Denne kommentaren sto først på Hanni Afsars Facebook-side og blir publisert etter samtykke.
Jeg har lest din kronikk om Tamima Nibras Juhar, og jeg deler sorgen over det tragiske tapet av et ungt liv.
Det er hjerteskjærende at en ung kvinne, som bidro til samfunnet i et omsorgsyrke, ble offer for en så grusom handling. Men jeg må si at jeg er uenig i flere av dine påstander om hvordan innvandrere har det i Norge og din fremstilling av landet som et sted preget av ustanselig nedsnakking av innvandrere.
Du skriver at innvandrere opplever å bli kalt et «feilslått kulturelt eksperiment» og holdes ansvarlige for et økende «forskjells-Norge». Du hevder også at det er blitt stuerent å benekte eksistensen av rasisme og diskriminering, og at troen på at vi kan være forskjellige og like gode er blitt stemplet som naivt. Jeg mener disse påstandene ikke stemmer med virkeligheten og at de maler et unyansert og overdrevet bilde av Norge. Det er dårlig gjort.
Norge scorer lavt på alle offisielle rasismeindikatorer, som for eksempel rapporter fra internasjonale organisasjoner som måler diskriminering og integrering. Innvandrere flest har det faktisk veldig godt i Norge. Vi har rause velferdsordninger, tilgang til gratis eller rimelig helsehjelp, utdannelse og et arbeidsmarked som gir muligheter for dem som ønsker å bidra.
Norge er på mange måter mulighetenes land, også for innvandrere. Nordmenn er generelt hyggelige, imøtekommende og åpne, og mange innvandrere opplever å bli inkludert og verdsatt for sitt arbeid og sine bidrag.
Jeg tror ikke innvandrere som har tilpasset seg, som jobber, betaler skatt og bidrar til samfunnet, går rundt og føler seg konstant nedverdiget, som du antyder.
Selvfølgelig finnes det utfordringer, og ingen benekter at enkelte opplever diskriminering eller fordommer. Men å fremstille det som om innvandrere generelt lever under et konstant press av nedsnakking er overdramatisert og gir et misvisende bilde.
Det er dessverre sant at deler av innvandringspolitikken har vært et feilslått kulturelt eksperiment. Vi må kunne snakke sant om konsekvensene av politikken som har vært ført i flere tiår. Den har ført til segregering i enkelte miljøer, økt kriminalitet i noen områder og et mer polarisert samfunn. Dette er kjensgjerninger, støttet av statistikk og rapporter, som for eksempel økningen i visse typer kriminalitet knyttet til svak integrering.
Å påpeke dette handler om å rette et kritisk blikk mot politikernes unnlatelse av å håndtere utfordringene på en effektiv måte.
Det er trist som faen at konsekvensene av en elendig innvandringspolitikk rammer de flinke, hardtarbeidende innvandrerne blant oss – mennesker som Tamima, som bidro til samfunnet og fortjente bedre. Men å legge skylden på nordmenns holdninger eller å fremstille kritikk av innvandringspolitikk som rasisme, slik du synes å gjøre, er å snu problemet på hodet. Årsaken til slike tragedier finner vi ikke hos vanlige nordmenn, men i naive og liberale holdninger som overser realitetene og hindrer ærlig debatt.
Du skriver at du ønsker et Norge der folk kan være forskjellige og like gode samtidig. Det ønsker jeg også. Men for å komme dit, må vi tørre å snakke ærlig om hva som ikke fungerer, uten å bli stemplet som intolerante.
Å tie om utfordringene skaper ikke et bedre samfunn – det gjør bare problemene større. Jeg tror ikke innvandrere ønsker å bli sett på som ofre, men som likeverdige bidragsytere. La oss gi dem den respekten ved å være ærlige om både suksessene og utfordringene.
Du burde se deg selv i speilet, Anne Holt, og spørre om det er din fremstilling av Norge som bidrar til å polarisere debatten ytterligere. Innvandrere som jobber, bidrar og bygger liv i Norge er helt supert. Men vi må kunne si ting som det er. Sannheten må på bordet, og det er politikernes ansvar å ta tak i konsekvensene av flere tiår med feilslått politikk.
Med respekt for Tamima og alle som bidrar til landet vårt.