Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
En lett ironisk betraktning om en mann som nekter å gi seg.
Hvorfor må en snart 60 år gammel mann som har figurert i toppolitikken i en årrekke tviholde på makten og statusen? Hva er greia her? Er det ikke på tide å sette partiet foran seg selv? Et sted må det vel gå en rød strek. En eller annen gang må vel Trond Giske gå tom for krefter – eller i det minste tenke at vi andre burde få slippe.
Men nei, her står han igjen, klar til å entre den rikspolitiske ringen. Denne gangen med Sylvi Listhaug som motstander. For i Giskes univers er det nemlig ikke slik at velgere kan bytte parti fordi de tenker selv. Nei, de har blitt stjålet. Som om Listhaug har lurt dem inn i en politisk varebil med falske løfter om skattelette og billigere bensin.
Og hva er løsningen hans? En «politisk boksekamp» i form av et folkemøte i Trondheim. For hvem tror Giske at han er? Rocky Balboa? Tanken om at Listhaug, bevæpnet med sin høyrepopulistiske retorikk og FrP-flagg, skal møte Arbeiderpartiets selvutnevnte redningsmann til duell, er nesten for mye til å ta seriøst. Hvem skal være dommer? Jonas Gahr Støre?
Kanskje Giske har glemt at folk flest har egne, rasjonelle hjerner, fullt kapable til å ta beslutninger uten hans hjelp. Eller kanskje han bare nekter å akseptere det som er åpenbart for oss andre: Arbeiderpartiets politikk fungerer ikke i 2024. Og det vil neppe hjelpe å sende Giske som en utgått forsvarsspiller inn for å dekke over sprekkene.
Den kraftige høyrevinden som blåser over Europa, vil mest sannsynlig treffe Norge med full styrke i september 2025, og det er lite trolig at Arbeiderpartiet – eller Giske – klarer å omstille seg raskt nok. Selv om han skulle klare å manipulere noen få trøndere til å gi ham en ny sjanse, endrer det ikke realitetene: Ap har mistet grepet om arbeidsfolks tillit.
Les også: Historien om Arbeiderpartiets fall
Giske forsøker å framstå som redningen for sosialdemokratiet, men sannheten er kanskje heller at han prøver å redde seg selv. Og ærlig talt – er det ikke på tide at han slipper partiet og oss andre fri? For selv om han nå vil påstå at originalen (les: Arbeiderpartiet) er bedre enn kopien (les: FrP), er det lite som tyder på at velgerne er enig.
Så når boksekampen er over – og hvis Listhaug er i kampform – er det kanskje Giske som ender i kanvasen. For maktsyke liksom-sosialister har en tendens til å møte veggen før eller siden. Kanskje det er på tide at også Giske innser dette.