Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Overskriften lyser imot oss på iNyheters forside: «Fødselskrise i EU: Antall nyfødte på historisk bunnivå».

Lave fødselstall i EU og øvrige europeiske land (samt resten av Vesten) er ikke noe nytt; pilene har stort sett pekt i feil retning siden 1970-tallet eller deromkring. Visse halvhjertede tiltak for å stimulere flere til å prioritere barn og familie har vært forsøkt, men med liten eller ingen effekt.

Og nå er det altså verre enn noen gang: «Antallet nyfødte i EU nådde et rekordlavt nivå i 2023, ifølge Eurostat, EUs statistiske byrå. Kun 3,665 millioner barn ble født i unionens 27 medlemsland i fjor, noe som markerer det laveste tallet siden sammenlignbar statistikk begynte i 1961.»

Og situasjonen i europeiske land som ikke er EU-medlemmer (f.eks. Norge, UK og Sveits) er ikke stort bedre. Med forbehold om at det kan finnes lommer av tradisjon og sunn fornuft enkelte steder, er bildet nokså entydig; gjennomsnittlig antall barnefødsler per kvinne ligger under – til dels langt unner – det magiske tallet som er nødvendig for å kunne opprettholde befolkningen på dagens nivå, nemlig 2,1.

Og siden mange innvandrergrupper har sterkere familieverdier enn etniske europeere nå for tiden, er situasjonen for sistnevnte gruppe enda mer prekær enn hva offisiell statistikk viser. Med andre ord: fødselstallene vi blir presentert for av Eurostat og tilsvarende byråer (som SSB i Norge), inkluderer så vidt jeg vet både innvandrere og etniske europeere, og siden mange innvandrergrupper ligger over snittet i EU eller det enkelte land, betyr det at den opprinnelige befolkningen i Europa ligger under snittet. Det er enkelt matematikk.

Så vil noen kanskje påstå at det er rasistisk å påpeke dette. Det må de gjerne gjøre, så blir det tydeligere hvem som er hyklerne og sjarlatanene iblant oss. Nevnte holdning vitner nemlig ikke bare om moralisme og trangsyn, men også om manglende analytiske evner.

Det å arbeide for en bærekraftig utvikling som gavner både innvandrere og den opprinnelige befolkningen, handler ikke minst om fornuft, respekt og medmenneskelighet. Det å slikke innvandrere opp etter ryggen med løgner og falsk sympati, samtidig som man benytter enhver anledning til å forhåne urbefolkningen, vitner om det stikk motsatte.

Vi kan ikke ha en forventning om at innvandrere skal ønske å bli integrert i et samfunn og en kultur som er i en overgangsfase fra dysfunksjonell til suicidal.

Tvert imot bør vi ha forståelse for at store innvandrergrupper vegrer seg for å bli tett integrert i våre dekadente og ikke-bærekraftige samfunn. De ser at vi går som zombier mot stupet, men har rimeligvis andre planer for seg selv og sine etterkommere.

Det er på tide å se sannheten i øynene: Vesten, ikke minst Europa, er på vei mot katastrofe. Og det er dessuten på tide å snu hver stein for å finne ut om det på en eller annen måte er mulig å forhindre at vår Titanic om noen år får banesår ved å kollidere med et eller annet isfjell – for eksempel et islamist-fjell.

Hvordan kunne det gå så galt?

To sentrale stikkord når vi skal forsøke å forstå hvorfor Europa i løpet av drøyt hundre år har gått fra å være en blomstrende og livskraftig sivilisasjon, til å havne på sotteseng, er følgende: postmodernisme og ekstremfeminisme. Og kombinasjonen av disse to er ekstra giftig og destruktiv.

Som jeg for noen uker siden skrev i et essay om postmodernisme, står denne ideologien i opposisjon til vitenskap, fornuft og respekt for sannhet. I et oppfølgende essay drøfter jeg hvorfor enhver ærlig jøde, kristen, muslim eller humanist bør være mer enn skeptisk til postmodernisme.

Ikke minst er jeg kritisk til de mange lederne i kristne sammenhenger som i stedet for å stå for det som er sant og bærekraftig, har valgt den brede og politisk korrekte vei og støttet en innvandrings- og integreringspolitikk som neppe kunne ha blitt hegemonisk om det ikke var for postmodernismens lammende virkning på folks tankevirksomhet.

