Den norske innvandringsdebatten har endret karakter. Etter år med moralske markeringer og harde fronter, er det nå bred politisk enighet om at politikken ikke har vært bærekraftig. Likevel gjenstår det avgjørende spørsmålet: Vil endrede ord faktisk føre til endret politikk?

I en podkastsamtalen mellom Ole Asbjørn Ness, stortingsrepresentant Mahmoud Farahmand og Helge Lurås er det bred enighet om én ting: Retorikken er i ferd med å skifte. Uenigheten handler om hvorvidt noen faktisk har politisk mot til å gjøre det som kreves.

Et politisk stemningsskifte – men mest i ord

Både Farahmand og Ness peker på at Arbeiderpartiet nå snakker om innvandring på en måte som ville vært utenkelig for få år siden. Tonje Brennas oppgjør med det hun omtaler som urealistisk politikk fra SV, Rødt og MDG tolkes som et forsøk på å reposisjonere Arbeiderpartiet mot sentrum og høyre.

Samtidig advarer begge alle tre mot å forveksle retorikk med handling.

– Det er lett å si på TV at man vil stramme inn. Det avgjørende er hva som faktisk gjøres, og hvilke tall som kommer ut av politikken, sier Farahmand.

Han viser til at Arbeiderpartiet i praksis har ført en langt mer liberal politikk enn det partiet selv nå gir inntrykk av.

– Det var denne regjeringen som åpnet for å ta imot titusenvis av syrere. Nå snakker de om innstramming, samtidig som de vil ta imot palestinere. Det er et gap mellom ord og handling.

Familieinnvandring som hoveddriver

Helge Lurås er tydelig på hvor han mener hovedproblemet ligger.

– Det er familieinnvandringen som er den store driveren nå. Vi snakker om 10–12 000 personer hvert eneste år.

Ifølge Lurås er dette også den formen for innvandring som gjør integrering vanskeligst.

– Du får trukket inn mennesker fra helt andre kulturer, ofte lenge etter at den første har kommet. Det holder integreringen tilbake og gjør det vanskeligere å få til integrering. Vi må i praksis gjøre familieinnvandring umulig.

Farahmand er enig i problemforståelsen, men mener løsningen ikke nødvendigvis er total stans, men langt strengere krav. Det har allerede Høyre vedtatt, mener han.

– Hvis man skal tillate familiegjenforening, må kravene til selvforsørgelse være svært høye. Den som inviterer, må kunne forsørge, og den som kommer, må raskt i jobb. Det er ingen menneskerett å få tilgang til det norske velferdssystemet.

Systemet som motarbeider politisk endring

Et gjennomgående tema i samtalen er det de beskriver som et system som i praksis gjør politisk kursendring svært vanskelig.

– Vi har fått en ekstrem rettsliggjøring. Internasjonale konvensjoner, nasjonale lover, advokater, NGO-er og et helt innvandringsbyråkrati som har egeninteresse av at systemet består, sier Ness.

Lurås følger opp med å peke på at dette skaper en politisk lammelse.

– Selv om det er flertall i befolkningen for innstramninger, er det enorm motstand i institusjonene. Det krever politisk styrke å stå i de protestene som kommer, og jeg er usikker på om noen partier faktisk er villige til det.

Herunder nevner han spesielt Høyre under Ine Eriksen Søreide.

Men Lurås peker på at det er mulig, men det krever politisk mot.

– Danmark har vist at det går an. USA har vist at det går an. Metodene kan diskuteres, men poenget er at det er mulig å gjøre noe. Spørsmålet er om norske politikere tør.

Høyres og FrPs dilemma

Samtalen retter også blikket mot borgerlig side. Selv om både Høyre og Fremskrittspartiet har varslet innstramminger, er alle tre skeptiske til gjennomføringsevnen.

– Borgerlig side består ikke bare av Høyre og FrP, men også av Venstre og KrF. Det skaper sprik, sier Farahmand.

Han peker på at enkelte politikere kombinerer retorikk om innstramming med forslag som trekker i motsatt retning.

– Det hjelper ikke å si at man vil redusere innvandringen, hvis man samtidig fremmer forslag om å ta imot flere grupper. Da mister politikken troverdighet.

Lurås er enda mer pessimistisk.

– Selv FrP klarte ikke å gjøre noe vesentlig da de satt i regjering. Å stanse familieinnvandringen helt ville kreve et politisk mot vi ikke har sett i Norge. Det ville utløse massive protester som man måtte skjære gjennom.

Et spørsmål om vilje, ikke bare politikk

Mot slutten av samtalen blir det tydelig at uenigheten ikke først og fremst handler om analyse, men om vilje.

– Vi har diskutert disse problemene i 10–15 år. Det er ikke nye innsikter. Det nye er at flere politikere nå sier det høyt, sier Farahmand.

Samtidig advarer han mot å tro at dette alene løser noe.

– Det er resultatene som teller. Hvor mange kommer? Hvor mange er i jobb? Hvor mange er selvforsørget? Det er der politikken må måles.

Ness avslutter med en klar advarsel.

– Hvis det bare blir prat, vil frustrasjonen fortsette å vokse. Da øker også risikoen for at velgerne til slutt vender seg mot mer radikale løsninger, ikke fordi de ønsker det, men fordi de ikke ser noen andre som faktisk gjør noe.

 Loading ...