Dette er et eksternt innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Benjamin Bringsås skrev nylig en kommentar om muligheten for å åpne for private fengsler i Norge. Han viser til lange soningskøer i Norge i 2015, og hvordan den blå-blå regjeringen med FrP og Høyre løste dette ved å sende innsatte til Nederland. Han skriver at «løsningen fungerte godt». Det er feil.
Sivilombudet skrev en besøksrapport om forholdene til de norske innsatte som sonet i Nederland fra 2016. Hovedfunnene viste at tvungen overføring til annen stat for norsk straffegjennomføring utgjør et stort inngrep i de innsattes liv. De fant det også bekymringsfullt at innsatte med omfattende behov for helsehjelp, unge innsatte og innsatte med manglende engelskkunnskaper overføres til straffegjennomføring i en annen stat.
Denne løsningen brøt også med nærhetsprinsippet i norsk kriminalomsorg som innebærer at domfelte i størst mulig grad skal gjennomføre straffen i nærheten av hjemstedet sitt. Konklusjonen om at løsningen fungerte godt, er meget unyansert.
Rehabilitering er et grunnleggende prinsipp med straffegjennomføring i Norge. Insentivet til å rehabilitere forsvinner ved privatisering da private fengsler vil tjene penger på at innsatte kommer tilbake igjen til fengsel. Kriminalitet blir kommersielt. Det er et stort problem.
Det fungerer sjeldent å legge ut statens omsorgsoppgaver på anbud. I USA har det amerikanske justisdepartementet bestemt at en ikke skal fornye avtaler med private aktører fordi det hverken blir bedre eller tryggere kriminalomsorg. Det står i begrunnelsen fra det amerikanske justisdepartementet at de ikke sparer penger på det, og ei heller har anstaltene ønsket nivå på sikkerhet og trygghet.
Det er selvsagt viktig å få ned soningskøen, men det må ikke gå på bekostning av innholdet i straffegjennomføringen. Løsningen er, som vi og andre rettshjelptiltak og interesseorganisasjoner har lobbet mot i mange år; mer midler til bemanning i kriminalomsorgen. Ansvaret ligger hos justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl.