Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
Seieren til Donald Trump i det amerikanske presidentvalget rettet igjen oppmerksomheten mot den politiske splittelsen i USA og beskyldningene mot Trump og hans velgere for å være fordomsfulle, udemokratiske og intolerante.
Det var kommentatorer i USA som, før valget, spådde at en Trump-seier ville få venstreradikale og woke-folket ut i gatene til voldelige opptøyer, men det har ikke skjedd.
Seieren førte dog til mer eller mindre hysteriske reaksjoner og ”behov” for psykoterapi hos Trump-fiendtlige individer, slik som for eksempel i redaksjonen til den britiske avisa The Guardian, men gatedemonstrasjonene uteble.
Sist Trump ble valgt, i 2016, var det demonstrasjoner av feminister i gatene i New York under president-innsettelsen i Washington. Det gjenstår å se om det kommer til å gjenta seg under innsettelsen i januar.
Med de forholdsvis dempede reaksjonene etter valgtriumfen i november, skulle man tro at det kommer til å gå rolig for seg, selv om den politiske splittelsen i USA, av de fleste kommentatorene, vurderes å være større enn noen gang før.
Presidentvalget og påstandene om en økende polarisering i USA har aktualisert undersøkelser fra de siste årene om den politiske polariseringen i landet.
Den britiske sosiologen Frank Furedi har plukket fram en artikkel fra 2019 i det anerkjente amerikanske tidsskriftet, The Atlantic, som den gang engasjerte meningsmålings- og analyseinstituttet Predict Wise for å finne ut hvilke grupper som er mest tolerante og intolerante blant folk i USA.
LEVER SOSIALT SEGREGERT
Og resultatene fra Predict Wise er noe annet enn det som er den gjengse oppfatningen blant både samfunnsforskere og de meningsstyrende politiske og kulturelle elitene. Undersøkelsene viser at det er hvite, eldre, urbane mennesker med høyere utdanning som er de minst tolerante overfor annerledes politisk tenkende.
Denne gruppen har en tilbøyelighet til å klumpe seg sammen i nabolag og områder der det bor folk som deler deres politiske oppfatninger. Den mest intolerante befolkningen i USA fant forskerne i det ”liberale” fylket (county) Suffolk i Massachusetts, som også omfatter byen Boston. Intoleranse overfor folk som ikke deler deres egen politiske oppfatning, var, i tillegg til deler av Massachusetts, også utbredt i deler av staten Florida.
Resultatene til Predict Wise-instituttet samstemte med en tidligere undersøkelse i regi av professor Diana Metz ved Universitetet i Pennsylvania. Hun hadde også funnet ut at hvite med høyere utdanning lever forholdsvis isolert fra folk med en annen politisk oppfatning enn dem selv.
Disse liberale (Demokrater?) folkene snakker ikke med folk som de er uenige med, og denne sosiale isolasjonen gjør det enklere å framstille dem de er uenige med i karikert form. Undersøkelsen ble til boka ”Hearing the other Side”, hvor Metz også påpeker at ikke-hvite amerikanere oftere møter folk som de er politisk uenige med fordi de lever et mindre sosialt og mer segregerte liv enn deres hvite medborgere.
Undersøkelsen viste for eksempel at åtte av ti nabolag, eller områder, i Suffolk var politisk homogene, altså med innbyggere som er politisk enige med hverandre. De ikke-hvite, derimot, har en bredere sosial omgang og har et mer nyansert bilde av folk de er politisk uenige med, var konklusjonen til Metz.
Predict Wise fant også fram til de mest tolerante menneskene finnes i fylker som North Country i staten New York og i deler av North Carolina hvor folk stort sett har naboer med en annen politisk oppfatning enn dem selv, og der folk oftere er gift med en som stemmer med et annet parti enn det de selv gjør.
Til tross for den politiske splittelsen blant amerikanerne er de enige i viktige politiske spørsmål. Og forbausende nok viser undersøkelser at åtte av ti er av den oppfatningen at politisk korrekthet er et problem i USA.
Det samme meningsforholdet gjelder også såkalt hatprat. De fleste amerikanere er bekymret over de enorme underskuddene på det amerikanske statsbudsjettet og ønsker strengere regler for privat eie av skytevåpen. På den andre siden er begge politiske leire overbevist om at dem de er uenige med, representerer en trussel mot demokratiet og den amerikanske nasjonen.
