Hva skjer når barn vokser opp med å høre at de er for mye, for urolige eller for lite oppmerksomme?
Ifølge Martine Rooth Bråthen og Vanessa Arnesen blir ADHD først et problem når språket, skolen og systemene ikke rommer forskjellighet. Gjennom TikTok-kontoen ADHD Kidsa forsøker de å snu hele fortellingen – fra mangel og avvik til ressurser og styrker.
Det er i en podkast hos iNyheters Shurika Hansen at de to, som jobber i samme barnehage, forteller om erfaringer, og om hva de formidler annerledes enn andre.
Både Martine og Vanessa er åpne på at de begge har ADHD selv, om enn på litt ulike måter. Martine har en mer introvert variant med mye tanker og analyser, mens Vanessa har stor energi og setter ting ut i livet. På den måten utfyller de hverandre.
– Det er så mye positivt som aldri blir sagt
I offentligheten omtales ADHD ofte med negative ord: hyperaktiv, uoppmerksom, impulsiv. Ifølge Martine Rooth Bråthen er dette ikke nøytrale beskrivelser, men språklige valg som former hvordan både omgivelsene og individet ser på seg selv.
– Hvis man leser om ADHD, er det veldig mye negativt som blir brukt. Men hvis man snur det, og setter det i et annet miljø, så ser man at det ofte er masse ressurser og styrker der, sier hun.
Vanessa Arnesen supplerer med at mange med ADHD har sterkt engasjement, høy energi og evne til å jobbe intenst når noe oppleves meningsfullt.
– Når hjernen får noe som gir mening, kan man holde på lenge og få til veldig mye. Det er på tide at vi også snakker om styrkene, sier hun.
Det er nettopp dette ADHD Kidsa handler om: et styrkebasert formidlingsprosjekt som bevisst forsøker å bryte med det de opplever som en ensidig negativ fortelling.
Barn får høre alt de ikke får til
Ifølge Martine og Vanessa mottar barn med ADHD langt mer negativ tilbakemelding enn andre barn. Konsekvensene kan være alvorlige.
– Selvfølelse og selvbilde blir sterkt påvirket. Barna er ofte veldig klar over hva de ikke får til, og når voksne setter ord på det samme, forsterkes det bare, sier Vanessa.
Martine peker på at språket voksne bruker, blir barnets indre stemme.
– Hvis et barn hele tiden får høre at det er urolig, vanskelig eller bråkete, så tar det barnet det inn som sin identitet. Når det blir voksen, er det ofte akkurat disse ordene som dukker opp igjen, sier hun.
De mener derfor at måten voksne snakker om barns atferd på, ikke er en detalj, men avgjørende for hvordan barnet utvikler synet på seg selv.
ADHD-hjernen er ikke uoppmerksom – den er overoppmerksom
En vanlig forestilling er at personer med ADHD har dårlig oppmerksomhet. Ifølge Martine er dette misvisende.
– Man sliter egentlig ikke med oppmerksomhet. Man er oppmerksom på alt. Problemet er at hjernen ikke klarer å filtrere bort det som ikke er relevant der og da.
Vanessa forklarer at ADHD-hjernen tar inn alle inntrykk samtidig.
– Den sorterer ikke mellom viktig og uviktig. Det er derfor man kan fremstå som uoppmerksom, selv om man egentlig registrerer mer enn de fleste.
Denne forståelsen får store konsekvenser for hvordan man bør møte barn – særlig i skolen.
Skolen gjør ADHD til et problem
Begge er tydelige på at ADHD ofte blir negativt først når miljøet er feil.
– I skolesystemet blir ADHD nesten alltid et problem, fordi systemet er rigget for stillesitting, ro og ensartethet, sier Martine.
Hyperaktive og impulsive barn blir ofte raskt fanget opp, fordi de forstyrrer undervisningen. Barn med uoppmerksom type, ofte jenter, blir derimot oversett.
– Mange jenter er flinke til å maskere. De leser rommet, forstår hva som forventes, og holder igjen alt. Resultatet er at de kommer hjem helt utslitte, sier Vanessa.
