Pessimistiske konservative versus overoptimistiske progressive

Avatar photo
Ole Jørgen Anfindsen
Forfatter og pensjonert lektor
Publisert 27. mars 2025 | 18:31

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

AUF-leder Gaute Skjervø er en ung og fremadstormende mann det er verdt å merke seg. I podkasten Ness (episode 60, fra 29. januar) demonstrerer han gang på gang at han kan mer enn bare å lire av seg innlærte fraser, slik vi er vant til fra så mange andre (ungdoms)politikere.

Men selv om nevnte episode ikke er helt fersk lenger, er det vel verdt å nevne den på nytt. Dels fordi flere burde lytte til det som er en interessant samtale mellom Ness og Skjervø, dels fordi sistnevnte (litt ubetenksomt?) setter fingeren på det han mener er et problem med oss konservative, mens han tilsynelatende glemmer å tenke på at det stikk motsatte problemet i mye større grad gjør seg gjeldende hos venstreorienterte, liberale og progressive folk.

Det jeg her har i tankene, er følgende. Ness gir uttrykk for bekymring over visse sider ved samfunnsutviklingen, særlig knyttet til innvandring og integrering, men Skjervø repliserer at konservative har det med å være så altfor bekymrede og pessimistiske (sitert etter hukommelsen).

Til det er det å si at den som ikke er bekymret over utviklingen f.eks. i Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, Irland, Sverige og UK – og i forlengelsen av dette også Norge – må være enten (1) dårlig orientert eller (2) holde seg med urealistiske modeller for samfunnsutviklingen eller (3) rett og slett være uærlig. Jeg velger å tro at Skjervø hører hjemme i alternativ #2 her, med mulig islett av #1.

Torsdag 13. mars mottok Ap-regjeringen rapporten fra den hurtigarbeidende ekspertgruppen som har vurdert tiltak rettet mot barn og unge under 18 år som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet (se pressemelding).

Problemet med denne rapporten er at den er et bestillingsverk; full av bortforklaringer og halvsannheter, samt at den unnlater å nevne de egentlige årsakene til at ungdomskriminaliteten bare blir verre og verre.

At det forholder seg slik jeg her påstår, argumenteres det overbevisende for i to ferske innlegg i Nettavisen.

Det ene innlegget er skrevet av mangeårig stortingsrepresentant Jan Bøhler, som år etter år, på beundringsverdig vis, har engasjert seg for å skape bedre oppvekstsvilkår for ungdommer i Groruddalen og andre innvandrertette områder i Oslo. Hans konklusjon: «Rapporten kunne hatt godt av å bli dyppet i virkeligheten på gata

Det andre innlegget er skrevet av Almir Martin, en statsviter og samfunnsdebattant med bakgrunn fra Nord-Makedonia, med omfattende erfaring innen integreringsfeltet, nestleder i styret til LIM (Likestilling, inkludering og mangfold), og tidligere minoritetsrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), samt med erfaring fra UDI og PU.

Ingressen til Martins innlegg sier det meste: «Debatten om ungdomskriminalitet har blitt et ideologisk teater hvor man unngår den ubehagelige sannheten

Som vi har sett og hørt ved utallige tidligere anledninger, er det sosioøkonomiske forklaringer våre politikere foretrekker, og som ‘forskere’ og ymse typer ‘eksperter’ pliktskyldigst leverer. En slik fremgangsmåte er intellektuelt uredelig, noe enhver som tenker seg om forstår; at enkelte forklaringer kan spille en viss rolle, forhindrer selvsagt ikke at andre forklaringer kan være viktigere.

Slik jeg oppfatter Skjervø, mener han det blir feil å være opptatt av hvilke etniske, kulturelle eller religiøse grupperinger vi slipper inn i landet. At alle har det samme menneskeverdet er jeg helt med på, men at alle har de samme forutsetningene for å kunne bli integrert i det norske samfunnet, er ønsketenkning og virkelighetsflukt.

Når vi henter et stort antall innvandrere fra kulturer med et helt annet verdisett enn det vi i Norge ønsker å bygge på, sier det seg selv at man får verdikonflikter og kulturkollisjoner.

Hvor alvorlig er dette? Det er så alvorlig som det kan få blitt. Noen av de viktigste områdene hva angår samfunnsutviklingen (innvandring, integrering, kriminalitet) styres basert på en virkelighetsfornektende ideologi, hvilket selvsagt garanterer at tiltakene som iverksettes for å bøte på problemene man skaper, vil ha liten eller ingen virkning.

Skjervø befinner seg, som utallige andre politikere rundt omkring i Europa, i et politisk økosystem preget nettopp av nevnte type ideologi. Og akkurat som Sovjetunionen i sin tid knelte under vekten av sine egne løgner og bedrag, er det bare et tidsspørsmål før det samme vil skje med det postmaskuline og postmoderne Europa (selv om det er andre samfunnsområder hos oss som bagatelliseres, bortforklares, forties eller skjønnmales). Se min ferske artikkel «Postmodernismens innflytelse i samfunnet» for ytterligere kjøtt på beinet.

En viktig opposisjonell i sovjettiden var Aleksandr Solzhenitsyn (1918 – 2008), som ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1970. Hans oppskrift på motstand mot det dødsdømte regimet var kort og godt følgende: «Det enkle steget for et modig individ er å ikke ta del i løgnen.»

Min oppfordring til Skjervø (samt alle andre politikere også, selvsagt) er at han bør nekte å ta del i de sedvanlige løgnene store deler av det politiske spekteret er marinert i, og ta til motmæle mot det langsomme selvmordet vi nå er vitne til.

Skjervø viser flere ganger i nevnte podkast at han på enkelte viktige områder er i stand til å kalle en spade for en spade, til en viss grad også hva gjelder innvandring, integrering og kriminalitet. Jeg oppfordrer ham til å utvide repertoaret ytterligere noen hakk på de sistnevnte feltene. Det hadde det stått respekt av. Norsk politikk, ikke minst venstresiden, er i desperat behov av konstruktive motstemmer.

mest lest