NORSK TOLERANSE-FORSKNING?
Vi finner den politiske splittelsen i USA igjen i Europa, og angivelig i en mer ekstrem form. I USA er det to partier som kjemper om den politiske makten, men det ene partiet kan ikke neglisjere det andre eller ved hjelp av kansellering og sensur holde det andre partiet unna de politiske maktorganene.
I Europa er det mulig, kanskje på grunn av en annet partimønster som omfatter langt flere enn to partier. En slik parti-spredning legger også betingelser for en større politisk intoleranse i de europeiske statene enn i USA.
Europa har også en annen innenriks- og utenrikspolitisk historie enn USA som ikke hatt krig på sin jord etter borgerkrigen på midten av 1850-tallet. Det er sikkert også andre faktorer som kan være med å forklare skilnadene mellom USA og Europa, men et toparti-mønster, slik som i USA, kan være en indikator på en større politisk fordragelighet mellom folk.
Jeg kjenner ikke til at det er foretatt undersøkelser i Norge om politisk toleranse/intoleranse i Norge. Men det er vel slik at elitene i ethvert samfunn ikke ønsker å få rettet kritisk blikk mot seg selv. En undersøkelse av elitene i Norge, gjennomført av forskere, som må regnes til samfunnseliten og som viser at elitene er mindre tolerante enn såkalt vanlige folk, er sikkert ikke noe som er ønskeverdig i disse miljøene.
Norske samfunnsforskere forsker altså ikke på hverandres og den øvrige elitens holdninger, men har vært opptatt av sammenhenger mellom lønnsforskjeller, yrkesgrupper, stemmegivning, parti-tilhørighet, boligforhold, makthierarkier osv.
Men i 2014 kom boka ”Elite og klasse i et egalitært samfunn” med artikler om politiske og kulturelle eliter og økonomisk og sosiale forhold, som for eksempel geografisk og økonomisk segresjon i Oslo. Boka inneholder et vell av opplysninger om sosiale, økonomiske og kulturelle forhold i Norge, og burde være folkelesning.
DEN NORSKE MORALISMEN
Det man kunne savne i forskningen på elitegrupper, både i Norge og USA, er den tankegangen og den politiske forståelsen som preger elitegruppen i samfunnet.
Nå kan man si at det trengs ikke fordi den forståelsen som ligger bak, kommer fram gjennom den politikken som føres og det politikerne sier og skriver i mediene. Når det gjelder forståelsesmåter og kultur, er det meg bekjent ikke bedrevet noe forskning her i landet, bortsett fra av Terje Tvedt, som har skrevet bøker om de norske politiske elitenes forståelse av internasjonale politikk og Norges rolle på verdensarenaen. Og konklusjonen er at norske politikeres selvforståelse, der de ser seg selv som moralske og økonomiske ”entreprenører”, forstår like lite av sine egne forutsetninger som de forstår fremmede kulturer.
Den norske forståelsesmåte er, ifølge Tvedt, preget av moralisme ved sin henvisning til såkalte universelle moralske prinsipper som har lite å gjøre med realitetene både i utlandet og her hjemme.
Denne vekten på moral og moralisering, som preger de norske elitene, framkaller en tankegang som er sentrert om det gode og det onde, et manikeisk verdensbilde som har en vond tendens til å framme hat mot annerledes tenkende. Og dette er et verdensbilde som preger vår tids ledende ideologi, den politiske korrektheten og særlig den venstreradikale utgaven av den.
Eksemplene på politisk forakt og hat fra venstresiden mot politiske motstandere er legio, og det er en gammel tradisjon. Det skulle holde med å vise til medienes kampanje mot Donald Trump, og særlig fra venstreradikalt hold, men dette hatet finnes over alt i dagens vestlige samfunn, slik Frank Furedi trekker fram et eksempel fra England og EU-striden.
HAT MOT BREXITERS
I England er det slik at de som ikke ville ut av EU (Remainers), forakter dem som sørget for at England gikk ut (Brexiters) så sterkt at det nærmer seg hat, skriver Furedi på Substack. I enkelte sammenhenger, som på engelske universiteter, har foredragsholdere eller Brexit-vennlige debattanter blitt buet ut eller rett og slett kansellert.