Dette har disse lederne gjort blant annet fordi de har glemt følgende sterke advarsel fra han som av mange regnes som den viktigste inspirasjonskilden for den sosialetiske vekkelsen blant kristne i Norden:

«Også selve menneskenaturen er en faktor som intet sosialpolitisk program kan la være å ta hensyn til. Menneskenaturen setter således en grense for enhver fullkommenhetsutopi. En samfunnsideologi som baseres på at menneskene er eller kan bli helt og fullt idealistiske og uselviske med mulighet for etisk fullkommenhet bare forholdene legges til rette, blir avslørt som svermerisk, når de abstrakte teorier søkes omsatt i praksis.»
Tor Aukrust, Mennesket i samfunnet, Bind II (1966), side 68 (kursiv i original).

En formildende omstendighet i denne forbindelse, er det konformitetspresset kristne ledere har vært utsatt for i denne typen saker.

Samtidig er det på høy tid at disse lederne spør seg selv om det å heie på, eller være passiv tilskuer til, at landet ødelegges av uklok politikk (bygd på løgner, halvsannheter og skjønnmaling), er kompatibelt med det hyrdeansvaret Bibelen sier at dere har.

Hva med å gå på den smale vei? Hva med å ha sannheten som belte om livet? Hva med å ta sitt kors opp og følge Jesus? Disse bibelske metaforene kunne med fordel ha vært høyere oppe i bevisstheten til alle kristne, og da i særdeleshet kristne ledere, enn hva vi har kunnet observere de siste femti årene.

Og la oss ikke glemme Jesu ord om at sannheten setter fri. Hvor i Bibelen står det at det er andre prinsipper som gjelder når vi må forholde oss til ubehagelige sannheter?

Å dilte som sauer etter det postmoderne og sekulære presteskapet, kan i hvert fall ikke være noe ideal for en kristen hyrde.

Ingen religiøse ledere har større ansvar for å tale Roma midt imot i disse spørsmålene, enn nettopp kristne ledere. Hvorfor det? Fordi europeisk sivilisasjon – på godt og vondt – er et produkt av kristendommen. Og skal vi få stablet på beina en allianse av mennesker av god vilje som kan bidra til å få skuta på rett kjøl igjen, har kristne en viktig rolle å spille. Derfor er min kritikk mot kristne ledere såpass krass; det er på tide at dere våkner opp fra dvalen, og blir med og tar ansvar i den krisen vi nå står i.

Dette handler ikke bare om sekularisering, som jeg ser at mange troende er opptatt av, hvilket er helt greit. Problemene stikker imidlertid dypere enn som så.

For en nærmere drøftelse av dette problemkomplekset, se mitt essay «Postmodernisme versus jødedom, kristendom, islam og humanisme».

Hva så med det andre av de to sentrale stikkordene i dette avsnittet, altså ekstremfeminisme? Vel, jeg skrev en epistel om dette temaet for 17 år siden, og den er dessverre minst like relevant i dag som i 2007.

Prefikset «ekstrem-» er med for å indikere at vi snakker om en type feminisme som har frigjort seg ikke bare fra urimelige begrensninger i samfunnet, men også vender ryggen til sunn fornuft og vitenskap.

Dette gir opphav til problemer på en rekke ulike samfunnsområder, og helt spesielt bidrar det til at morsrollen nedgraderes, samt at det blir stadig vanskeligere for menn og kvinner å etablere harmoniske, stabile og gjensidig forpliktende parforhold. Hvilket åpenbart er medvirkende årsak til at stadig flere kvinner ender opp med (selvvalgt eller ikke) få eller ingen barn.

Mange kvinner sørger over morsdrømmen som glipper fordi de ikke finner en mann som er villig til å forplikte seg og etablere en familie. Og et betydelig antall kvinner blir enslige mødre. Andre kvinner (samt noen menn) sier rett ut at de ikke gidder å få barn. Alt dette er symptomer på en sivilisasjon i forfall.

Som forfatter og forsker Mads Larsen sier: «Hvis vi ikke klarer å skape en ny kultur for hvordan menn og kvinner skal skape stabile parforhold og få barn sammen, da går hele samfunnet vårt under.»

Samfunnsdebattant Muhammed Usman Rana påpekte det samme da han for noen uker siden var gjest i podcast-studio hos iNyheters featureredaktør Ole Asbjørn Ness.

