Dette er en kommentar.

I dag la Klimautvalget frem sin rapport. Utvalget ble nedsatt under forrige regjering. Resultatet, i form av 388 sider med tekst, illustrerer hvor vanvittig hele den norske politiske ambisjonen for hvor mye som skal kuttes av «utslipp» frem mot 2050 er.

Det er fristende å kalle det et ekstremistutvalg, og sette de som sitter i utvalget i gapestokk. De snakker om en total forvandling av hele samfunnet og at alle politiske beslutninger skal sees i lys av dets bidrag til å kutte utslippene.

«Utvalget legger vekt på at alle beslutninger, både hos myndigheter og private aktører, må vurderes opp mot om de er i tråd med lavutslippssamfunnet i 2050 eller ikke. Dette innebærer at det blir mange små og store endringer i hvordan vi planlegger, gjennomfører og evaluerer beslutninger og investeringer på så godt som alle områder i samfunnet,» heter det i rapporten.

Klimapolitikken skal altså styre alt annet.

Utvalget anbefaler at «alle sentrale styrings- og politikkdokumenter som de årlige budsjettdokumentene, Nasjonal transportplan og Perspektivmeldingen skal ta
utgangspunkt i klimamålene.» Videre at «kommunene får et tydelig og lovfestet ansvar for å bidra i omstillingen til et lavutslippssamfunn, og staten må legge til rette for at kommuner kan føre en ambisiøs klimapolitikk.»

Og også lovverket skal brukes: «lovverket prioriterer klimahensyn gjennom krav om å vurdere klimaeffekt eller vektlegge klimahensyn.»

De skriver videre at det må «utarbeides en strategi for sluttfasen av norsk petroleumsvirksomhet, og at denne legges frem for Stortinget så raskt som mulig. Utvalget tilrår at det ikke gis ytterligere tillatelser til leting, utvinning (PUD), eller anlegg og drift (PAD) inntil en slik strategi er ferdigstilt.»

Altså full stopp nå.

Men strengt tatt er dette noe utvalget må si, gitt mandate de fikk. Om de kan kritiseres for noe, så er det å takke ja til å sitte i Klimautvalget og derigjennom fungere som en lobbygruppe for en politikk som vil gjøre norsk økonomi og velstand ugjenkjennelig, for ikke å si ødelagt.

Som utvalget selv skriver om sitt mandat og hva det innebærer:

«Utgangspunktet for arbeidet er ambisjonene om utslippskutt som ligger i klimaloven. Mandatet for utvalget legger til grunn at klimagassutslippene i Norge skal reduseres med 90–95 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2050. Dette betyr at utslippene skal reduseres fra om lag 50 millioner tonn pr år i 1990 til 2,5–5 millioner tonn i 2050. Gitt at enkelte utslipp er vanskelige å unngå, betyr dette i praksis at så godt som alle andre utslipp av klimagasser må fjernes for godt før 2050.»

Det er 27 år til. Denne figuren fra utvalgets rapport viser hvilket «stup» i utslippene de mener er nødvendig.

Til tross for at målene om utslippsreduksjon har ligget der siden 1990, har vi knapt redusert utslippene i det hele tatt frem til nå. Nesten «alt» (90-95 %) gjenstår derfor å kutte. (Norske regjeringer har besynderlig nok bestemt at vi heller ikke skal regne inn at opptak fra skog har økt siden 1990, noe som ville gjort totaltallene langt mer positive.)

– Inspirere til handling

Utvalget sier nesten rett ut at politikerne må presse disse endringene ned over hodene på en motvillig befolkning. Men alt er legitim i kampen for «den gode saken»:

«Overgangen til et lavutslippssamfunn krever politisk lederskap. Mange tiltak vil kreve endring og omstilling. Det kan skape motstand fra grupper som har interesse av å unngå enkelte endringer. Politisk lederskap kreves for å avveie kryssende hensyn og interesser og for å sørge for inkluderende prosesser som gir legitimitet til beslutningene, samtidig som tempoet i omstillingen økes. Ikke minst kreves det lederskap for å inspirere til handling og å vise at omstilling til lavutslipp er omstilling til noe bedre,»

Utvalget baserer seg her på noe de bare kan anta, og det på tynt grunnlag: At omstillingen er omstilling til det bedre.

En av de tingene befolkningen dermed må overbevises om er at dyr energi også er «omstilling til noe bedre»:

Fra tiltakspakken kan vi lese at «lave energipriser ikke settes som hovedmål for energipolitikken. Energiprisene må reflektere samfunnets kostnader ved å skaffe ny kraft tilveie.»

Ny, «fornybar» kraft altså. Og at det skal være billig energi, betyr altså ikke noe.

Det virker egentlig som utvalgsleder Martin Skancke ikke tror på målene selv.

Den største utfordringen er «ressursknapphet», ifølge ham. Han mener i en kommentar til E24 at det i grunn vært navnet på hele rapporten.

– Utslippskuttene forutsetter i praksis ubegrenset tilgang på elektrisk kraft, biomasse, areal og kvalifisert arbeidskraft. Men vi har mangel på alt, sier Skancke.

