneskelig å peke på tall. Plutselig er det nødvendig.

Hvor er rabalderet nå?

Hvor er lederartiklene i Aftenposten, VG og Dagbladet som stiller spørsmålet: Hvorfor var dette umulig å diskutere før?

Hvor er aktivistene, Blitz, moralske voktere og kommentatorer som før sto klare til å rope «hat»? Hvor er anklagene om stigmatisering og fremmedfrykt?

Og viktigst av alt: Hvor er unnskyldningene?

For dette handler ikke om at politikken endrer seg. Politikk gjør det. Dette handler om at en hel offentlighet i tiår gjorde det livsfarlig å stille legitime spørsmål. Folk mistet jobber, omdømme og stemme fordi de sa det som nå serveres som selvsagt.

Når de samme miljøene som kneblet debatten nå sier «vi har vært for rause», da er det ikke ansvarlighet. Da er det for sent. Skaden er gjort. Tilliten er borte.

Et enkelt «vi tok feil» hadde gitt respekt.

Stillhet og omskriving av historien gjør det motsatte. Dette er ikke en høyre venstre-debatt. Det er et spørsmål om ærlighet, ytringsrom og hvem som egentlig fikk lov til å ha rett, og når.