Når kjønnsforskjeller fornektes

Et av ekstremfeminismens fremste kjennetegn, er at man fornekter at det finnes naturgitte kjønnsforskjeller (preferanser, evner, anlegg, tilbøyeligheter, fysisk styrke, mot, risikovilje, etc.) som ikke lar seg utrydde gjennom propaganda, indoktrinering, ‘riktig’ barneoppdragelse eller andre slike tiltak.

En av de mange skadelige bivirkningene av denne virkelighetsfornektelsen, er at kvinner får vrangforestillinger om at når gutter og menn ikke oppfører seg slik ekstremfeministene har fått det for seg at de bør, da er det noe galt med de aktuelle guttene/mennene.

I forlengelsen av dette får vi kvinner som forhåner og latterliggjør menn som i deres øyne er teite og dumme, siden de ikke lever opp til de forventningene ‘kvinner i vår tid’ (eller noe i den dur) har til oss gutta – forventninger som for mange av oss vil være vanskelige eller umulige å leve helt opp til, av den enkle grunn at de forsøker å tvinge oss inn i et mønster som bokstavelig talt er unaturlig.

La meg i denne sammenheng presisere at det er mange dustete macho-idealer menn bør forsøke å styr klar av. Og visst kan mange av oss trenge å bli mer sensitive og lydhøre, samt passe på å ha kontakt med egne følelser, og litt til i samme gate. Det er ikke slike ting jeg argumenterer imot.

Det jeg argumenterer imot, og betrakter som farlig, er at sunne, gode og naturlige maskuline instinkter, blir latterliggjort og sett ned på, fordi man ønsker å skape en ny type mann som er frikoblet fra de siste 100.000 års evolusjonære forhistorie – og vel så det. Den slags er utopisk, og dømt til å mislykkes. Og innen ting kollapser fullstendig, vil man garantert påføre svært mange menn, kvinner og barn mye sorg og fortvilelse.

Postmoderne kjønnsforskning

For nokså nøyaktig 20 år siden skrev jeg tre grundige artikler for nettstedet forskning.no (og fordi de gamle lenkene som binder artiklene sammen ikke lenger fungerer, tar jeg med de to svarene som kom fra kjønnsforskningsmiljøet, slik at de av leserne som er interessert kan få med seg hele debatten):

• Lyssky kjønnsforskning? I hvilken grad fortjener kjønnsforskningen å bli betraktet som en seriøs premissleverandør i samfunnsdebatten? Av undertegnede.
• Kjønnsforskning er vitenskap. Kjønn er mer enn biologi, og Ole Jørgen Anfindsen bør utfordre til en mer konkret debatt. Av Lars Rune Waage.
• Kjønn er viktig. Kjønnsforskere bør si klart og tydelig om de har veldefinerte kriterier for god vitenskap. Hvis ja, legg disse kriteriene frem. Hvis nei, innrøm det. Av undertegnede.
• Jorda – en apeplanet? Det er problematisk å definere naturvitenskapen som en vitenskap overlegen alle andre. Av Lars Rune Waage.
• Naturvitenskap og kjønnsmodne forskere. Det er meningsløst å drive kjønnsforskning uten at man forholder seg på en ryddig måte til evolusjonsteorien. Av undertegnede.

Deretter ble det stille fra kjønnsforskerne. Feige professorer og andre topper blant kjønnsforskerne nektet å svare ordentlig da både Bjørn Vassnes og jeg utfordret dem i Dagbladet i 2003. Og da de fikk kritiske spørsmål via forskning.no året etterpå, lot de Waage svare for seg. Han kom ikke spesielt heldig fra det, spør du meg.

Hallo, glem snøen som falt i fjor, dette skjedde jo for 20 år siden, vil noen innvende. Men nei, at det er lenge siden er ingen formildende omstendighet – tvert imot.

Kjønnsforskerne har nå hatt 20 år på seg til å rydde opp i sitt trøblete forhold til naturvitenskap. Det samme gjelder myndighetene som sløser bort skattepengene våre på denne måten. Men lite eller ingen ting har skjedd med de grunnleggende problemene, så vidt jeg har kunnet registrere.

En av de få interessante tingene som har skjedd på akkurat dette området, er at kjønnsforskerne nok en gang ble avslørt som de kvasivitenskapelige ‘forskerne’ de er, ved at de dummet seg ut for åpent kamera da de ble intervjuet av Harald Eia i NRK-serien Hjernevask (2010).

Ytterligere 14 år er gått siden da, men kjønnsforskerne fortsetter ufortrødent sin tvilsomme virksomhet, og blir brukt som premissleverandører av politikere, journalister, redaktører, faktasjekkere, samfunns-‘forskere’, byråkrater og andre som synes det er kjekt å kunne vise til at deres egne livsfjerne idéer bygger på ‘forskning’.

Og det hele er altså i stor grad finansiert over offentlige budsjetter. Sløseriombudsmannen har skrevet om akkurat dette. Det har også Norge Idag gjort.

Men har denne kritikken opp gjennom årene hjulpet? Ser ikke slik ut.

En av fordelene med å være postmodernist, er at du alltid har gode ‘argumenter’ på hånden for å avvise fakta og forskning du ikke liker. Kritikk for manglende eller feilaktig bruk av naturvitenskap, sier du? Ikke noe å bry seg om, disse kritikerne er sikkert patriarkalske mannssjåvinister, fascister eller noe annet vi ikke liker – glem dem. Kritikk for uansvarlig pengebruk på ‘forskning’ som kun tjener ideologiske formål? Det kommer nok fra høyresiden, så det bryr vi oss heller ikke om.

Og sånn går nu dagan. Postmodernismen hjelper kjønnsforskerne til å immunisere seg mot kritikk, slik at de kan fortsette å beskytte sitt revir og sine privilegier, og holde seg i sin egen boble og sitt eget ekkokammer.

Det hele er en skam og en skandale, men kjønnsforskerne blir knapt gått etter i sømmene av hovedstrømsmediene våre, for de fleste journalistene og redaktørene der er selv hjernevasket med postmodernistiske tankefeil (dette med hjernevask vet jeg litt om, for jeg var selv i yngre dager hjernevasket med kvasivitenskapelig tankegods). Det er nok derfor så mange mediefolk mener det er viktigere å bekjempe ‘patriarkatet’, eller en annen innbilt fiende, enn å påpeke at kjønnskeiserne mangler klær.

Det får ikke hjelpe om samfunnet ødelegges og utallige ofre ligger strødd i kjølvannet – det viktigste er saka. Det hele gir assosiasjoner til ekstremistbevegelser både før og nå.

Hva skjer når disse idéene presses igjennom?

La det ikke være noen tvil, kjønnsideologien og dens bakenforliggende premissleverandør postmodernismen gir seg store og dramatiske utslag i samfunnet. Her er noen små smakebiter fra tidligere saker på iNyheter.

• Hjerteskjærende video: Jente (18) angrer på kjønnsskifte. Chloe Cole (18) ville bli gutt da hun var 12 år. Nå angrer hun på å ha undergått irreversibel kjønnsskiftebehandling.
• Menn bytter kjønn for å komme inn på prestisjestudie. For å komme seg inn på studiet «Industriell økonomi og teknologiledelse» ved NTNU, må man ha skyhøye karakterer. I dag får kvinner 2 ekstrapoeng på grunn av kjønnskvoter, noe som gir de en fordel i søknadsprosessen. Det bidrar til at kvinnene nå kaprer 170 av 252 plasser på studiet. En mann har fortalt til Finansavisen at han selv har byttet juridisk kjønn til kvinne for å få ekstrapoeng. Han hevder og at det er flere andre som har gjort det samme for å få tilbud om studieplass.
• Eksperimentets konsekvenser viser seg nå: Argumentene mot jenter i Forsvaret. I Norge dominerer den politiske korrektheten. Det er grunnen til målsettingen om mangfold og likestilling i Forsvaret. Men det går ut over forsvarsevnen vår.
• Flere jenter i førstegangstjeneste gjør Forsvaret dårligere: Men ingen tør si det. Det burde vært åpenbart for alle med fornuften intakt hva som ville skje med «kulturen» i Forsvaret når man åpnet opp for å samle jenter og gutter på samme rom og kaserner.Men folk og offiserer har lydig holdt kjeft i møte med medias og politikernes sosiale utopier. Til slutt endte vi som samfunn opp med å tro på vært eget «bullshit».
• Politisk korrekt idioti satt i system: Og det du ikke visste om kvinner i IDF. Kvinneandelen i det norske forsvaret øker raskt. Blant de vernepliktige har andelen oversteget 34 prosent. Målsettingen er at halvparten av norske soldater skal være kvinner. I Norge blandes kvinner og menn i stridende enheter i alle våpengrener. De bor på samme rom i kasernene.

