Europa står uten en strategi for krigen i Ukraina og uten en plan for fred. Det er hovedbudskapet fra Wolfgang Münchau og Yanis Varoufakis i en samtale hos Unherd.
De beskriver et kontinent som verken vil slåss eller forhandle – og som samtidig presser Ukraina inn i en krig de ikke er villige til å ta ansvar for. Resultatet kan bli en historisk katastrofe, mener de.
Münchau avviser først den etablerte fortellingen om at krigen i Ukraina «øker Europas sikkerhet». Han kaller dette en ortodoksi som minner om tankegangen før første verdenskrig.
Ifølge ham er Europa fullstendig klar over at de ikke er militært forberedt på en mulig konfrontasjon med Russland. Derfor bruker de Ukraina som buffer, en proxy. Målet er ikke ukrainsk seier – men å kjøpe tid.
– Europeerne har innsett at de ikke er klare til å forsvare seg mot Russland. Ukraina er i stor grad en stedfortrederkrig som enkelte strategiske miljøer ønsker skal vare så lenge som mulig, sier han.
Varoufakis er enig, og han mener Europas posisjon er både strategisk svak og etisk uholdbar. Han avviser på forhånd alle anklager om prorussiske motiver.
– Hvis du mener Putin er den nye Hitler, da må du sende egne tropper. Hvis du ikke er villig til det, må du søke fred. Hvis du verken søker fred eller sender tropper, gjør du deg til en fiende av ukrainerne, mens du svøper deg i det ukrainske flagget, sier han.
For begge er konklusjonen klar: Europas ledere opererer i et moralsk og strategisk tomrom.
Saboterer fredsforsøk – spesielt når de ikke kommer fra EU
Münchau peker på et mønster: Hver gang det kommer et fredsforsøk, enten fra USA eller andre, reagerer Europa først og fremst med avvisning. Han viser til et nylig lekket fredsutspill fra Trump-leiren, riktignok dårlig koordinert og kaotisk, men likevel nok til å skape uro i europeiske hovedsteder.
– Det første europeerne gjør, er å forsøke å slå det ned. De er redde for alle forslag, sier han.
Det mest grunnleggende problemet, mener han, er at Europa ikke vil ha en fredsplan. Ikke en reell. EU har i stedet brukt tid på å forhandle frem sin egen plan – ikke med Ukraina, ikke med Russland, men med seg selv.
– De forhandlet med hverandre og ble enige om et forslag som selvsagt er helt uakseptabelt for Russland. Poenget er ikke å skape fred, men å uttrykke sin posisjon, sier han.
Varoufakis minner om at dette ikke er nytt. Han viser til forhandlingene i Istanbul våren 2022, der Russland og Ukraina etter hans oppfatning var nær et kompromiss. Da skal Europa ha gått imellom og presset Kyiv til å trekke seg.
– De ledet Ukraina ned i en blindvei ved å love at de kunne ta Krim tilbake. Det var fullstendig urealistisk, sier han.
Europa vil at Ukraina skal kjempe – men nekter å betale prisen
Begge er enige om at Europas retorikk om ukrainsk heltemot skjuler en kynisk realitet: EU-landene verken finansierer krigen i tilstrekkelig grad eller stiller opp selv.
– De vil kjempe mot Russland, men de vil at ukrainerne skal gjøre det for dem. Og de vil ikke engang betale for det, sier Münchau.
Han anslår at Europa måtte brukt rundt 150 milliarder euro årlig for å matche russiske militærutgifter. Det er politisk umulig, spesielt når flere av de største EU-landene er fastlåst i budsjettkriser og gjeldsbegrensninger.
I sommer falt dessuten europeisk støtte dramatisk.
– Støtten har gått fra fire milliarder euro i måneden til én milliard. Det er en katastrofe, sier Münchau.
Resultatet er en dypere erkjennelse i Ukraina, mener han: De har begynt å se på Europa med stadig større kynisme.
– Ukrainerne sier: Dere vil at vi skal dø, men dere støtter oss ikke. Og de har rett, sier Münchau.
Illusjonen om russiske erstatninger
Europas siste store plan for å holde Ukraina gående er å beslaglegge russiske statsaktiva og bruke dem som finansiering. Münchau kaller dette økonomisk fantasi.
– Det er basert på en idé om at Russland vil tape krigen og bli dømt til erstatningsbetalinger i en internasjonal domstol. Det er fullstendig urealistisk, sier han.
Varoufakis er enda skarpere:
– Du kan bare kreve erstatninger fra noen du har slått på slagmarken. Det er noe europeerne ikke er i nærheten av, sier han.
Han mener planen først og fremst er et politisk narrespill for å skjule at kostnadene uansett vil ende hos europeiske skattebetalere.
Et Europa uten diplomatiske kanaler
Et av samtalens mest alvorlige poenger er at Europa aktivt har brutt ned sine egne diplomatiske muligheter. Varoufakis viser til at EU i praksis har kuttet direktekanalene til Russland siden 2022.
– Inngår man i en krig, holder man kommunikasjonslinjer åpne. Europa valgte å stenge dem, sier han.
Samtidig har europeiske ledere brukt tid på å drøfte en koalisjon av villige som skulle sende tropper til en fremtidig våpenhvilelinje. Varoufakis mener dette er ren fantasi.
– De har ikke tenkt gjennom hva som skjer hvis slike styrker havner i en konfrontasjon. Skal de starte krig mot Russland? spør han.
Det skaper en paradoksal situasjon: Donald Trump – ikke Europa – er nå den eneste vestlige aktøren med fungerende kanaler til Moskva.
Dobbeltmoral og historieløshet
Varoufakis reagerer sterkt på europeiske moralske prinsipper som kun gjelder når det passer.
Han trekker paralleller til Kypros i 1974, der Tyrkia okkuperte norddelen, og til NATOs bombing av Serbia i 1999 for å endre grensene i Kosovo.
– Europeerne sier at vi aldri kan akseptere grenseendringer gjennom militær makt. Men de gjorde nettopp det i Serbia. Dette hykleriet gir Putin argumenter, sier han.
På vei mot en ny europeisk katastrofe
I samtalens avslutning går begge sterkt ut: Europa er svakt fordi det velger å være svakt. Det foregir strategisk handlekraft, men er fanget i prosesser, møter og høystemte posisjoner uten substans.
– Europa skader seg selv, og ideen om at Ukraina beskytter vår frihet er ikke sann, sier Münchau.
Varoufakis avslutter med en advarsel: Når Brussel snakker om solidaritet, bør ukrainerne være på vakt.
– Vi grekere lærte hva europeisk solidaritet faktisk betyr: stagnasjon og tilbakeslag. Ukrainerne bør være svært forsiktige, sier han.
For dem er budskapet klart: Europa står på terskelen til nok en strategisk katastrofe – og denne gangen kan konsekvensene bli langt større enn europeiske ledere forstår.