Studenter som er for Brexit, tør ikke si det av frykt for å bli mobbet og hundset av sine medstudenter. Og i fjor ble bankkontoen til Brexit-general, Nigel Farage, stengt på grunn av hans politiske engasjement. Konto-stengningen var så ille at til og med den britiske regjeringen måtte gripe inn og si at bankene må ha respekt for ytringsfriheten om de skal beholde lisensen til å drive bank.
Men det er verre i land som Tyskland der partiet AfD, med sin store framgang, er truet av etablissementet om å bli forbudt fordi det av elitene oppfattes som en trussel mot den tyske grunnloven og demokratiet, selv om partiet har sagt klart fra at det respekterer både grunnloven og demokratiet.
Partiet er størst i flere østtyske delstater, men ingen andre partier vil ha dem med i styre og stell, slik det også er med populistiske partier i Frankrike og Sverige. Under parlamentsvalget i Frankrike tidligere i år gikk den politiske venstresiden sammen for å hindre at Rassemblement National fikk så mange stemmer at de kunne være aktuelle for regjeringsmakt.
Og venstresiden fikk det som de ville, en regjering uten Rassemblement, da president Emanuel Macron henvendte seg til det sentrumsvennlige republikanske partiet for å danne regjering.
I to europeiske land har populistiske partier vunnet den politiske regjeringsmakten, i Italia og Ungarn. I Italia har statsminister Giorgia Meloni fra Fratelli d’Italia store problemer med å få gjennomført planen om å sende tvilsomme asylsøkere til oppholdsleire i Albania fordi en italiensk domstol trenerer ordningen ved å ha erklært at den er imot italiensk lov. Og hadde ikke en italiensk domstol kommet til denne slutningen, ville tiltaket ha blitt stanset av en EU-domstol.
Viktor Orban i Ungarn behandles som en paria i EU-systemet og hans nasjonale politikk skaper frykt i EU-byråkratiet i Bryssel, mens fordømmelsene av Orban for å fjerne demokratiet, nærmest hagler fra hans politiske motstandere, både i og utenfor Ungarn.
FASCIST-STEMPLINGEN
De venstreradikale og sentrumspartiene i Europa betegner sine konservative og populistiske opponenter som ekstremhøyre og anser nasjonalt sinnede, populistiske partier som illegitime. I EU har man utviklet en såkalt cordon sanitaire mot partier som tyske AfD og franske Rassamblement Nationale for å hindre dem å få politisk innflytelse.
De politisk korrekte elitene i Europa mener man at ved å nekte de nevnte partiene politisk innflytelse, så bekjemper man trusler mot demokratiet. Man bekjemper altså resultatet av demokratiske valg ved hjelp av udemokratiske midler. Dermed stenges også mulighetene for en fornuftig debatt om viktige politiske spørsmål som det politiske etablissementet ikke ønsker noe ordskifte om, med de skjebnesvangre følger det måtte få.
Det er umulig å forstå framveksten av den populistiske opposisjonen i Europa uten å skjele til den mer eller mindre vanvittige asylpolitikken som har vært ført i Vest-Europa i en mannsalder, samt elitenes nedgradering av vanlig arbeid, medienes dyrking av urbane eliter og elitenes selvforståelse som medfører at man neglisjerer nasjonale hensyn til fordel for en politikk som strør om seg med penger i utlandet, et fenomen som vel er mest utviklet i Norge.
Dette er i korthet årsaken til at det i siste mannsalder har dukket opp populistiske partier på høyresiden over hele Europa. I land som Sverige, Tyskland, Italia, Ungarn og Polen har det vokst fram partier som av det liberale etablissementet blir stemplet som illegitime gjennom å knytte dem til tidligere tiders fascistiske og nazistiske partier. Ikke noe er mer effektiv for å stanse kritikk enn å gripe til denne stemplingen, som skjer ved sensur og ved å stigmatisere opposisjonen og framstille den som en trussel mot demokrati og humanitet.
Ser man på den politiske situasjonen i Europa og den iherdige kampen som etablissementet fører mot den populistiske opposisjonen, er det ikke vanskelig å konkludere med at den politiske toleransen i Europa er mindre utviklet i forhold til USA, som også preges av politisk polarisering. Og i den forbindelse, et norsk tankekors: Kan man i Norge tenke seg et ekteskap mellom en person fra Rødt og en fra FrP?
iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal
Vestens mektige venstreside har skapt det «sensurindustrielle kompleks»