Og mannlige offiserer står frem på TV og påstår at kjønnsmangfold gir oss et bedre forsvar, selv om enhver med vettet i behold skjønner at det forholder seg stikk motsatt. At de tvinges til å lyve og bullshitte for ikke å få ødelagt karrieren sin, er rett og slett tragisk – både for dem selv, for Forsvaret og for samfunnet.

Og når jenter – statistisk sett – ikke er like interessert i tekniske fag som gutter, da tar vi i bruk kvotering for å få en bedre «balanse». Dette fører til at dårligere kvalifiserte og mindre motiverte jenter tar viktige studieplasser fra bedre kvalifiserte og mer motiverte gutter, og vi får dårligere ingeniører og teknologer som skal fylle nøkkelroller i samfunnslivet i fremtiden. Og så videre, og så videre.

Resultatet er at Norge får færre kompetente byråkrater, forskere og politikere m.m., samt at vår konkurransekraft svekkes. Og mens hele Vesten holder på med denne typen dill-dall, utdanner Kina og India hundretusenvis av forskere og ingeniører i verdensklasse. You do the math!

Og politiet er ikke lenger til for å opprettholde lov og orden, og om nødvendig bruke fysisk makt mot voldsmenn som utgjør en trussel mot samfunnet. Politiet skal i stedet være en redskap for å fremme likestilling, samt gi nye og spennende karriereveier for kvinnelige advokater.

Disse kan så brukes til å straffeforfølge politimenn som gjør den helt nødvendige jobben som få om noen politikvinner ville ha vært i stand til. Ikke bare øker man kvinneandelen i politiet, man jobber også med å femininisere hele politistyrken ved å trakassere, undertrykke og diskriminere politimenn som har sine maskuline instinkter i behold. Denne utviklingen vil selvsagt føre til redusert kriminalitet etter hvert, vi må bare være litt tålmodige og gi den nye ideologien tid til å virke.

Og brannvesenet er ikke lenger en etat der veltrente og fysisk sterke mannfolk om nødvendig skal kunne bære besvimte folk ut av brennende bygninger. Neida, det får ikke hjelpe om noen brenner inne fra tid til annen; det som er mye viktigere er å fremme likestilling, så derfor har man senket opptakskravene.

Og Pride nøyer seg ikke lenger med å være en bevegelse som skal jobbe for rimelige rammevilkår i samfunnet for skeive personer. Nå insisterer man i tillegg på at alt og alle må akseptere en antivitenskapelig ideologi. Og så forlanger man at barn og ungdommer skal indoktrineres med Rosa ‘kompetanse’. Er det rart at stadig flere gutter og jenter opplever kjønnsdysfori?

Er det i det hele tatt mulig å tenke seg at Vesten kan overleve særlig lenge når denne ideologien får råde grunnen? Nei, det er neppe, men det er nok dessverre nøyaktig hva anti-vestlige ideologer drømmer om. Når kapitalisme, hvite mennesker, kristendom og vestlig sivilisasjon oppfattes som noe ondt som må utryddes, da er postmodernisme og dens politiske avleggere nyttige redskaper i hendene på de som skal «redde verden».

Tradwives og andre fascister

For et halvt års tid siden var det en viss debatt om problemstillinger knyttet til kjønnsroller. For eksempel ble det snakket om såkalte «tradwives», det vil si kvinner som ønsker å være hjemme mens barna er små.

Næringsminister Cecilie Myrseth og arbeidsminister Tonje Brenna uttrykte da sin bekymring for kvinner som prioriterer morsrollen foran lønn og karriere (VG 30. mai). Lasse Josephsen nøyer seg ikke med å nedtone betydningen av morsrollen; nei da, han mener i tillegg at den slags fører oss i retning av et totalitært samfunn, så han valgte å kalle fenomenet «husflidsfascisme», intet mindre (Aftenposten 6. juni).

Jarle Mong er en konservativ kristen som de senere årene har markert seg som en slagkraftig samfunnsdebattant som gjerne skriver med en kombinasjon av humor, dybde og retorisk snert. For eksempel skrev han i februar en tankevekkende og inspirerende artikkel i Bergens Tidende om NRK-serien Gutter på randen, der ingressen var «Vi trenger menn som våger å være ledere – og som lever for noe mer enn seg selv».