Det er altså mangel på alt som er nødvendig for å kutte utslippene til null. Så hvorfor lage rapporten i det hele tatt?

Den nye klimaministeren har allerede uttalt seg lite uentusiastisk til rapporten, og bra er det.

– Også i en verden som skal fase ut fossile energikilder så er det rom for å utvikle norsk sokkel, sier klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen om letestoppen som anbefales

Eriksen mener omstillingen må skje raskt, men på en måte som har folkelig oppslutning.

– Det er to vanskelige avveininger å vekte opp mot hverandre, sier han.

Kommentar

Å lage et såkalt «nullutslippssamfunn» i Norge i løpet av 27 år, er fullstendig urealistisk. Det vil innebære en total transformasjon av økonomien i fordyrende grad og gjøre oss ute av stand til å takle andre, viktige utfordringer.

Et eksempel er noe som snakkes mye om i disse dager: At kriminaliteten er i ferd med å gjøre deler av landet vårt lovløst. Og på grunn av angivelig pengemangel, kuttes det likevel i politibudsjettene. Det står for meg som en selvfølge at det må prioriteres over et mål om utslippsreduksjon som kun vil bidra symbolsk (0,002 grader) til redusert global temperatur i år 2100.

Noe skal vi selvfølgelig gjøre for å komme en energiomstilling i møte. Men det må være i et tempo som ikke gjør samfunnet til fant.

I løpet av de neste ca hundre år er det sannsynlig at verden uansett må gjennom en omstilling bort fra fossile energikilder fordi de billigste og lettest tilgjengelig forekomstene er hentet ut først. Teknologiske fremskritt vil trolig ikke være nok til å holde prisen heller på olje, gass og til slutt kull tilstrekkelig nede i møte med slike utfordringer. Prisen på fossilt og fornybart vil trolig konvertere av seg selv i et fritt marked. Vi må for å si det enkelt grave dypere og dypere eller etter mer utvannede ressurser.

Også på norsk sokkel vil olje og gass etterhvert ta slutt.

Men for Norge å forsere denne utviklingen og ikke bry oss om de økte kostnadene, slik Klimautvalget ber oss gjøre, gitt hva vi kan anta at andre land vil gjøre i den samme perioden, er å be om å fattigsliggjøre det norske samfunnet.

Klimagasser er den ultimate «almenningens tragedie» der kostnadene/ulempene ved utslipp fordeles på alle gjennom utveksling i atmosfæren, mens de påføres av en enkelt. Gitt hva vi vet om menneskelig atferd, kreves det et bindene myndighetsorgan for å sørge for at hver enkelt overholder reglene. En slik verdensregjering med faktisk myndighet finnes ikke (heldigvis).

Det som dermed skjer, om Norge påtar seg rollen som «godt eksempel» og gjør mer for å kutte utslipp enn andre, er at andre vil se det slik at de kan slippe ut mer. Norges bidrag vil slik sett ikke gjøre noe for klimaet. Det vil kun gjøre oss, særskilt, fattigere.

Det synes langt mer fornuftig for Norge å bruke ressurser på å tilpasse seg klimaendringene, eller et spenn av hypotesene om dem, i form av mer robust infrastruktur, matforsyning, sikkerhet og energisparing (som uansett er lurt å satse på).

Utvalget gir i praksis myndighetene råd om en aktiv påvirkningskampanje mot egen befolkning for å overbevise oss om en løgn om at omstillingen er bra for oss. Men jeg tviler på om dette lykkes. Allerede ser vi motstand i befolkningen, og med så drastiske tiltak som er «nødvendig» for å nå målene, vil den motstanden bare øke.

Og det norske klimalobbyister ikke vil klare å skjule for alle er at ikke bare vil andre land og befolkninger ikke gjør like mye for å kutte utslipp som Norge. Den faktiske effekten av alle de offer det norske samfunn vil måtte gjøre, er ubetydelig.

Norge står for mellom 1 promille og 1,37 promille av de menneskeskapte utslippene av CO2. Altså omlag 1/1000. Hvis vi antar som et nokså høyt anslag at temperaturen på kloden stiger ytterligere 2 grader C hvis CO2-utslippene fortsetter som nå (altså 3,5 grader høyere enn i førindustriell tid) så vil temperaturen stige 0,002 grader mindre i år 2100 hvis Norge kutter alle utslipp enn hvis vi fortsetter som nå.

0,002 C.

Å skulle transformere samfunnet vårt til det ugjenkjennelige og la alle andre hensyn underordnes utslippsreduksjoner de neste 27 år for å begrense temperaturen med 0,002 grader Celcius en mannsalder fra nå er simpelthen så ekstremt og vanvittig at det neppe lar seg gjennomføre.

Ikke engang i et av verdens mest naive samfunn ledet av selvgode moralister av ypperste merke.

Heldigvis.

INYHETER TRENGER DIN STØTTE. TEGN ABONNEMENT ELLER STØTT OSS PÅ VIPPS 763291 BANK 1506.80.92768 ELLER PAYPAL

Lurås #3 med Stig Roar Wigestrand: Bullshitjobber, rebeller, improvisasjon, jazz, ledere, staten, næringslivet, vaksiner