Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det er slutt på tiden der de flinkeste politikerne er de som har best punch-lines i en stramt regissert TV-sending. Nå vil folk ha autentisitet (eller i hvert fall de som klarer å fremstå som autentiske).

Det er mange grunner til at demokratene tapte presidentvalget i år: Prisvekst, kriminalitet, manglende grensekontroll, folk er drittlei woke, etterdønningene av pandemien, fiaskoen av en Afghanistan-exit, Bidens manglende selvinnsikt med hensyn til egen helsetilstand og ikke minst valget av Harris som frontrunner.

Jeg tror imidlertid at dette valget også symboliserer en mer langvarig politisk trend, som allerede er i ferd med å smitte over til Norge. I dag vil vi heller ha noe som føles ekte og autentisk selv om det kanskje er litt rotete og upolert, heller enn gjennomregissert «perfekt» bullsh*t.

På høyden av Obama-æraen var det fortsatt slik at du kunne «ta» en politiker ved å avdekke en uttalelse som ikke hadde kirurgisk presisjon. Av typen: «Ha! Du sa 10.000, men det var egentlig bare 9.200», «du sier dette nå, men her sa du noe bittelitt annerledes for 7 år siden» og ikke minst den populære øvelsen med å kreve at noen legger seg flat for å ha brukt en litt unødvendig spissformulering eller ved å tolke noe i verste mening, selv om det er åpenbart for alle at det ikke var intensjonen med uttalelsen.

Konsekvensen var lenge at politikere vendte seg til en måte å snakke på der de tar så mye forbehold at de ikke kan bli tatt for en feil, men følgelig heller ikke mente noen ting. Jeg tror ikke jeg er blant de mest polerte i samfunnsdebatten, men kjenner tidvis på denne refleksen selv. Jeg får ofte lyst til å legge inn fyllord som nokså, forholdsvis, relativt, til en viss grad, osv, så har jeg liksom tatt høyde for en viss feilmargin dersom noen skulle oppdage at setningen min ikke er helt presis.

Les også: Overgrepsdømt ble omtalt som «kvinne» av NRK – men er biologisk mann

Politikertypen ala Obama, som i dag nesten fremstår som en slags Aaron Sorkin-klisje av en hybrid mellom en akademiker og en predikant (og som Demokratene aldri har klart å reprodusere til tross for stadige pinlige forsøk) er ferdig. Dette er også noe av appellen til Trump. Han kunne knapt vært et tydeligere stilmessig brudd med denne politikertypen. Demokratene på sin side sitter igjen med «drømmen om Obama», men ingen til å fylle vakuumet, og har derfor ingenting annet å tilby enn et selvhøytidelig tomt skall, mens verden i mellomtiden har gått videre.

Trump babler fritt i timevis på scena og i x-antall timelange podcaster der det snakkes om alt mulig rart, og tar temmelig konfronterende spørsmål fra journalister på sparket. Det er rotete og substansen kan det ofte stilles spørsmål ved, men det er underordnet. Det viktigste er at det er en autentisk kjerne der.

Når du hører Trump snakke hos Joe Rogan, Theo Von, Patrick Bet-David, Lex Fridman, osv så hører du et ekte menneske. Du hører en person som tenker høyt mens han snakker, ikke en som leter etter en inngang til å fremføre en ferdiginnøvd replikk.

Det er her kontrasten til demokratene blir så stor. Harris gjorde knapt et eneste intervju på en måned, og når hun først satte inn giret var det stort sett – med få unntak – i gjennomregisserte vennligsinnede settinger, der hun fikk fremføre de innøvde frasene sine, uten særlig motstand.

Når kjendiser som Megyn Kelly, Dr. Phil, Jake Paul, Caitlyn Jenner eller Joe Rogan erklærte sin støtte til Trump så kan du være rimelig sikker på at den er ektefølt, fordi de risikerer noe med støtten sin. Det er en autentisk kjerne der. Kjendisgalleriet som støttet Harris fremstod på sin side altfor ofte som krampaktig moralposering. (Flere av dem skal angivelig også ha fått millioner av dollar for støtten sin.)

Vi har gjennomlevd en tid der de «flinkeste politikerne» på 90-tallet og starten av 2000-tallet var de som klarte å få inn de beste replikkene på knapt med tid i beste sendetid. Det er selvfølgelig ikke uviktig å kunne fremføre et argument på 30 sekunder i dag heller, men det er blitt mindre viktig.

Les også: KrFU-lederen vil nekte én gruppe å komme til Norge: – Kristne verdier er i fare

De partiene som kommer til å takle den nye mediehverdagen best, er de som klarer å dyrke frem en ny generasjon som gir litt beng i de gamle dogmene. Politikere som ikke føler for å fossro vekk fra hvorfor de mente noe annet for 3 år siden enn det de foreslår i dag utifra et eller annet feilslått renhetsprinsipp der det er en styrke «aldri å ha tatt feil». Men som i stedet selvsikkert svarer at: «Ja jeg mente det da. So f***in what? Jeg tok feil, og derfor mener jeg dette nå».

Eller som nekter å bli med på den krampaktige kanossagang-øvelsen når de har kommet med en litt unødvendig spissformulering, men i stedet sier at «jaja, jeg kunne kanskje formulert meg annerledes» eller noen ganger også sier rett ut at «jeg tror alle forstår at jeg mente å si dette, og det gidder jeg ikke beklage».

Mímir Kristjánsson er en av de som behersker dette best i Norge, og det er nok også mye av grunnen til han selv er langt mer populær enn både partiet og ideologien han står for.

Det er også derfor enkelte langformat-podcaster med en håndfull årsverk klarer å trekke flere lyttere til sine sendinger enn noen av de største etablerte nyhetsmediene klarer på tvers av sine sendeflater, store produksjonsteam og tusenvis av ansatte.

Norge er et mye mindre og mer homogent samfunn enn USA, med større tillit til myndighetene og mindre personfokusert politisk system. Jeg tror ikke vi får noen «norsk Trump» med det første, men jeg synes vi allerede ser starten på en samfunnsdebatt som i større grad etterspør folk som prøver å være ekte heller enn folk som prøver å være perfekte.

Teksten ble opprinnelig publisert på Tonning Riises Facebook-side 26. november, og er gjengitt med tillatelse.