Takken han får for å kritisere skoleverkets mangeårige forsømmelse av gutter og deres behov, samt peke på tiltak som kan bidra til at flere gutter får muligheten til å modnes på en sunn og naturlig måte, inkluderer imidlertid følgende bredside fra Joakim Stegen Tischendorf (Vårt Land 4. juni): «Ropet på styrke, mandighet, hierarki, offervilje og fedrelandstroskap er ikke kristendom, og heller ikke gentlemansidealer. Det er fascisme.»

At alt ikke var fryd og gammen i gamle dager, kan jeg være enig med Tischendorf i. Hans analyse av den situasjonen kampen mot ‘patriarkatet’ har ført oss inn i, og den helt naturlige motreaksjonen vi nå ser hos både menn og kvinner, er likevel noe av det mest enøyde jeg har sett på en stund.

Tischendorfs fascisme-stempling rammer ikke bare hedersmannen Mong, men alle oss som mener at biologiske kjønnsforskjeller er en naturlig konsekvens av menneskets evolusjon – eller en integrert del av skaperverket som teister vil si.

At enkelte gamle mannsidealer har vært i behov av justeringer, betyr ikke nødvendigvis at det vil være bærekraftig å avskaffe dem alle sammen.

Tvert imot kan vi være temmelig sikre på at et samfunn som forsaker mannen og alle hans gjerninger og alt hans vesen, vil ha stø kurs mot historiens skraphaug. Et samfunn uten skikkelige mannfolk har fremtiden bak seg.

Veien videre

Kvinner som nå nyter privilegier knapt noen har hatt før dem i verdenshistorien, og som med nebb og klør motsetter seg enhver justering av uheldige utslag av vestlig feminisme, bør snart begynne å tenke på hvilken arv de dømmer sine døtre (og sønner) til å overta.

De som ikke uten videre innser det innlysende her, anbefales å heve blikket og se hva som er i ferd med å skje i Norge og de fleste andre vestlige land, der fødselstallene er for lave og innvandringen for høy; en meget potent og farlig kombo – en double whammy, som amerikanerne sier.

Og den som tror at den pågående befolkningsutskiftningen kun er en høyrepopulistisk konspirasjonsteori, trenger et oppfriskningskurs i matte.

En som nylig følte behov for å lange ut mot menn som strever med å finne sin plass i feministenes Utopia, er Hedda Colleen Østvang, som i sin artikkel «Verden har et mannsproblem» skriver følgende (kursiv i original):

«Damene i Afghanistan hadde stemmerett og miniskjørt de også. De var også høyt utdannede, kulturelle og beleste. Se på dem nå. Tror du at Afghanistan ligger 50 år bak oss? Nei, de ligger 50 år foran. Hvis ikke vi får shiten vår together.»

Jeg er slett ingen motstander av at man i samfunnsdebatten noen ganger setter ting på spissen, men her mener jeg Østvang skyter over mål og vel så det. Og siden dagens vestlige samfunn er alt annet enn bærekraftige, har vi nå – ikke minst takket være vestlige feministers mannsforakt – i flere år hatt stø kurs mot nettopp det marerittet hun eksemplifiserer ved å vise til utviklingen i Afghanistan.

Islamister over hele verden sliper knivene og legger planer for hvordan Vesten skal beseires når forfallet er kommet langt nok. Med mindre vi snart tar et oppgjør med en kjønnsideologi som har gått fullstendig av skaftet (pluss et par andre alvorlige feilskjær), trenger islamistene neppe å vente så lenge som 50 år.

Der klassiske mannsidealer henvises til skammekroken, oppstår et vakuum. Og dermed dukker fremmede mannsidealer opp og trenger seg inn på det ene viktige området etter det andre.

Konklusjon

Så lenge Vesten fortsetter å satse på postmodernisme og ekstremfeminisme, stiller vi svakt i møte med den tsunami av islamisme og ikke-vestlig macho-maskulinitet som nå, takket være flere tiår med postmaskulin innvandrings- og integreringspolitikk, er i ferd med å skylle over oss.

Når omkvedet hos våre eliter – til tross for overveldende empiri som tilsier at noe er alvorlig galt – stadig er «fred og ingen fare», da viser det med all ønskelig tydelighet at naturlige og nødvendige maskuline instinkter er blitt mangelvare i samfunnet.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

– Jeg er uhelbredelig religiøs