Martine mener dette forklarer hvorfor mange kvinner først får diagnosen i voksen alder, ofte etter år med angst, depresjon eller utbrenthet.
– ADHD blir en lidelse når man hele tiden må justere seg selv og ikke får lov til å være den man er, sier hun.
Inkluderende praksis fremfor særtiltak
I stedet for å ta ut enkeltelever eller gi spesialordninger som kan skape skam, argumenterer de for inkluderende praksis.
– Hvis én elev trenger en pause, er det sannsynlig at mange andre også trenger det. Gi pausen til hele klassen, sier Vanessa.
Eksempler kan være mikropauser, bevegelse i undervisningen, visuelle hjelpemidler eller fysiske reguleringsverktøy som alle kan bruke.
– Når du tilrettelegger miljøet for ADHD-hjernen, så hjelper du egentlig alle, sier Martine.
De er også opptatt av hvordan lærere snakker om atferd.
– Det er stor forskjell på å si «du klarer ikke å sitte stille» og «du synes det er vanskelig å sitte stille». Det ene blir en identitet, det andre er en beskrivelse av en situasjon, sier Vanessa.
Dopamin forklarer mer enn moral
En sentral del av deres formidling handler om dopamin. ADHD-hjernen er sterkt motivert av aktiviteter som gir dopamin – som bevegelse, spenning eller intens interesse.
– Når dopaminen synker, søker kroppen regulering. Det kan se ut som uro, krangling eller impulsivitet, sier Vanessa.
Martine forteller at denne innsikten endret hvordan hun så på konflikter, både hos barn og voksne.
– Når du forstår at atferd ofte er et reguleringsforsøk, slutter du å tolke det som ulydighet eller trass.
Løsningen er ikke mer kjeft, men hjelp til regulering: bevegelse, musikk, pauser, fysisk aktivitet eller struktur.
Voksne med ADHD bærer ofte skam
For voksne er skam et gjennomgående tema. Mange har levd et helt liv med å føle at noe er galt.
– Skammen gjør ofte mer skade enn ADHD i seg selv, sier Martine.
Hun forteller at mange voksne ikke får diagnosen fordi de «fungerer for bra».
– Hvis du har jobb, familie og utdanning, får du ofte høre at det ikke er noe problem. Men det indre kaoset blir ikke sett.
Vanessa forteller at hun selv måtte gå privat for å få diagnosen.
– Jeg fikk beskjed om at det ikke var vits å henvise meg, fordi jeg hadde jobb, bachelor og familie. Til slutt betalte jeg for utredning selv.
Begge reagerer på at voksne ofte får medisiner, men lite hjelp til å forstå seg selv.
– Medisin kan gjøre deg roligere, men du lærer ikke å håndtere ADHD av den grunn, sier Vanessa.
Arbeidslivet: Slutt å gjøre folk jevne
I arbeidslivet mener de at mye kunne vært løst ved å bruke folk der de er sterke.
– Hvis en ansatt er ekstremt god på ett område, kan vedkommende ofte gjøre jobben til flere. Hvorfor bruke all energien på å gjøre folk middels på alt? spør Martine.
Vanessa peker på betydningen av ledere som forstår hvordan ansatte fungerer.
– Når du har noe som gir mening, kan du ha enorm kapasitet og hyperfokus. Da trenger du ledere som lar deg jobbe på den måten, og som hjelper deg med det som er vanskelig.
Åpenhet er avgjørende, men skam gjør det vanskelig.
– Det burde ikke være skambelagt å ha en hjerne som fungerer annerledes, sier hun.
Hva avgjør fremtiden?
Avslutningsvis vender de tilbake til barna. Ifølge Martine og Vanessa avgjøres fremtiden nå – av språket, forståelsen og valgene voksne tar.
– Det avgjør om barn som vokser opp i dag, fortsatt skammer seg over ADHD om 40 år, sier Martine.
Vanessa er enig.
– Hvis barn får vokse opp med å forstå seg selv, og bli møtt med aksept i stedet for korreksjon, så trenger ikke ADHD bli en lidelse i det hele tatt.
For dem handler det i bunn og grunn om én ting: retten til å få være seg selv – uten å unnskylde det.